Skåbu Ultra


Nydelege haustfargar.

Nok ei helg på løp, travelt men gu så kjekt. Skåbu Ultra har eg høyrt om mange ganger da @herrestvik har prøvd å overtale meg til å være med, og i år blei det endelig noko av.

Og for ei helg det blei 😉 Morten og Inger Johanne med meg og Inger Åmodt i baksetet freste austøve mot Skåbu fredag morgon, sånn ca gjennom halve landet… (føltes nesten sånn). Kom fram til den bittelille bygda Skåbu på ettermiddagen. Der blei me innlosjert på det koseligste lille hotellet, Skåbu Fjellhotell med fantastisk vertskap, og skikkelig gjennomført heimekoseleg stil. Her følte me oss heime.

Velkommen.

Me henta startnummer og møtte på fleire frå Team Sportsmanden, før me alla samla oss til ein nydeleg “kvelden før” middag på hotellet. Det vart tidleg til sengs da me skulle tross alt opp klokka 05:00.

Me vakna sjølvsagt før klokka, er alltid litt smånervøs før løp, men me hoppa i klær og fekk i oss litt frokost før bussen tok alle Ultra deltakerane til start. Man køyrer då gjennom traseen me ska løpe og turen føltes uendelig lang da bussen brukte over ein time på og frakte oss til start.  

Sjølve ultra løpet går gjennom Jotunheimsveien  (Mjølkevegen)  på grus, det var fantastiske nydelege haustfargar og me løp forbi små seter langs vegen. Og plutseleg kunne det dukke opp masse reinsdyr (heldigvis såg me ingen bjørn eller ulv som eg var bekymra for, til litt latter frå dei andre).

Reinsdyr langs Jotunheimvegen.

Når du kjem ned mot Skåbu så svinga me av og siste mila var på ei skogsløype langs eit vatn, og med dei siste 3 km av løpet som gikk rett opp ein bakke med 10% stigning som hvertfall eg hadde ingen planer om å prøve å løpe.

Skåbu fjellmaraton har fleire distanser å velge mellom, det er 7,5 km, halvmaraton, heil maraton og ultra med 57km. 

Det kjekke er at sjølv om me starter på forskjellige stader og tider så avsluttes alle på same plass, og  med konkurranse om kven som kjem opp den siste  3 km bakken på slutten raskast. Den var heftig, men skikkelig kul avslutning.

For min del hadde eg ein “tung dag på jobben”, mulig kroppen ikkje var klar for nok eit ultraløp på kort tid, men greit gjennomført og enda opp på 3. plass i min klasse, kun litt over minuttet opp til andre plassen,  så må sei meg godt fornøyd med det. MEN neste år skal eg ha revansj.

I mål.

Etter målgang og dusj ble det litt avslapping før me stasja oss opp til bankett for alle løperne. Her var det fantastisk middag og dessert, konkurranse, og foredrag om den Norske løperen Mensen Ernst, beretta av Terje Lyngstad.

Ein super sosial kveld, med mange kjekke løpe folk.  Må vel innrømme at me vakna litt stiv og støl søndag morgen, men etter ein  god frukost før me starta på den lange heimturen igjen. Ein ting er sikkert; me kjem igjen!

Lene

 

Siste utgave av Runner’s World

  • Petter Engdahl om kombinasjonen langrenn og skyrunning.
  • En av Norges mest meritterte motbakkeløpere, Karoline Kyte, gir deg sine bakketips.
  • Jakten på bærekraftige løpesko – vi har vurdert 11 skomerker.
  • Utstyrsnytt til høstløpinga.
  • Bli med på innsiden av etiopisk løpekultur
  • Norge på tvers: Ekspedisjonen for alle (som ikke heter Simen Holvik).
  • Effektiv (styrke)trening for travle typer – som faktisk fungerer.
  • Askild Vatnbakk Larsen gir deg de beste tipsene for å holde deg skadefri og etablerer rutiner som varer.
  • Kostholdstips og oppskrifter fra henholdsvis Silje Fjørtoft og Ida Bergsløkken.
  • Abelone Lyng om hvor mye hjernen har å si for løpinga vår.

Bli abonnent

Ukategorisert
Dobbelt glede i Holmenkollen!

Dobbelt glede i Holmenkollen!


Endelig! 25. september fikk vi løpe hinderløp igjen – og det på samme dag som Norge åpnet opp. Snakk om dobbel glede!

Denne gangen var det Lene, Therese og Inger Åmot som gjennomførte løpet. Inger var med som erstatter for Renate, som for øyeblikket er forhindret fra å delta.

Dårlig form, gode ritualer

Av flere uheldige grunner kunne ingen av oss stille på startstreken med den riktige gode formen. Fokuset vårt ble derfor å ha det gøy og å, om nødvendig, krabbe oss opp til mål.

Lene og Inger kom vestfra til Oslo først kvelden før hinderløpet. Vi fikk dermed gjort de tradisjonelle forberedelsene før avreise opp til Holmenkollen. Ritualet er jo å legge fram alt av klær og sko, og å skåle litt mens vi spikrer en slagplan for løpet og hvordan samarbeide på de ulike hindrene.

Lørdag morgen startet med en energigivende skål havregryn, kaffe og te. Lene fikk jobben med å flette de karakteristiske ”farts-flettene”, og vi fjonget oss opp med glitter i hår og ansikt. Noen tradisjoner står sterkt!

Det var selvsagt en stor glede for alle det å endelig kunne ta på seg @teamocrnorway-klærne etter to(!) år.

Teamwork over hinderene.

Lagånd

Gleden ble ikke mindre da vi kom oss til Holmenkollen og inn i teltet til Team OCR Norway. Dit kom også alle de andre løperne én etter én. Stemningen var svært god, og det føles godt å snakke med andre løpere igjen.

Det var flere av oss som var spente på formen. Mange hadde ikke fått løpt hinderløp på en lang tid eller fått trent i noe særlig grad. Det stoppet likevel ikke en gjeng på cirka 50 løpere i teamet som kastet seg ut i det.

Mari stod for nedtellingen og startskuddet gikk. Dagens trekløver holdt sammen i løypa og var tro mot planen.

Lene var kanskje den som hadde den aller beste dagen av oss. Hun forserte det ene hinderet etter det andre tilsynelatende problemfritt.

Sånn var det ikke helt for Inger og Therese, uten at det gjorde noe nevneverdig på humøret. Vi fikk mye skryt underveis for godt teamwork, og løypevaktene var fantastiske til å heie oss frem.

I mål!!!

Tungt og spektakulært

Årets løype var på litt over syv kilometer og kunne by på omlag 30 hinder. En velfortjent medalje ble utlevert på toppen av unnarennet i Holmenkollen. Snakk om et tungt og spektakulært sted å få gå i mål. Følelsen på toppen av platået var helt fantastisk. Akkurat som vi husket det.

AMAZING – rett og slett. Ingen tvil om at vi allerede gleder oss til neste hinderløp.

Ukategorisert
Endelig – 80 kilometer!

Endelig – 80 kilometer!


Lene og Therese lar ikke utsatte løp stoppe seg fra å gjennomføre 80 kilometer. Her er deres rapport fra gjennomgangen av Ecotrail Oslo-løypa.

29. mai 2021 var en merkedag i kalenderen som vi hadde gledet oss til og jobbet mot i to år. Helt siden vi passerte mål i det 50 km lange Ecotrail i 2019 sa vi begge at «det blir 80 km neste år!»

Som vi alle vet ble 2020 et år med unntakstilstand – ikke bare på grunn av korona, men også fordi Lene gikk med skadet fot hele året.

Uken i forveien fikk vi beskjed om at også dette løpet ble utsatt. Da bestemte vi oss med én gang: dette bare måtte gjennomføres! Så planen var klar. En rolig, bli-kjent-med-løypa-tur med «smilepuls». Slik blir vi enda mer forberedt til 7. august, når det virkelige løpet forhåpentligvis går av stabelen.


Tidlige lørdag morgen startet vi fra Elgsletta, og kjente at sola varmet litt allerede. Vi løp rolig langs Akerselva mot Nydalen akkompagnert av fuglekvitter, nydelig lukt av blomster og sommer, og lyden av byen som våknet til liv.

Etter en stund kom stigningene, men vi hadde tidlig bestemt at vi skulle gå i alle bakker. Sakte, men sikkert, kom vi høyere opp i terrenget. Etter første skikkelige stigning kom vi til stedet vi valgte å kalle for «Corona hengekøye-hotell». 😉 Overalt var det mennesker i hengekøyer og telt. Det så fantastisk koselig ut, og jammen møtte vi kjentfolk som heia på oss videre. 

Etter stigningen gikk vi oss litt vill – for GPS-en på klokka ville sende oss over et stort hogstområde. Her ble det en del knoting att og fram, som endte med klyving over hele området. Her gjaldt det og ikke tenke på hoggorm. 😉

Videre på stien var neste mål Frognerseteren, hvor vi skulle premiere oss selv med en iskald cola. Her møtte vi og flere som var ute på samme misjon som oss. Det var koselig med litt prat med andre. Endelig var de første 30 km unnagjort; resten av løypa mente vi å kunne huske fra 2019 …

Rolig løp vi videre mot Sørkedalen. Denne delen av løypa er en lett blanding av både skogsterreng og slake grusveier. Langs denne veien dukket det plutselig opp en kafé som vi stoppa ved og kjøpte litt påfyll til drikkeflaskene. Fremdeles litt usikre på hvor vi befant oss, men skikkelig god service var det der. Vi unnet oss også hver vår vann-is, som var veldig deilig i varmen. Etter dette partiet fikk vi noen fine nedoverbakker som fikk flyten til å gå godt og kjenne at vi fremdeles kunne løpe.

Da vi kom til Sørkedalen Landhandel hadde vi tilbakelagt 50 km, men begge hadde fremdeles et smil om munnen og vi var nå sikre på at «dette skal vi klare!»

Videre gikk veien oppover en veldig lang bakke, som plutselig føltes som den var blitt mye lengre i år enn den har vært før … Det føltes som vi gikk og gikk, men aldri kom til toppen. 

Det kom likevel noen sangstrofer fra oss innimellom – så gøy hadde vi det uansett!

Neste mål var Fossum, hvor terrenget langs løypa var variert med både skog og grus. Denne mila gikk likevel veldig greit. Videre kom vi til det kuperte partiet langs Lysakerelva, som kanskje er den delen av løypa det blir prata mest om i etterkant. Her går det opp og ned, og opp og ned – og enda mer opp og ned. Løypa er smal, med mange røtter man kan snuble i. I år var det heldigvis veldig tørt i bakken, så det gikk bedre enn fryktet. 

Endelig ga klokka signal om at vi bare hadde én mil igjen. Gjett om vi ble glade! På det siste stykket fra Lysaker og inn til sentrum innså vi at vi hadde tilbakelagt flere kilometer enn hva ruta tilsa. Vi kunne derfor, på grunn av en del feilnavigering, droppe den lille runden rundt Bygdøy og løpe rett mot sentrum.

Dette var en veldig god følelse, da denne sløyfa ofte kan føles unødvendig når du er sliten på slutten. 80 kilometer ble faktisk tikka inn før vi kom til målområdet ved Salt, men likevel måtte vi innom for å ta det obligatoriske målfotoet.

Vi er begge enige om at dette var en flott kosetur. Nå er det bare å fortsette den gode treningen og glede seg til ny Ecotrail den 7. august.

Samtidig vil vi også sende en stor takk til Lenes motivator og gode turvenninne, Liv; Thereses løpecoach, Ultrahilde; og alle andre som har hatt trua på at vi ville klare dette og som har heiet på oss. Det betyr veldig mye!

Lene og Therese

Ukategorisert
I ingenmannsland?

I ingenmannsland?


Hvem hadde trodd at vi ett år etter at landet stengte ned enda skulle være i denne situasjonen? Ikke vi hvert fall!

Vi får ofte spørsmålet “Hvordan klarer du å motivere deg til og trene?” 

Hovedmålet for 2020 var jo å løpe 80 km på Ecotrail. Både korona og knekte bein spolerte som kjent den begivenheten.

Dermed var målet for 2021 egentlig ganske enkelt; 80 km SKAL gjennomføres “no matter what”.

Og har man et mål, må man sette en plan for hvordan man skal nå det målet. Det er veldig lurt å ha delmål, og da helst litt små gulrøtter når du har nådd dem. Våre delmål denne vinteren og våren har vært alle de fine virtuelle løpene som Runner’s World Challenge arrangerer, det har hjulpet oss å holde det gående. 

Therese

Therese har hatt friske bein og løp seg gjennom 2020 med kilometer på kilometer. Hun har nå tatt kontakt med Hilde Johansen, en merittert ultraløper som også er løpecoach, for å få til riktig og god trening. Det er utrolig gøy og lærerikt på samme tid. Samtidig som det er godt å få en løpeplan i hånda og bare gjøre som det står, og ikke måtte tenke ut det meste på egenhånd, har man en sparringspartner som ser på løpingen med litt andre øyne. Det vil også føles godt å vite at det som trengs er gjort når vi kommer til utgangen av mai!

Therese løper nå 4–5 ganger i uka, minimum en styrkeøkt og tøying og bøying flere ganger. Løpeøktene er terskeløkter for å få større motor og veldig rolige langturer på 20+ km i helgene.

Langfredag løp Therese Runner’s Worlds “Langfredagsmaraton”. Planen var å ta løpet som en rolig langtur og få godt med timer i bevegelse – rolig jogging og gåing i motbakkene, samt ha med nok næring og tenke på det som god trening.

Det gikk som planlagt, og det ble nesten 5 timer på tur.  Dette til tross; jammen kom det ikke en liten knekk på slutten. Følelsen av nok en gang å ha løpt et løp alene slo innover henne. Tanken på å kunne løpe sammen med noen i mai gir derimot en god følelse, og Therese er sikker på at bare det vil gi ekstra krefter på Ecotrail.

Therese løper Langfredagsmaraton

Lene

For Lene startet opptreningen med å kaste krykkene i januar etter operasjon, og sakte,  men sikkert øke fra gåturer til litt og litt mer løping. Hun har enda langt igjen men krysser fingre for at sener og muskler heler seg godt nå. 

Pr nå er treningsprogrammet for en uke følgende: 

  • 1 langtur som økes uke for uke 
  • 1 bakkeintervalløkt
  • 2 rolige turer med lengde etter hva som kjennes greit. 
  • 2 styrkeøkter

Også Lene løp “Langfredagsmaraton” i påsken. Det gikk helt etter planen, som var å bruke lengst mulig tid med tanke på opptrening til Ecotrail. Hun startet med løpevenn Liv kl 0700 og det ble mye latter og kos underveis.

De tok det helt rolig og endte til og med opp med over 1000 høydemeter pga ruteendring – som skyldtes to stk damer hysterisk redde for noen bjeffende hunder de traff på underveis. Det ble en fantastisk gøy maraton, og medaljen ved målgang var fantastisk å henge rundt halsen. Men viktigst av alt; ingen vondter!

Lene er strålende fornøyd med å ha gjennomført “Langfredagsmaraton” uten vondter!

Renate

Renate er også i gang igjen med løping etter sitt tåbrudd. Riktignok litt mindre planmessig enn de to andre, men det går på frem. Sakte, men sikkert øker hun lengden på langturene sine. Hun innser at mai er veldig nære, men tenker at å gjennomføre Ecotrail skal hun uansett – hun har tross alt vært ute en vinternatt før.

En god motivasjon for å trene er som nevnt de virtuelle løpene Runner’s World arrangerer; 

De har både “Mil etter mil” der man setter seg mål om antall kilometer pr mnd, eller “Sky is the limit” som går ut på å samle mest mulig høydemeter, og den neste som kommer er “Favoritten” der man løper sin favorittdistanse. Medalje er selvfølgelig inkludert. 

Husk at det er ikke alltid mål om og løpe så raskt, bare å komme seg ut i frisk luft og bevege seg er bra for kropp og sjel, både for fysisk og psykisk helse. 

Nå krysser vi fingre og tær for at korona forsvinner så vi kommer oss til Oslo og får løpe Ecotrail, og får dra på treningsreise til Monte Gordo, Portugal i oktober med Springtime. VI ER PÅMELDT.

Ukategorisert
Taushet er gull?

Taushet er gull?


Siden sist har vi gått inn i et nytt år, og det har vært stille som i graven fra oss. Uttrykket i overskriften gjelder vel ikke for bloggere, så før vi virkelig bretter opp ermene og tar fatt på årets nye mål og masse blogging, tenkte vi å oppsummere de siste løpsbegivenhetene i 2020.


I løpet av november fikk alle Ninjagirlsa prøvd seg på maraton – dog i noen ulike varianter. Mens Lene og Renate fikk være med på flere etapper på Runner’s World Norway sitt lag i maratonstafetten Asics World Ekiden, løp Therese maraton under Karmøy Maraton, og det med solid ny pers!

Asics World Ekiden

Fra 11. til 22. november arrangerte Asics den virtuelle, verdensomspennende stafetten Asics World Ekiden. Med 7 etapper som til sammen utgjorde en maratondistanse, var vi 4 stykker som deltok for Runner’s World Norway; I tilleg til Lene og Renate, var redaktør Sara Pedersen og Stig Sjølstad (@lopenomade på Instagram) med på laget.

Vi ble alle utstyrt med nye sko fra Asics; Asics Novablast.

Lene fikk æren av å løpe første etappe. Samme dag som hun skulle under kniven for å operere den vonde tåen – tretthesbruddet viste seg å være et knust sesambein som skulle fjernes for godt- var hun grytidlig oppe og løp sin etappe.

Livredd for mørket og for å bli kidnappet i Oslos gater en mørk novembermorgen, fikk hun med seg Kjersti (@joggebloggen på Instagram) på etappen. Etappen gikk til Vigelandsparken og i mål på Slottsplassen – akkurat i tide før operasjonen.

Lene etter fullført etappe – og klar for operasjon

Renate fikk løpe to etapper á fem kilometer – andre og fjerde etappe. Mens hun gjennomførte første etappe i skikkelig vestlandsvær på egenhånd, fikk hun barna sine med seg på den andre etappen. For de som måtte lure på hvor lang tid 5 km kan ta med to egne barn, samt en venninne av ene barnet, er svaret “veldig lang tid”. En veldig bestemt mor, mye overtalelse og litt surmuling underveis til tross; vel hjemme igjen var alle var godt fornøyde med gjennomført distanse!

Runner’s Worlds redaktør Sara Skarabot Pedersen fikk gleden av å løpe tredje etappe, som var 10 km. Endelig en unnskyldning til å kunne løpe i lunsjen! Skulle jo delta på virtuell stafett. Både Lene og Stig hadde allerede unnagjort en eller flere etapper, så nå måtte Sara se å komme seg ut!

Det var strålende sol og tilnærmet vindstille på Hamar, og Sara la strategisk nok turen langs Mjøsas flate bredd. Asics Novablast på føttene for første gang, og fire-fem varmegrader. Perfekt. Sara har ikke løpt i Asics-sko på cirka åtte år, og etter hennes mening har det virkelig vært utvikling å spore siden da. (Og da snakker hun ikke om egen form, men om skoene, bare så det er klart). For en respons og bounce i de skoene. Hun følte hun spratt framover. Med første kilometer i nedoverbakke ned til Mjøsa var farten satt, så da var det bare å holde tempoet oppe på flata. Til tross for pandemi-form, løp Sara inn til sin femte beste mil-tid. Synes ikke det var så hakkandes gæli, altså. Stafett-konkurranse-dytten skal man ikke kimse av!

Stig var sistemann ut. Han var i likhet med Renate så heldig at han fikk løpe to etapper; først en etappe på 10 km og deretter lagets siste etappe – 7,195 km – inn til mål. 10 km-etappen ble unnagjort på Stigs vante 10 km-rute i Trondheim. De første par kilometerne fra huset hans og mot Lerkendal er det lett nedoverbakke hele veien. Som vanlig ble denne strekningen løpt alt for fort; ingen oppvarming og rett på med høy fart er brutalt for lår og lunger. Etter denne åpningen flater imidlertid løypen ut og Stig løp i jevn og fin fart langs vakre Nidelven. De 2 siste kilometerne er lik de to første, men nå er det jevn stigning hele veien, da er det bare å ikke synes synd på seg selv og å gønne på.

Stig fikk også løpe sjarmøretappen på 7,195 km. Han bestemte seg for å løpe en 10 km på løpebanen på stadion, for det hadde han aldri gjort før. Målet var sub 40 min. med skikkelig negativ splitt.  Han løp litt rolig første kilometer, men etter den fant han flyten og kilometerne gikk på rundt 4:04.  Planen var at han skulle gi på etter 5 km, men selv om pulsen var lav, ville ikke bena gi på noe mer, så Stig holdt jevn fart hele veien og kom i mål på anslagsvis 41 minutter.

Totalt sett fullførte laget sin maraton på under 4 timer. Det syntes alle var innafor. Vi deltar gjerne på tilsvarende stafetter igjen!


Mer vinterløping

Også Therese var ute og løp i november; 28. november løp hun Karmøy maraton – et av få løp som ble arrangert i 2020. Med smittevern i høysetet og god informasjon i forkant, ble løpet gjennomført på en knirkefri måte. Her skal arrangøren ha all mulig ros!

Engasjerte løypevakter heiet løperne frem underveis, og de som startet tidlig fikk til og med med seg en vakker soloppgang på veien mot Skudeneshavn.

Therese hadde en plan om å holde seg mellom 6.00 og 6.20 i fart for å klare målet om å gjennomføre på 4,5 timer i det kalde og klare været.  Hun fikk holde ryggen til en veldig sprek, godt voksen dame som løp jevnt i ønsket tempo. Etter drikkestasjonen på slutten der denne damen stoppet, løp Therese videre. Da måtte hodet kobles inn, for hun visste at det ville komme noen tunge bakker på slutten. Kroppen føltes likevel hele tiden veldig bra.

Therese ønsket å klare å holde unna de hun hadde løpt forbi underveis, og når hun skjønte at det ville bli mulighet for en sluttid enda bedre enn først planlagt, fikk hun en veldig opptur.

I målområdet var Lene på plass for å heie på Therese  – som da ikke hadde så mye annet valg enn å gi på de siste metrene. Gledestårene dukket opp i øyekroken da det gikk opp for henne at hun hadde perset med 19 minutter. Vi andre Ninjagirlsa er mektig imponerte!

Therese på vei mot mål – og solid, ny pers!

For Therese ble 2020 et år med flere gode løp.  Hun startet med ny pers på halvmaraton i mars – det siste løpet Renate og Therese hadde sammen før nedstenging. Hun fulgte opp med ny pers på 10km og 5km. Og så fortsatte hun å løpe! Mens andre koste seg med late dager i romjulen, løp Therese sitt siste maraton for året, Ribbemaraton – et årlig arrangement i regi av Løplabbet, som går fra Løplabbet i Sandvika til Ski.

Dette var definitivt årets verste løp værmessig! Skeptisk til været, men ved godt mot når det gjaldt løpeformen, var planen en rolig langtur i skravletempo. Det ble mindre og mindre skravling jo kaldere og våtere Therese ble, og periodevis tenkte hun at det ikke var forsvarlig å løpe videre. Likevel var dette god trening frem mot Ecotrail, så å bryte var ikke aktuelt, selv om tanken slo henne mer enn én gang. Hun brøt selvsagt ikke. Etter godt over 5 timer kunne hun veldig fornøyd krysse mållinjen.

Deltagere ved godt mot før start – Ribbemaraton

Vi andre Ninjagirlsa er skikkelig imponerte over Duracellkaninen, Therese, som bare løper og løper, og vi håper vi snart er fit for fight til å bli med på disse langturene. Målet for våren er i alle fall klart; Ecotrail i Oslo i slutten av mai! Følg oss gjerne på veien frem mot det!

Ukategorisert
Oppskriften på en drømmehelg

Oppskriften på en drømmehelg


Ta fire gode venner som ikke har sett hverandre på lenge, gi dem et hotellrom i Oslo en helg, et virtuelt løp, strålende sol og du har oppskriften på en drømmehelg!

Som vanlig skinte solen fra skyfri himmel i Oslo lørdag 19. september – dagen hvor Oslo Maraton skulle vært arrangert. Løpet ble, som mange andre løp, arrangert virtuelt i år. Ninjagirls hadde sett seg ut løpet som et av årets mål, ikke minst for å få samlet gjengen. Så da løp i tur og orden i løpet av våren og sommeren ble avlyst, var vi fast bestemte på at denne helgen var forbeholdt samling i Oslo, løp eller ei.

Lene hadde tatt med seg veninnen Inger over fjellet. Det viste seg å være en god idé, for hun var den enste i tillegg til Therese som valgte å begi seg ut på full maraton denne lørdagen. Mens Therese og Inger sammen løp de 42,2 kilometerne nøyde Lene og Renate seg med 10 km, og benyttet samtidig anledningen til sightseeing langs Akerselven.

Sightseeing langs Akerselva. Vi skjønte aldri hvordan vi skulle komme oss ut til huska uten å bli våte….

Vi startet i samlet tropp på Elgsletta, hvor starten på Ecotrail 80 km går. Jenny Midbjer fra Runner’s World var med og ledet vei fra sykkelsetet. Etter 5 km fikk vi muligheten for en pitsop innom Runner’s World sine lokaler i Nydalen. Denne muligheten lot vi selvsagt ikke gå fra oss!

Vi startet i samlet tropp ved Elgsletta….
… hvor noen var mer linselus enn andre
Besøk hos Runner’s World

Mens Lene og Renate, som begge venter utålmodige på at tåbrudd og skavanker skal bli bra, valgte å snu etter besøket hos Runner’s World, fortsatte Therese og Inger i Ecotrailløypen til Holmenkollen. Derfra bar det ned igjen, med målgang i Vigelandsparken.

To glade maratonløpere ved Holmenkollen

Lene og Renate, som hadde fått tid til å leke litt turister i hovedstaden, tok sammen med Jenny vel i mot de spreke maratonløperne på hotellrommet, hvor medaljer ble delt ut og kald hvitvin ventet.

Inger har gjennomført sin første maraton!
“Bring Sally up” er obligatorisk etter løp – uansett lengde…
… fordi “Ikkje kjenn etter”!!

Etter en velfortjent dusj og litt hvile, ventet god mat, noe godt i glasset, og en tidlig kveld tilbake på hotellrommet. Når vi i tillegg fikk møte Mia og Cathrine, som vi har blitt kjent med gjennom ulike treningsgrupper på sosiale medier, var dette en vitamininnsprøytning av en helg! Vi er alle nå leie av corona og de restriksjonene det innbærer, men vi lever heldigvis lenge på slike helger. Med det sagt håper vi virkelig på en mer normal 2021 sesong!

I mellomtiden arrangeres det fortsatt løp rundt omkring, både mindre lokale og virtuelle. Oktober er, som mange vet, måneden for Rosa Sløyfe-aksjonen. Frem til 11. oktober kan alle delta på Rosa Sløyfe-løpet virtuelt. Du velger selv om du vil løpe eller gå 3 eller 6 kilometer. Ninjagirls oppfordrer alle til å støtte denne gode saken – du kan lese mer og melde deg på på rosasloyfelopet.no .

Ukategorisert