Hva er det som gjør at vi har lyst å løpe hardt eller langt? Hva skjer med oss under løpeturen og hva søker vi å oppnå? Dette var noen av spørsmålene jeg grunnet på i løpet av turen over Gran Canaria.

Fra å gå (bokstavelig talt) de første 28 km med plagsomme smerter den siste dagen over Gran Canaria, til å plutselig klare å løpe de resterende 18 km og til og med kjenne på lykkefølelse og mestring der jeg løp i min boble, var for meg ganske uforståelig inntil jeg leste enda en bok om løping, nemlig The Runners Brain av Dr. Jeff Brown. Dr. Brown er en psykolog som har jobbet for Boston Maraton i 14 år og har opparbeidet seg et stort erfaringsgrunnlag, med tanke på å forstå den mentale delen av løpingen.

De fleste tenker på en maratonlengde, ca 42 km, som veldig langt. Det å da skulle løpe enda lengre, fortoner seg for mange som sprøtt og på grensen til galskap. Sikkert derfor man blir sett på som særere og særere jo lengre distanser man begir seg ut på.

Ja, det tærer på kroppen å utsette seg for den gjentatte belastningen det er å løpe over lange distanser, men det er fullt mulig å tilvende kroppen å tåle belastningen, ved gradvis oppbygging gjennom trening. Det å oppleve at kroppen mestrer og tåler dette, er noe av det som driver en videre.

Jeg måtte opp igjen i fjellene på Gran Canaria med samboer, noen dager etter ultraturen jeg hadde vært med på, for å vise ham de fantastiske stiene og naturen vi løp i. En ubeskrivelig frihetsfølelse og glede å kunne løpe slik.

Jo lengre man løper jo viktigere blir den mentale biten. Det er psyken som oftest er avgjørende for hvordan man klarer å gjennomføre et lengre løp. Vi får hjelp av flere kjemiske prosesser utløst i hjernen underveis. Når kroppen begynner å bli sliten og vi pusher oss litt over det komfortable, begynner hjernen å skille ut en behagelig cocktail av endorfiner og endocannabinoider. Endocannabinoider er noe av det samme stoffet som finnes i cannabis. Forskere tror at dette stoffet fører til lettere humør, døyver smerte og utvider blodkar i lungene. Når kroppen og hjernen utløser nok av disse euforiske molekylene kan det hos noen heldige individ resultere i runners high. Jeg skriver noen individ, fordi det desverre er slik at ikke alle løpere har en hjerne som utløser de nødvendige kjemikaliene for å kunne oppleve denne tilstanden. Endorfiner, kroppens opiater, som tilsvarer opium og morfin har vist seg å døyve smerter og vondter, som man etterhvert kjenner på utover i et løp. Endorfinene evner også å aktivere hjernens belønningsystem slik at man sitter igjen med en følelse av tilfredshet og mestring. Studier viser at endorfiner utløses i de samme regionene (prefrontale cortex og de limbiske systemer) som aktiveres når vi opplever kjærlighet og andre positive tilstander. Jo sterkere endorfinaktivering i disse områdene, jo mer euforisk opplever løperen seg. Ikke rart man da kan observere spontane former for kjærlighetsformidling mellom totalt fremmede personer, som akkurat har krysset mållinjen i et hardt løp. I fht endocannabinoidene så viser studier at vi har mottakere for disse kjemiske molekylene både i hjernen og i kroppen og at de binder seg til nervesystemet, som igjen setter igang en nevrologisk reaksjon som reduserer smerte og angst og skaper en ferdfull opplevelse av velbehag.

Så hvorfor er vi innrettet slik? En hypotese går ut på at før vi slo oss ned som fastboende og begynte å dyrke jorden, måtte enkelte individ i flokken ut å skaffe mat ved å jakte ned dyr. Det ble gjort ved å løpe etter byttet til det ble utmattet og kunne fanges og drepes. Disse menneskene var de første og beste ultraløperne, forløperne(!) til dagens mange løpere. Mennesker er mer utholdende enn dyr og klarer derfor, i teorien, å utmatte byttet, selv om dyr løper fortere over kortere distanser. Menneskene måtte tåle å løpe sammenhengende over lang tid. For at de skulle klare det og for at de skulle ønske å gjenta bragden, utløste hjernen denne cocktailen av kjemikalier, som resulterte i runners high, kamuflert smerte og utmattelse og ga dem en tilstand av mestring og lykkefølelse. Dette støtter oppunder hypotesen om at mennesker er født til å løpe. En mer moderne hypotese går ut på at disse lykkefølelsen utløses, slik at vi motiveres til regelmessig trening.

Umulig å skjule gleden ved å løpe i naturen akkurat på det tidspunktet der, ute på fuglefjellet på Runde.

Etter å ha lest om dette og sett på flere studier som støtter opp om disse kjemiske prosessene i hjernen vår, forstår jeg litt mer av hva som skjedde med meg den siste dagen av løpeturen. Det fine er at man ikke trenger å løpe i dagevis for å oppnå slike tilstander, det holder at man tar seg en intervalltrening eller tempotur, der man får opp pulsen og pusten og presser seg litt mer enn ellers.

Et litt annet aspekt ved det å pushe grenser når det gjelder løping, synes jeg den engelske ultraløperen James Adams, som krysset USA løpende fra vest til øst på 70 dager, beskriver godt i boken Running and stuff. I lange og eller harde løp opplever man en rekke emosjonelle tilstander; fra euforisk glede og mestring til de mørkeste daler, der man har mest lyst til å legge seg ned å gi opp og aldri reise seg igjen. En lang eller hard nok tur har en tendens til å bryte deg ned i tusen biter, for så å bygge deg opp igjen til en sterkere versjon av den du tidligere var. Det rushet og følelsen det er å overvinne og kjempe seg ut av sine tunge, negative tilstander til mestring og seier, kan for en del virke berusende og avhengighetsskapende og er verdt hele slitet det er å gjennomføre slik trening og løp. Så kom dere ut i bevegelse og kjenn på hjernens og kroppens fantastiske evne til å mestre og prestere!

(Foto: Samboer)