Tidlig fredag morgen før Sankthansaften dro jeg av sted mot Gardermoen med en koffert fullpakket av løpeutstyr. Denne gangen gikk turen nordover til Senja, en øy jeg hadde hatt lyst til å oppleve lenge på grunn av den vakre naturen; stupbratte klipper som strekker seg flere hundre meter rett opp i været, høye fjelltopper med spektakulær utsikt, sandstrender med kritthvit sand og glassklart vann. En ekte eventyrøy. Og da jeg fant ut at det gikk et løp Skyrace på Senja tok det ikke lang tid før jeg meldte meg på.
Skyracing hadde jeg lest en del om. Løp som gikk i fjellet med utrolig mange lange og bratte partier, hvor løpingen i perioder bestod av å klatre litt på fjell og stein og hvor man måtte regne med en del luftige partier. Sans Senja Skyrace var ikke lengre en 25 kilometer, men med 2800 høydemetre. Det var ikke et av de lengste løpene og jeg tenkte at dette skulle jeg klare lett, bare jeg tok tiden til hjelp og så på det som en fin løpetur i vakkert terreng.
Jeg hadde virkelig ingen anelse om hva jeg bega meg ut på
Jeg møtte på Sara, redaktør i Runners World, på Gardermoen. «Klar for en skikkelig kul løps opplevelse?» Spurte jeg. Sara, som var litt mindre sikker på at dette løpet var gjennomførbart for de fleste var litt mer skeptisk. Og jeg skjønner at 2800 høydemetre kan virke skremmende, spesielt for folk som trives best på flatmark. Dessuten hadde Sara sjekket værmeldingen for Senja, sånn omtrent en gang i timen de siste dagen. «Har du sett værmeldingen eller?» var Saras svar.
Og det hadde jeg; 7 grader og regn på løpsdagen. «Det går så bra Sara, for vi har vanntette klær og litt regn skader ingen. Så lenge det går an å se noe er jeg fornøyd». Det blir liksom litt kjedelig å løpe opp mange bratte bakker og vite at du er på topper hvor utsikten er helt magisk også ser du ikke lengre enn to meter fremfor deg
Det var oppholdsvær da vi landet på Bardufoss og turen fra Bardufoss til Finnsnes ga litt forsmak på den flotte naturen som ventet oss på Senja. Vakre snødekte fjell og grønne daler.
Vi troppet opp på Brageklinikken hvor startnummerutdelingen foregikk. Så tok vi en liten tur ut i den lokale slalåmbakken og testet ut noen Inov8 sko før vi dro tilbake til Brageklinikken for å delta på pastaparty. Og så kjørte vi til Mefjordvær brygge hvor vi skulle bo denne helgen. Vi var begge interessert i å komme tidlig i seng sånn at vi var uthvilte til neste dags utfordring oppe i fjellene.
Vi stod tidlig opp neste morgen, spiste frokost og dro av sted mot Husøy der målområdet var. Derifra skulle vi fraktes over med sjarktaxi til Fjordgård hvor starten gikk. Sans Senja hadde fire klasser; Mosjon uten tid, Mosjon med tid, Rekrutt klasse og Aktiv klasse. Sara skulle løpe i mosjon med tid som startet klokken 10.00, jeg var meldt opp i Aktiv klassen med start klokken 11.30. Så jeg vinket Sara av sted da hun dro av sted i sjarktaxien.
Været var ikke så verst. Det var opphold og man så faktisk noen av fjelltoppene. Så et sted inni meg var det et lite håp om at yr.no tok feil og at det ville bli mulig å se litt på turen.
Men regnet kom, og da jeg satt i sjarktaxien en time senere var det blitt nokså surt og kaldt og skydekket hadde tettet seg ganske godt til. Og da forstod jeg at jeg hadde gjort et dårlig valg når det kom til sokker
Heldigvis ble jeg reddet av Matt i Inov8 som hadde et par ullsokker liggende i bilen og noen gode tips til hvordan jeg skulle komme meg igjennom løpet som jeg nå begynte å forstå kom til å bli alt annet enn en hyggelig løpetur i fjellet. For nå ble det annonsert at det snødde og blåste liten kuling på Grytetippen.
Men litt snø skal vel gå bra. Jeg er jo ikke helt ukjent for å løpe i snø og vintervær, selv om jeg da alltid har hatt mye mer klær på meg. Men nå skulle jeg jo holde et høyt aktivitetsnivå hele veien, jeg planla ikke akkurat noen rastepauser oppe på fjelltoppene for å nyte utsikten
Og virkelig, hvor ille kunne det egentlig bli i slutten av juni måned?
Men jeg merket at jeg ble mer og mer nervøs, for det ble også meldt om skikkelig dårlig sikt, men samtidig lovet arrangøren at det var bra merket hele veien og så lenge man fulgte merkene skulle det gå bra.
Jeg hadde kanskje mest vondt av Sara, for hun hadde begitt seg ut på dette eventyret helt uvitende om at hun skulle igjennom en snøstorm.
Men så gikk startsignalet og fokuset flyttet seg over til oppgaven som lå foran meg. Jeg hadde delt opp løpet i delmål, hver topp var et delmål og første topp som skulle bestiges var Segla, 640 moh. Å holde seg tørr på beina var det bare å glemme, så jeg brydde meg ikke stort om å løpe rundt vanndammene og gjørmepyttene.
Det gikk oppover helt fra start, men det var sånn at man kunne holde et greit tempo og jeg ble fort varm.
Stien opp var gjørmete og glatt og bar preg av at noen hundre løpere og turgåere allerede hadde passert. Men det var ikke noe problem. Enda. Det var først da vi begynte på det virkelig bratte partiet opp mot toppen av Segla at det begynte å gå opp for meg at dette kom til å bli skikkelig hardt. Det brant i baken, lårene fikk virkelig jobbe, men det gjorde egentlig ingen ting, det som derimot etter hvert gjorde at jeg hadde mest lyst til å begynne å gråte var at det gikk opp for meg at jeg var nødt til å løpe ned igjen samme vei. Og det var bratt, og det var glatt og det var store steiner som løsnet. Nordlendingene var godt rutinert og ropte ut «stein» da de ble vare på steinene som fløy nedover bakken. Frykten min for nedover turen ble ytterligere forsterket da de første gutta løp nedover og mange av dem falt flere ganger. Det så ikke behagelig ut og selv en del av de tøffeste gutta tok det med ro noen av partiene. Jeg kom til toppen og begynte på nedstigningen. Jeg hadde bestemt meg for å ta det pent og rolig ned, klatre baklengs om jeg måtte. For om du ikke har vært på Segla før så kan jeg fortelle deg at om du skulle være så uheldig å skli utfor så har du sånn ca 600 meter rett ned i havet foran deg.
Men jeg kom meg faktisk ned. Og jeg tenkte at verre enn dette kan det vel ikke bli så jeg la i vei med friskt mot i retning Barden, neste delmål. Og nå var det faktisk løpbart et lite stykke og innimellom var det små åpninger i skydekket som gjorde at jeg kunne se rett ned på sjøen noen hundre meter nedenfor.
Og så begynte klatringen mot neste topp. Og da mener jeg klatring. Jeg husker et parti hvor jeg slet litt med å komme meg opp, det eneste stedet jeg kunne plassere foten min var gjørmete og glatt og det samme var det eneste stedet jeg fant som kunne gripe om med fingrene mine. Og da jeg så bakover forstod jeg at dette var et sted jeg ikke hadde lyst til å miste grepet. Men jeg kom meg opp. Og ikke lenge etter var jeg på sjekkpunkt nummer to; Barden. Jeg hadde begynt å bli kald på vei oppover og kjente at jeg trengte å ta på meg de vind og vanntette buksene mine før jeg fortsatte videre. Her oppe var det skikkelig tåkete og dårlig sikt. Her var det bare å lete etter merker. Som jeg ikke fant Jeg surret rundt i sirkel i noen minutter inntil en annen løper tok meg igjen og så gikk vi sammen i sirkel litt til vi plutselig oppdaget neste merke. Her var det gjørmete, men ikke så glatt, så det gikk at å løpe litt igjen. Inntil det begynte å bli steinete og bratt igjen. Jeg husker at jeg skled og slo kneet i en stein og at det gjorde vondt, men ikke verre enn at jeg kunne fortsette å løpe og etter en liten stund var smerten helt glemt.
Og så så jeg første matstasjon som var plassert før stigningen opp til Grytetippen. Det stod noen folk der, men jeg var ganske bestemt på å ikke stoppe opp her. Jeg hadde vann og gels nok og ville ikke risikere å bli kald. Men da jeg nærmet meg matstasjonen ble jeg stoppet av en funksjonær som bad meg vente sammen med de andre borte ved matstasjonen. De var nemlig ikke sikre på at de ville sende flere løpere over fjellet på grunn av det dårlige været. Så det var bare å vente til han hadde funnet ut av det. Og da stod jeg der sammen med noen damer som hadde gått mosjonsklassen med tid og startet samtidig med Sara. Og da jeg tenkte på Sara fikk jeg litt vondt inni meg, for hun var antageligvis midt oppe i snøstormen som jeg akkurat nå ble nektet å løpe inn i fordi de mente det var for farlig.
Mens jeg stod og ventet kom det flere løpere fra aktivklassen. Noen av dem valgte å trosse vakten og løp videre, de hadde løpt løpet før og nektet å bli stående å fryse. Det var kanskje lurt av dem.
Jeg derimot dro frem telefonen for å ta noen bilder. Men for å få det til tok jeg av meg vottene og vantene på den ene hånden også knipset jeg et par bilder. Det tok ikke lang tid før jeg kjente at jeg var blitt kald og jeg begynte å skjelve og jeg begynte å bli utålmodig etter å få svar på om vi kunne fortsette videre. Vakten hadde imidlertid vanskelig for å få kontakt med de han prøvde å få kontakt med. Etter noe som føltes som en evighet fikk jeg og den lille gjengen med løpere som hadde kommet etter meg lov til å fortsette videre. «På eget ansvar».
Nå var jeg rukket å bli både kald og demotivert så jeg gledet meg ikke spesielt til turen oppover mot Grytetippen hvor det snødde og blåste liten kuling. Men jeg la i vei sammen med de andre og løp igjennom et veldig vått myrparti samtidig som jeg forsøkte å få på meg vanter og votter på noen nå veldig kalde og våte hender. Noe jeg etter en kort stund forstod at jeg kunne gi opp. For jeg hadde ingen bevegelse i fingrene mine lengre og selv om jeg prøvde å bruke tennene til å dra på meg vottene så forstod jeg at det å løpe opp på et fjell, hvor jeg visste at det både snødde, blåste og var dårlig sikt og jeg allerede nå var så kald at jeg ikke klarte å få på meg vottene mine var en skikkelig dårlig ide.
Og jeg bestemte meg for å la dette bli min aller første DNF. Heller bryte nå enn å måtte bli hentet ned av luftambulanse. Så jeg snudde og løp tilbake til matstasjonen og fikk pekt ut veien ned fra fjellet som i praksis var en myr hvor jeg hadde vann opp til midt på leggen mesteparten av tiden. På vei ned møtte jeg på flere andre som hadde valgt å bryte og jeg kjente at det var litt godt å vite at jeg ikke var alene om å ikke fullføre.
Jeg kom ned til veien og der stod det flere kalde løpere. Dekning var det ikke, og uansett så var jeg så kald på fingrene at jeg ikke klarte å dra telefonen ut av lommen på løpevesten en gang. Redningen ble Truls og Ilka, de fylte opp minibussen sin med kalde og våte løpere og kjørte oss til Husøy, selv om de egentlig skulle i motsatt retning. (Jeg lovet dem at de skulle nevnes og aldri glemmes).
I Husøy ble vi tatt godt imot. Vi fikk varm fiskesuppe og jeg ble pakket inn i det de hadde av duker, (jeg tror jeg så litt bleik og pjusk ut da jeg kom inn), også fikk jeg meg en varm dusj. Og etter den dusjen føltes alt veldig mye bedre. Nå var det bare å vente på Sara.
Jeg fulgte Sara på RaceONE appen, men noen steder var det ikke dekning og da så det ut som om hun ikke flyttet på seg. Noe som ga meg katastrofetanker som; Hun har falt ned fra en klippe, hun ligger og fryser i hjel et eller annet sted oppå en fjelltopp, hun har brukket beinet, hun har gått seg vill
Men så beveget prikket hennes på seg igjen og nå gikk det plutselig veldig fort og vips så var hun i målområdet.
Det var en kald og våt Sara jeg løp ned for å møte. Hun vekslet mellom å gråte og le og rundt halsen hennes var det en medalje som viste at hun hadde gjennomført (nesten) hele Sanssenja. Arrangøren avbrøt løpet, det var rett og slett blitt for glatt og farlig ned den siste bakken.
Så da stilte mesteparten av Senjas befolkning opp for å kjøre kalde løpere det siste stykke inn til mål.
Dagen derpå tok Sara det rolig. Det forstår jeg godt etter å ha gjennomført et slikt løp. Jeg derimot hadde alt for mye energi i kroppen og så ingen grunn til å sitte inne selv om det regnet litt. Nå var sikten bra så jeg fikk mulighet til å se litt av Senja før turen gikk videre mot Finnsnes.
På vei mot Finnsnes fikk jeg en strålende ide om å ta meg en liten tur opp til Segla for å se hvordan Segla så ut. Sara syntes ikke det var en kjempe god ide og valgte å stå over.
Og Segla var virkelig verdt en tur. Men at jeg kom meg ned Segla på lørdagen når alt bare var stein, gjørme og tåke er et skikkelig mysterium for meg
Denne Sankthans helgen ble en skikkelig heftig opplevelse og det skal gjentas neste år. Men da prøver jeg meg kanskje heller på ultra distansen deres. Så får jeg mulighet til å se enda mer av Senja.