I januar var facebook sprayet ned av hinderløpere som reiste til Wolverhampton. Det var ny deltakerrekord på det (såkallt) aller siste Tough guy. Tiden vil vise om det stemmer, men i år ville ihvertfall alle ha en bit av Mr Mouse. Og det fikk vi. Det er rart med det…Wolverhampton har liksom vært vårt…men i takt med at hinderløpbølgen har eksplodert rundt oss, skulle plutselig «alle» dit. Jeg gledet meg, men samtidig litt skeptisk. Ville det besudle mitt elskede Wolverhampton? Det er de forbudte tankene…jeg vet det…fra å være litt Den ene, så er det plutselig allemannseie… Men på tross av at Wolverhampton tilsynelatende var oversvømt med Skandinavere…så ble den siste Tough guy opplevelsen vår perfekt, vi fikk tilbrakt helgen med noen av de beste menneskene, og vi fikk avsluttet et kapittel vi vel ikke ville avslutte, men all good things come to an end? Igjen…time will show.

Mange snakket om pilgrimsreise til Tough Guy. Tough Guy er jo det første, og det originale hinderløpet. 30 år har det eksistert, 30 løp har vært avholdt – og det er kanskje naturlig for folk å se på det som en hellig reise hit. For meg har det mer vært en stor sosial ting. Jeg føler at en pilgrimsreise er noe skal være en utvikling, det skal skje noe med deg underveis. En åndelig eller kulturell vekkelse.

I am a Spartan.

Av alle hinderløp jeg har løpt så er kanskje Spartan det som er meg kjærest. Det er som å komme hjem hvert eneste løp jeg løper, hver eneste gang vi lander i England, setter oss på toget og kjører til nye spennende steder vi aldri ville reist til hadde det ikke vært for Spartan. Vi har møtt mennesker som har satt dype spor, og som enten vil være en del av livet vårt så lenge vi lever, eller leve videre som gode minner i hjertene våre. Mange har spurt meg hvorfor jeg skal gjøre det jeg skal gjøre i år, og jeg vet kanskje ikke svaret på det riktig enda – The Why – Hvorfor som skal være klippen min på min vei gjennom mørket. For det kommer til å bli mørkt i august. Det kommer til å bli noe av det hardeste og råeste jeg noen gang kommer til å gjøre i hele mitt liv. Og Mr Joe De Sena har lovet meg at alle de som fullfører Agoge kommer til å gå ut på den andre siden som nye versjoner av seg selv. Man vil lære seg selv å kjenne på en helt ny måte, lære seg hvor langt man kan strekke seg og hva man faktisk kan tåle å gå gjennom.

Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å være når jeg kommer ut på den andre siden, eller hva som skjer. Er det starten på noe nytt eller er det begynnelsen på slutten? Hva jeg vet er at reisen allerede er igang. Pilgrimsreisen min til mitt Mekka – Isle of Skye – er begynt. For hver styrkeøkt jeg tar er fokuset mitt å få en sterkere kropp som kan tåle det jeg skal gjennom om 6 måneder. Hver intervalløkt er myntet på å bli en raskere løper for å tilfredsstille mine behov på mellomstasjonene på vei mot the Skye. Og på hver langkjøring jeg har, er alle demonene og alle stemmene i hodet mitt med meg. Demonene fra tidligere tider som forteller meg at jeg ikke kan, som forteller meg hvor dårlig jeg er og som sier «Det klarer du aldri!» De som psyker meg ned og som gjør sitt aller beste for å få meg til å føle meg bitteliten. Men på den andre siden sitter stemmene i hodet mitt, skytsenglene mine som heier meg på, som kaller meg rå, og som sier «Du er et forbildet!» «Er det noen som kan klare dette så er det deg!» De som forhåpentlig kommer til å være de som gjør at jeg kan klare dette. De som vil lyse opp veien for meg når jeg ikke ser alle steinene for bare mørket.

Jeg merker at reisen allerede gjør noe med meg. Jeg endrer meg mentalt fra trening til trening, og jeg håper jeg engang i august finner roen og kjenner at jeg er klar for å møte Agoge. Og jeg tror at uansett om jeg fullfører eller ikke – så vil Agoge endre livet mitt for alltid. Stedet, menneskene og Krypteia.

KlemMari