Mange forbinder orientering med glamour, raske biler og store pengesummer. Eller, kanskje ikke så mye glamour. Og, når jeg tenker meg om, så er det ikke så mange raske biler og store pengesummer heller. Hvorfor i all verden velger noen å satse på orientering?
Å nei. Ikke orientering!
Mange har det første møtet med orientering i gymtimene på skolen. Det er ikke nødvendigvis den beste inngangsporten til idretten:
“I dag blir det orientering, unger!”
“Å nei. Kan vi ikke spille fotball i stedet? Måå vi ha orientering?”
“Ja, det må vi. Det står i læreplanen at alle skal lære kart og kompass.”
“Men, det er…”
“Hysj! Det blir gøy!”
Så får alle utdelt hvert sitt kart med inntegna poster, og: Klar, ferdig, GÅ! Da er det om å gjøre å finne den ene (statistisk sett) som driver med orientering, og forsøke å henge seg på. G-Ø-Y.
Sånn er det sikkert ikke lenger, og det var sikkert ikke sånn før heller. Men, jeg usikker på hvor mange unger som har begynt på orientering fordi orientering er nevnt i læreplanen. Fotball er ikke nevnt i læreplanen, og det ser ut som de lever godt med dét.
Poenget er at den orienteringen mange ble utsatt for i skolen ikke gir et 100 % riktig bilde av hvordan orienteringa er. 90 % da? Usikker. Kanskje nærmere 80. Erfaringa mange fikk med orientering på skolen øker ikke sjansen for at dette er noe man har lyst til å prøve.
Buksa full av pinner
I tillegg til møtet med orientering i skolen, så finnes det også en del myter om hva orientering er. Disse får fritt spillerom hos Bård Tuftes orienteringsentusiast Tore Hagen:
Alle som har vært publikum på o-løp kan sikkert nikke gjenkjennende til noen av Tore Hagens opplevelser. Både når det gjelder pinner og kvinner. Og all viraken rundt o-sporten. Det kan bli litt mye.
Det er usikkert hvor mye virak det var på o-løp i 1927. I magasinet “Idrætsliv” (datidens Runner’s World) stod denne annonsen på trykk i 1927:
En del smaa premier
For all del, sånn er det ikke lenger. I dag trenger du for eksempel ikke å være “…medlem av lag tilhørende Oslo Skikreds…” for å få være med på orienteringsløp. Det er andre ting også, uten at jeg kommer på noen i farten.
For å ikke ødelegge sportens egenart er selvsagt fremmøtestedet litt uklart. For at vinnerne ikke skal bli for høye på pæra, og for at de som ikke får premie ikke skal bli lei seg, er det “.. en del smaa premier…”.
Alle kan vinne!
Det er heller ingen ulempe om du klarer å stå opp på søndagsmorran, og er klar til klokka 7 ¾! Hvis du har klart å finne ut hvor det hele skal foregå innen den tid da. Legg også merke til at dette var i en tid da den norske befolkningen fortsatt var så gode i brøk at dette ble brukt for å angi klokkeslett. (I ettertid viser det seg at løpet fant sted i nærheten av Fredrikstad).
Kvaliteten på kartene på denne tida var dårlig. Derfor var det nokså tilfeldig hvem som gikk av med seieren. Det het seg at ”Fordelen ved et orienteringsløp fremfor et hvilketsomhelst andet løp er at alle startende har chancen til seier … den beste løper kan godt løpe saa han stuper og allikevel bli slaatt av en konkurrent der rolig spaserer hele løipen.” Ganske fint og sosialdemokratisk at alle har muligheten til å vinne da.
OK, men hvordan er orientering egentlig?
Du har sikker skjønt det: Beskrivelsen over er litt overdrevet. Ja, den er faktisk like karikert og utdatert som orienteringsentusiasten Tore Hagen.
Framover skal jeg gi deg et innblikk i hvordan orientering egentlig er, og hvorfor vi som løper orientering gjør det med en sånn lidenskap og kjærlighet til idretten vår. Det handler blant annet om samhold, spenning, mestringsfølelse, naturopplevelser og, ja … små premier.
Sesongen er i gang!
Vinteren hører egentlig det tunge gate-o-miljøet til. Når snøen laver ned kommer de fram og trekker de ut på gata. I år ser vinteren ut til å ha bestemt seg for å bli vår allerede, så nå har også vanlige o-løpere begynt å røre på seg i vintersesongen.
Kanskje du vil utfordre deg selv med å sette opp ett o-løp på planen din i år? Jeg kan garantere deg at du ikke kommer til å angre. Eller, garantere og garantere, men det er jo uansett morsomt å prøve noe nytt. Ikke sant?
Kanskje ender du etter hvert opp som en av 22 000 deltakere i den spektakulære Jukola-stafetten i Finland? Ta en kikk her:
Til neste gang
Thomas
