Dagen etter Nøklevann Rund var jeg klar for Rosa sløyfe-løpet i Oslo. Eller, sånn kjempe klar følte jeg meg vel egentlig ikke, for det hadde ikke blitt mange timer meg søvn den natten og for å være helt ærlig var jeg ikke veldig lysten på å skulle gjøre noe som helst den dagen. Heldigvis finnes det kaffe. Og etter noen kruttsterke kopper med denne vidunderdrikken og en del støttende og oppmuntrende ord til meg selv var jeg klar for å løpe årets viktigste løp.

(foto: Runners World)

Jeg surret litt rundt i startområdet før jeg varmet opp med å løpe litt rundt på Grønland-torg. Ikke mye til oppvarming, men litt er bedre enn ingen ting og jeg følte meg i hvert fall litt mer klar da jeg stilte meg opp på startstreken sammen med over 2000 andre sprekinger. En herlig blanding av rosakledde damer, menn, barn og hunder. Stemningen var super og det var umulig å ikke smile da vi stod og telte ned til start.

Jeg hadde egentlig tenkt til å ta det rolig. Ta det som en restitusjonstur. Man kjenner det litt i beina etter å ha løpt Nøklevann Rundt nemlig. Men så skjer det som gjerne skjer når jeg står på startstreken; jeg får skikkelig lyst til å løpe fort. Så da gjorde jeg det.

(Foto: Kondis.no)

Jeg løp oppover langs Akerselva i følge med noen spreke damer, men etter noen av de bratteste partiene var jeg plutselig ganske alene i løypa. Flere steder stod det folk og heiet, og sånt gjør meg skikkelig glad så da smilte jeg litt ekstra. Løpets 5,3 kilometere gikk utrolig raskt og før jeg visste ordet av det var målområdet i sikte. Jeg løp i mål med et smil rundt munnen og ble møtt av god stemning, fin medalje, skyr og bananer.

Stemningen i målområdet ble bare bedre og bedre etter hvert som flere og flere løpere kom i mål. Med mange hyggelige folk, bra stands, uttrekkspremier og selfievegg glemte jeg helt å tenke på hva resultatet hadde blitt. Men på vei hjem sjekket jeg for moro skyldt og ble overasket over at jeg hadde blitt nummer 4 av damene og vunnet min klasse. Jaja, sånn kan det altså gå, selv på en dårlig dag.

Men for meg var det ikke viktig å få en god plassering eller bli best på noen måte i akkurat dette løpet. Det viktigste var å delta på et løp til støtte for Rosa sløyfe-aksjonen og alle som er rammet av brystkreft.