Plutselig er sommeren over og på søndag er det allerede 1. september! Tiden har gått altfor fort, men sommeren har gjort meg godt. Det var etterlengtet med sol, roligere dager, mer tid utendørs og, selvfølgelig, løping i sommerværet.

Det er lenge siden min forrige oppdatering her på bloggen. Altfor lenge i grunn, men slik ble det altså. Pausen er et resultat av at jeg har klart å koble ut fra det meste og bare har nytt sommerdagene. Nå har hverdagen kommet i gang igjen, og med den kom også skrivelyst og tid for en oppdatering.

Mitt forrige blogginnlegg handlet om Ecotrail, og jammen levde jeg lenge på den opplevelsen. I fjor etter Ecotrail var jeg så sliten at luften gikk fullstendig ut av ballongen, og jeg løp veldig lite i tiden etterpå. Slik var det heldigvis ikke i år, jeg tålte påkjenningen bedre og kom meg igjen ganske raskt etter løpet. Opplevelsen har også trigget noe i meg, en lyst og nysgjerrighet til å delta i flere lignende løp og, muligens, til å løpe enda lengre.

Tre uker etter Ecotrail tok jeg med meg barna, min mor og far til Lillehammer for en helg med Birkebeinerløpet og familietid. Dette ble mitt tredje Birkebeinerløp, og andre året jeg tar med meg familien på tur, til stor suksess for alle sammen. Barna synes det er stor stas med en helg på hotell, jeg liker Birkebeinerløpet utrolig godt og mine foreldre, som er verdens snilleste, blir med som barnevakter når jeg skal løpe og ellers holder oss med koselig selskap igjennom helgen. Til stor glede traff jeg også medblogger Thea på hotellet. Veldig hyggelig å endelig få treffe på henne. Hun er virkelig en inspirerende og positiv jente som har motivert meg en god stund allerede gjennom sin sine bilder og tekster på Instagram, og nå også blogginnlegg HER.

Selve Birkebeinerløpet gikk sånn passe, omtrent som de to forrige årene, men jeg hadde en tung dag. Litt uventet varme slo til den helgen og jeg hadde rett og slett ikke dagen. Tung i kroppen og lite energi, men likevel en flott opplevelse å delta. Jeg skrev om Birkebeinerløpet også i fjor. Det er et helt fantastisk arrangement, av de proffeste jeg er med på, og løypa er veldig fin. Vilde, min datter på 10 år deltok også i barnebirken. Jeg og familien har allerede booket hotell for neste års løp!

Dagen etter Birkebeinerløpet ble Blomstermila arrangert her hjemme i Drøbak. Jeg hadde ikke planlagt å løpe den, men da jeg kom hjem fra Lillehammer og så ut på terrassen så så jeg rett ned på målseilet. Det er jammen vanskelig å se på et løp, på et mål, uten å få lyst til å være med. Minstemann i huset ville gjerne være med og vips så sto mor også med et startnummer til 10K i hånden. Beina var stokk stive etter gjørmeløping dagen i forveien, så det var bare å bite tennene sammen. Løpet gikk egentlig overraskende greit, ingen tid å snakke om, men følelsen var god. Jeg ble overrasket over hva jeg klarte å få til med sliten kropp og stive bein. Jeg klarte å gi mer enn jeg hadde gjort på en stund. Veldig god følelse å ta med seg inn i sommerferien som startet helgen etter.

Vi har en seilbåt, mannen er ivrig båtmann, og jeg har heldigvis lært meg til å bli veldig glad i det. Som oppvokst landkrabbe i Hallingdal med faktisk litt vannskrekk, lå ikke akkurat båtlivet naturlig for meg, men etter omtrent hver eneste sommer på sjøen siden 2006 så har jeg blitt veldig glad i det. Jeg er overhodet ingen seiler, jeg blir redd når det blåser eller krenger for mye, men jeg elsker utelivet og livet om bord til det fulle. Å bo i båten, være ute hele dagen, familien tett rundt meg og ta dagene som de kommer, det er helt magisk. For ikke å snakke om alle solnedgangene som kommer så tett på der ute på sjøen.

Første seiltur varte i drøye tre uker og kursen ble satt mot ett av mine desiderte favorittsteder – nemlig svenske Bohuslän. Der er det så fint, helt ubeskrivelig nydelige omgivelser.

I løpet av disse tre ukene tok jeg det veldig med ro, hvilte mye og kjente behov for å gjøre litt annet enn å løpe de fleste av ettermiddagene. Det fristet mer med strikketøy og gode bøker, men det ble også noen løpeturer på kyststiene og jeg brukte en del tid på å drømme om nye løpeplaner.

Etter første seiltur var vi hjemme i Drøbak en måneds tid for å jobbe før vi skulle av gårde på en ny uke på sjøen. Den perioden hjemme fikk jeg løpt mye. Bra med kilometer og kontinuitet, og hipp hipp hurra og kryss i taket, jeg kom også endelig i gang med styrketrening. Det har jeg tenkt på så lenge, men aldri klart å komme i gang med. Jeg synes i grunn ikke styrketrening er moro, aller helst vil jeg være ute i løpeskoene, men med årene har jeg faktisk kjent behovet for å trene litt styrke. Jeg skal komme tilbake til dette i et senere innlegg. Siden midten av juli har jeg altså trent styrke, stort sett to ganger per uke, og det har allerede gitt noen resultater. Moro er del vel fortsatt ikke, men jeg begynner å like det litt når jeg kjenner at det gjør godt for skrotten.

Etter en siste uke til sjøs kom vi hjem rett før skolestart og nå er virkelig hverdagen i gang igjen for fullt. Barna er tilbake til skole, lekser og aktiviteter og dagene på jobb blir stadig travlere. Jeg liker det heldigvis også sånn, hverdagene er som regel like fine som feriedagene til sjøs, og løpe gjør jeg faktisk mest av når dagene har sin rutine.

Etter ferien har forberedelsene til høstens store løpemål startet for fullt, nemlig Oslo Maraton 21. September. Det blir mitt andre maraton, men mitt 5. løp som er et maraton eller lengre. Jeg har ikke lengre så altfor store nerver knyttet til om jeg kommer til å klare det eller ikke, men spenningen ved det å gjennomføre og gleden ved opplevelsen er fremdeles like stor. Det er godt å ha med meg tryggheten på at jeg vet at jeg kan klare det, og treningen så langt dette året har vært bra. Den siste perioden har vært veldig bra med mye løping, faktisk mer løping enn jeg trodde at jeg kunne tåle, og det er godt å kjenne på at kroppen både håndterer det og responderer på det. Jeg har løpt noen økter de siste ukene som jeg ikke kan huske å ha hatt tidligere. Så langt i år har jeg løpt mer enn jeg gjorde i hele fjor, og jeg har fremdeles lyst til å løpe mer. Flere år med trening og løping har begynt å gi noen resultater, og jeg føler meg faktisk sterkere enn noen gang, både i beina og i hodet.

Jeg er forventningsfull til å løpe ett nytt maraton. Målet er å få en like god opplevelse og nyte følelsen av å klare å løpe et maraton like mye som jeg gjorde i fjor. Jeg drømmer nok også om å få til en bedre tid på maraton, det er nesten umulig å ikke drømme om det når jeg føler meg i bedre slag enn jeg gjorde i fjor, men det er helt oppriktig langt i fra det viktigste. For meg er det viktigst å ta min plass i baktroppen og nok en gang få den medaljen hvor det står MARATON!