Skal «bare» gå en halvmaraton.

Fire dager før Ålesund Maraton skadet jeg ryggen på styrketrening. Det var vanskelig å gå etterpå, pga smerter. Dagen etter prøvde jeg å løpe, det var helt uaktuelt, men jeg kunne gå, i hvert fall bortover og oppover, nedover var ikke like greit. Jeg lurte veldig på hva jeg skulle gjøre med løpet. Det skulle liksom være testturen min før Ecotrail Oslo, 25. mai. Jeg hadde ikke løpt sammenhengende 21 km på mange måneder og så frem til å teste ut hvordan det føltes.

Jeg tok kontakt med arrangørene og spurte om jeg kunne få starte en time før resten av halvmaratonløperne. Det er trist og demotiverende å komme i mål, lenge etter at alle har fått premier og gått hjem. Folkene bak Ålesund Maraton er en positiv og velvillig gjeng, som ønsker at flest mulig skal delta og få en positiv opplevelse, så de tilrettela for meg.

Da jeg gikk av bussen på Moa, gikk det samtidig av to damer, som tok kontakt og lurte på om jeg også skulle løpe halvmaraton. De var tilreisende fra Østlandet og tok turen ens ærend til Ålesund, bare for å delta og oppleve et nytt sted. Hun som løp, Nancy, fikk en positiv opplevelse, hun slapp unna de verste regnbygene, som jeg gikk inn i under løpet. Hele møte med Ålesund, løpet og befolkningen var visst så positivt at de gjerne kunne tenke seg å delta igjen en annen gang. Da har man klart å skape noe bra!

Sekunder før start, optimistisk i regnet.

Værgudene var ikke helt på min side den dagen. Så jeg fikk en regnfull start. Jeg ble talt ned av sjefen selv, som eneste startende og kunne begynne å gå på sekundet kl.11.00. Sunnmørspostens fotograf var tilstede og dokumenterte starten. Snakk om service! Så var det bare å holde det gående, bokstavelig talt. Jeg begynte å treffe på maratonløperne som startet kl.10. De må løpe gjennom løypen to ganger. Det var litt greit å ha noen å nikke til.

Vinneren av Ålesund maraton i ensom majestet, med egen følgebil. Det er relativt landlig og øde langs ruten, men fint.

Jeg lurte veldig på hvor langt jeg klarte å gå på en time, før resten startet kl.12. Det ble motivasjonen, som drev meg videre. Da jeg snudde ved vending og hadde kommet et stykke på tilbakeveien, begynte halvmaratonløperne å sige på. Løypen går lags Bursdalsvannet i landlige omgivelser. Det er ikke mange som står å heier langs veien, for å si det sånn. Jeg tok derfor på meg den oppgaven, så godt det lot seg gjøre. Det var interessant å se hvordan alle var inne i sin egen løpeboble og gjorde så godt de kunne, ganske rørende å få oppleve, faktisk. Alle har sin egen historie med timer nedlagt trening, alle har sitt eget mål og ønske om hvordan akkurat det løpet skal gjennomføres og ende. Alle ønsker like sterkt som deg selv å få gjennomført løpet på en måte som gir god mestringsfølelse.

Det som slo meg, da jeg fikk tenkt meg litt om, er at i løp yter man sitt beste, uansett, ut fra den forutsetningen man har og ut fra den tilstanden man er i. Så da jeg ikke kunne løpe, skulle jeg i hvert fall gi alt og gå det beste jeg kunne, dermed fikk jeg tatt ut det jeg hadde og det kjentes! Det spiller ingen rolle om du løper, går og løper eller bare går, det viktigste er at du gir det du kan eller utfører ut fra den målsetningen du har satt deg.

Påklistret smil på vei mot mål, prøver å kamuflere tårer som presser på. Foto: Jarle Mordal; Sunnmørsposten

Ca 300 meter fra mål ble jeg plutselig overveldet av følelser og var takknemlig for at jeg gikk med solbriller. Forsto ikke hvor dette kom fra, inntil jeg begynte å tenke litt. Jeg hadde faktisk gått i over 10 km med tiltagende smerter i hoftene. Hofter og ben kjentes ut som etter man har møtt den berømte veggen rundt 30 km i en maraton. Siden jeg gikk lot jeg det liksom ikke gå inn på meg. Når man løper kan man begynne å gå når det gjør for vondt, men når man går er det ikke annet alternativ enn å fortsette å gå. Å stoppe var uaktuelt. Jeg visste at det ikke var farlige smerter, derfor var det bare å bite det i seg og opprettholde tempoet. De siste meterne inn til mål ble nesten pinlige, jeg klarte ikke holde tårene unna. Den stakkars journalisten, som fulgte meg fra start, og sto å fotograferte i mål, ble overrumplende utsatt for min ukontrollerte affekt. Takk for fin håndtering!

Her brister fasaden…ellers står alt bra til ;) Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten

I utgangspunktet hadde jeg håpet å klare å gå 21 km på 3 timer, det innebar en gjennomsnittsfart på 7.03 km/t. Jeg var usikker på om det lot seg gjøre. I 2018 hadde jeg en del økter på tredemølle der jeg gikk intervaller i 7.5 km/t i 6 % helning, men ikke mer enn noen minutter per intervall. Det er noe helt annet å gå i det tempoet over så lang tid. Det viste seg raskt at jeg klarte å holde et høyere tempo enn først antatt. Da jeg kom halvveis og så tiden: 1.22, innså jeg at dette gikk veien(!) Jeg kom i mål på 2.38.04, og det med innlagt tissepause og fotografering underveis! Jeg ble ganske overrasket over dette. Fikk også ny respekt for distansen. Husker da jeg først startet å løpe i 2014 og begynte, passe skremt, på tredemølle i en fart på 7 km/t. Dagen jeg klarte å ende en 20 minutters joggeøkt med den hårreisende farten på hele 9 km/t de siste minuttene, var jeg sprekkeferdig av stolthet! Der igjen, alt handler om perspektiv, erfaring og egne forutsetninger. Vi bør ikke sammenligne oss med noen andre enn oss selv. På den måten kan vi alltid klare å spore fremgang, som kan motivere til videre handling og utvikling.

Da jeg kom hjem var jeg helt tom på alle nivå. Måtte gå rett å legge meg, før jeg klarte noe annet. Dette forteller bare at jeg ikke har hatt lengre, intensive treningsturer på veldig lenge og at nivået mitt ikke er slik det var før skadeåret 2018. Nå to dager etter kjennes det fortsatt godt i kroppen, gangsperre. Blir spennende å se hvordan Ecotrail Oslo 21 km blir gjennomført. Har i utgangspunktet tenkt å løpe distansen. Ryggen ble smertefri dagen etter, nå er det bare muskelverk der.

Jeg hadde en flott dag på Ålesund maraton! Møtte mange superhyggelige folk, som ga mye positivitet og glede, fikk massasje, der inntektene gikk til Kirkens SOS, fikk medalje og ble klassevinner i nisjekategorien: «Kvinne, 45, går en halvmaraton».

Nok en medalje for gjennomført halvmaraton. Da blir man glad, vettu ;) Foto: Jarle Mordal; Sunnmørsposten.

Konklusjonen etter dette eksperimentet er: Kom deg ut, bli med å delta, ikke la deg begrense av at du ikke kan løpe fort eller langt, du kan alltid gå!