En magisk sommer med masse fin fjelløping ble avsluttet 29 august med mitt hittil lengste løp; TDS under UTMBuka. Et løp som endte på ca 125 kilometer og 7.000 positive høydemeter, et virkelig eventyr altså. Flere har spurt meg om løpsrapporten. Kort oppsummert, det var oppturer og det var nedturer som i alle lange løp. Det var sol og det var storm med torden, lyn og hagel. Etter 19 timer på stien løp jeg inn til en 7 plass i dameklassen. En prestasjon jeg er mildt sagt stolt av. Hele rapporten fra løpet blir å lese i neste utgave av Runners World Norge.
En virkelig drømmesommer.

Så hva har jeg gjort de siste ukene? Hvordan restituerer man egentlig etter 125 kilometer? Løping var ikke det som kom i første rekke hvertfall. For å spole helt tilbake til løpet. Jeg hadde krefter til å mer eller mindre løpe de siste flate 8 kilometerne inn til mål. Det gikk ikke fort men det gikk bedre enn jeg hadde håpet på og jeg kunne krysse mållinjen med et smil. Men så var det som om noen skrudde av «powerknappen». Plutselig begynte jeg å merke hvor slitne og såre beina var og jeg klarte ikke å gå opp en liten fortauskant uten støtte. Så en gang etter 03 på natten sjanglet jeg igjennom gatene i Chamonix støttet av mannen min Skjalg.

Etter alle harde fysiske aktiviteter og særlig etter en 19 timers økt er mat og næring det første jeg sørger for. Det vil si etter å ha fått på meg tørre klær. Under UTMB er det mulig for løperne å få mat servert hele døgnet på et ungdomsherberge. Det var ikke mye mat å finne når jeg kom inn døra men han som jobbet der fant frem en tørr fiskebit og enda tørrere bulgur. Men jeg fikk i det minste trykket i meg noe selv om mat var det siste jeg hadde lyst på. Så gikk turen hjemover, til en lang dusj før jeg kravlet meg i seng.
Målgang i Chamonix. Arrangørfoto

Dagene og ukene etter løpet etter løpet sørger jeg for å få i meg mye og næringsrik mat. Selv om det fysiske aktivitetsnivået mitt er relativt lavt er det viktig at kroppen får den energien den trenger for å reparere. Særlig natten etter løp kan jeg til og med våkne av sult og da er det best å gi kroppen det den trenger. Litt morsomme situasjoner kan jo oppstå, som andre gangen jeg løp Transvulcania og mannen min våknet midt på natten av at jeg satt i senga på hotellrommet med hodelykten på og spiste youghurt.

Så var det den viktige hvilen. Det er mye i kroppen som skal repareres. Etter at jeg har løpt en del ultraløp generelt, og nå også 3 løp på 100k eller lenger, merker jeg at det går raskerer og raskere å bli kvitt stølheten. Men selv om musklene kjennes greie ut vet jeg at det er mye annet i kroppen som skal leges. Sener og ledd har fått kjørt seg, får ikke disse restituert er det lett å sitte igjen med en skade. Sist men ikke minst er det alle organene inne i kroppen, spesielt lever og nyre. Disse blir virkelig belastet under lange løp og det er blitt sagt av flere at dersom man tar en blodprøve rett etter et langt ultraløp vil den gi resultater som at man er alvorlig syk. Alt dette er grunner til at jeg ikke pusher på å komme i gang med løpingen så fort som mulig. Jeg vet det kan ende med mer skade enn det det gir av glede.
Mye glede i andre aktiviteter enn løping, så lenge jeg får være ute i skogen.

Så skal det sies at det å bare ligge på sofaen heller ikke gjør at man restituerer raskest. Litt aktivitet er nok det beste så lenge den er rolig. Selv har jeg benyttet tiden til å gå turer og å komme meg litt på stisykkelen igjen. Etter de første løpeturene i september hadde jeg litt smerte i venstre kne. Jeg fikk sjekket det ut og bekreftet at det ikke var noen mekanisk skade. Ikke noe løping når kneet murrer, litt ekstra hvile og tøying, ser ut til å være det som trengtes for de siste ukene har jeg ikke kjent noe til det.

Denne kommende vinteren har jeg lovet meg selv en skikkelig sesongpause. Sett tilbake på fjoråret ble det nok for lite hvile mellom de de lange løpene og treningen til disse. Men sesongpausen min starter 18 november. Jeg har et mål til planene denne sesongen, en ny utfordring; et raskere og flatere ultraløp. Ut av komfortsonen!
Beste restitusjonen – gåturer i fjellet.