Silva NightRun var det perfekte løpet å avslutte en helt fantastisk løpssesong med. Jeg har vært så heldig å få løpe utrolig mange forskjellige løp i år 2017. Jeg har løpt korte og lange distanser både på asfalt og i terreng, men alle sammen har foregått i dagslys. Da passet det bra å la de to siste løpene være løp som foregikk i stummende mørke med bare månen, stjernene og en hodelykt til å lyse opp veien for meg.

Selv om begge løpene var hodelyktløp, så var det to vidt forskjellige løp. Østmarka Trail Challenge- hodelyktløpet, som ble mitt første hodelyktløp, var et 11+ km langt løp som gikk på noen av mine favorittstier i Østmarka. Ikke en lettløpt runde akkurat, for det er noen stupbratte bakker å løpe både opp og ned og deler av løpet går på det jeg kaller «teknisk sti» og som en venninne av meg som er vant til å løpe i Nordmarka kaller «ufremkommelig terreng».

Helt perfekt for meg altså.

(Foro: Østmarka Trail)

En annen ting jeg elsker med ØTC-hodelyktløpet er at det er et lite arrangement og de som stiller til start er helt klart folk man kan kalle «spesielt interesserte». Og jeg blir så glad når jeg treffer andre som er like glad i stiløping som meg selv!

Jeg hadde ingen planer om å havne på pallen denne gangen, for en rask titt på startlisten viste at det stilte noen orienteringsløpere i dameklassen. Men jeg skulle ha det gøy. Også hadde jeg et håp om å få best plassering sammenlagt når man la sammen plasseringen min i ØTC- flyktningruta og ØTC- hodelyktløpet, for før har det gitt tittelen Kongen og Dronninga av blåmerka.

Kort oppsummert så ble det en helt magisk vakker løpetur i raskt tempo, uten noen knall og fall og uten noe feil løping, men med gjørme opp til knærne, (blir ingen skikkelig løpetur hvis jeg ikke plumper uti et gjørmehull minst en gang). Utrolig nok klarte jeg å løpe opp den bratteste bakken uten å få det med meg. Det er noe av det morsomme med å løpe i mørket, dybdesynet forsvinner litt og man ser ikke hvor bakkene ender.

(Foto: Østmarka Trail)

Jeg endte på en 4. plass i dameklassen, og når man legger det sammen med 3. plassen min på ØTC-flyktningruta blir det beste plassering sammenlagt av damene. Synd for meg at de hadde bestemt å ikke kåre Kongen og Dronninga av blåmerka i år…

En uke senere var jeg igjen klar for å løpe raskt i mørket. Denne gangen var det Silva NightRun og det var nesten litt trist å tenke på at dette var årets siste løp for min del, men humøret var likevel på topp da jeg fant veien inn i folkemengden i startområdet ved Sognsvann. Herlig positiv speaker, bra musikk, bål, blide folk og bra stands. Går ikke an å ikke bli i godt humør av slikt!

Jeg må ærlig innrømme at dette er det løpet jeg hadde forberedt meg minst til i år. Jeg hadde en tanke om at det skulle løpes på grus og sti og sånn omtrent 8 kilometer, men bortsett fra det så hadde jeg ikke undersøkt noe når det gjaldt løypeprofil. Var litt nedtur da jeg hørte at speakeren fortalte at hele løypa gikk på grusvei, men at det var litt huller i veien her og der. Hva? Ikke noe sti?! Da var det kanskje ikke nødvendig å stille til start i terrengsko…

Men med et litt vondt kne var uansett ikke forventningene til meg selv veldig høye og tanken var å ta dette som en rask treningstur i skogen og med fokus på å ha det gøy.

Men så skjer det jo noe med meg da, når jeg står der på startstreken sammen med flere hundre andre løpere og venter på at starten skal gå. Konkurranseinstinktet mitt slår til og uten at jeg helt klarer å styre det så løper jeg på med alt hva jeg har.

Og det gikk ganske så fint til å starte med. Jeg holdt en god fart og følte vel at alt gikk strålende fint. Og det gjorde meg ingen ting at det gikk litt oppover. Og litt til oppover. Og enda mer oppover. Og da en mann passerte meg og pesende spurte «hvor lang er denne bakken egentlig?» kunne jeg ikke svare, men det var nøyaktig det samme spørsmålet jeg stilte meg selv for denne bakken virket endeløs.

Som jeg allerede har nevnt så skjer det noe med dybdesynet og evnen til å se avstander når man løper i mørket. Men i motsetning av det som skjedde da jeg løp ØTC-hodelyktløpet, da jeg kom meg opp en monsterbakke uten å være klar over det, så løp jeg nå en bakke som bare fortsatte i det uendelige. Jeg er glad i bakker altså, men jeg liker å være forberedt på dem. Det er mye lettere å løpe opp en bakke du har løpt før eller i hvert fall vet sånn omtrent hvor lang og bratt er, enn når man bare løper oppover og ikke vet hvor lenge det vil fortsette.

Jeg har sjeldent vært så glad i løpet av et løp som da nedoverbakken endelig kom.

Og nå var det bare nedover. Jeg kjente det litt i kneet når jeg løp nedover, men mengder av morsomme stoffer som endorfiner og adrenalin gjorde at det ikke var noe kjempe problem.

Jeg klarte til og med å ta igjen noen det siste stykket inn mot mål.

Og da jeg kom i mål og fikk refleksmedalje rundt halsen, varm supper i magen og litt Vitamin Well til å slukke tørsten med var jeg like lykkelig som jeg alltid er etter å ha løpt løp.

Stemningen i målområdet var super og det var premieutdeling med fine premier til de tre beste kvinner og menn, klassevinnere og uttrekkspremier. I dette løpet var det mange raske damer og menn som stilte og jeg var veldig fornøyd med en 14.plass i dameklassen.

Nå er det altså ingen flere løp på programmet før neste år. Nå skal det bli mange fine og morsomme løpeturer og mengden kilometere pr uke skal økes. Men først skal kroppen få tid til å hente seg inn litt igjen. Det virker som om kroppen min trenger en uke med litt mindre løping og litt mer styrketrening. Men neste uke begynner jeg for fult igjen.

Og det gleder jeg meg til!