Planen var egentlig at jeg bare skulle løpe to løp i oktober. September hadde vært proppfull av løp, jobb og litt av hvert på hjemmefronten. Så jeg følte meg veldig klar for en litt roligere måned med bare en konkurranse helg og mye mer tid til løping i skog og mark. I stedet ble det tre løp på to helger. For da jeg fikk tilbud om å være med å løpe Hytteplanmila kunne jeg bare ikke la sjansen gå fra meg.

Hytteplanmila er kjent for sin raske trase. Det er et skikkelig perse løp og det tiltrekker både eliten og den vanlige mosjonisten fra både fjernt og nært. Mange deltar på dette løpet fordi de ønsker å avslutte sesongen sin med en ny 10 kilometers pers. Dessuten er løpet kjent for å være veldig bra organisert og for at det alltid er super stemning. Så løpet var fulltegnet med over 2800 allerede i september.

Jeg gledet meg skikkelig da jeg kjørte oppover mot Røyse sammen med Øyvind, Tony og Per-Inge fra Bøler. Jeg fikk, som jeg alltid får før løp, spørsmål om hva målet mitt var. Og jeg svarte, som jeg alltid svarer, at målet var å ha det gøy. Også la jeg til at det jo hadde vært moro med en ny pers og at jeg skulle prøve å komme i mål på under 43 minutter.

Turen oppover gikk fint helt til vi kom til Sollihøgda, 100 meter foran oss hadde noen vært uheldige å kjørt i autovernet så da ble det en god del forsinkelse. Jeg tipper det var mange småstressa løpere i bilkøen som dannet seg bakover. Heldigvis hadde arrangøren fått beskjed så da utsatte de løpet med en halvtime sånn at folk skulle rekke å komme frem i tide.

Foto: Hans Edgard Rakeie

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Vi kom frem i god tid og fikk hentet startnummer, lagt fra oss ting og hilst på litt folk før vi startet å varme opp. Oppvarmingen gikk unna med godt humør og mange hilsninger underveis for vi møtte på kjentfolk over alt. Også fikk man hele tiden noen glimt av forskjellige elite løpere sånn som Karoline Bjerkeli Grøvdal, Meraf Bahta og Awet Kibrab.

Etter oppvarmingen var det bare å stelle seg i do kø for å tømme blæren og vrenge av seg overtrekks buksen før jeg måtte finne riktig plass i startområdet. Her var det ingen puljer, man måtte stelle seg der man følte at man hørte hjemme. Startfeltene gikk fra 35min og oppover og det var godt synlige fartsholdere fra 40min og helt opp til 80min, så derfor var det ikke vanskelig å finne ut av hvor man skulle stå så lenge man visste sånn omtrent hvor fort man ville løpe. Siden jeg hadde tenkt til å prøve å løpe på under 43min valgte jeg å stelle meg bak 42:30 fartsholderne. Jeg elsker konseptet med fartsholdere. Det er helt utrolig hvor mye hjelp det kan være i å følge en som holder et jevnt tempo som du vet vil løpe inn til den tiden du ønsker deg.

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Startskuddet gikk og løpet var i gang. Jeg fløy avgårde og alt føltes lett. Kanskje ikke så rart siden løpet starter med nedoverbakke. Etter den første kilometeren, når det begynte å flate litt av føltes det fortsatt veldig lett og jeg klarte å nyte landskapet rundt meg. Bondeland på sitt beste; åker, skog og åser i det fjerne.

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Etter en bitte liten oppoverbakke og så litt nedoverbakke var vi ute på Steinsletta. Her går det slakt nedover i 1,4 kilometer. Løpets letteste kilometer sier de. For meg begynte den tøffe delen av løpet her. Nå måtte jeg jobbe for å holde farten oppe og det begynte å gjøre vondt bak i leggene. Og da jeg svingte inn på Selteveien er jeg ikke sikker på at jeg smilte så veldig uanstrengt lenger. Nå ble luken mellom meg og fartsholderen jeg fulgte større og større og jeg så at 42:30 toget hadde gått. Men under 43 min skulle jeg klare uansett. Inne i hodet mitt gikk setningen «i dag løper du fort, dette blir pers» på repeat, og da jeg passert 8 kilometer hadde jeg klart å hente frem smilet igjen. Den nest siste kilometeren begynte jeg å fortelle meg selv at nå var det bare 9 minutter igjen med vondt, 7 minutter, 5 minutter, snart 4 minutter…

Hytteplanmila har gjort noe helt genialt, de har merket hver 100 meter den siste kilometeren inn til mål. Det hjelper veldig på motivasjonen. Jeg telte meg nedover og gledet meg til å se 2-tallet. Og da jeg passerte tidtakingsmatten til bakkesprinten tok jeg ut det siste jeg hadde av krefter. Bakkesprint er så gøy!

(Foto: Per-Inge Østmoen)

Jeg kom i mål på tiden 42:45 og havnet på topp 100 listen og det er jeg fornøyd med.

Så var det bare å få fin medalje rundt halsen, fylle på med vann, banan og bolle og nyte lykkefølelsen som kommer etter at man har klart å perse. For den følelsen er skikkelig god!

Dette var årets siste gateløp for min del. Det har blitt mange flere løp denne høsten enn jeg hadde planlagt og det har gått litt på bekostning av løping i skog og mark. Men jeg er utrolig glad for at jeg valgte å bli med på Hytteplanmila, for selv om det er terreng løping jeg trives best med så er det moro å få testet ut hvor fort jeg egentlig er i stand til å løpe innimellom. Og da er Hytteplanmila perfekt, for det er faktisk Europas raskeste 10 kilometer.

Det blir helt klart Hytteplanmila på meg neste år også og jeg gleder meg allerede til å sette ny pers!