Påske for meg er fjell. Det var det også i år men denne gangen ble det en tur til fjell lenger sør. Skisesongen på Østlandet hadde ikke vært mye å skryte av denne vinteren. Med Transvulcania som nærmer seg virket det derfor som en god ide å hive seg rundt og ta en ‘hoppepåtur’ til Gran Canaria. Sammen med mannen min ble det derfor tid for fire fine dager i varmen. Jeg fikk endelig vist han denne øya jeg har snakket så mye om og besøkt så mange ganger. Han fikk utforsket stiene på stisykkel samtidig som jeg fikk noen lange dager med mye kilometer og høydemeter i bena. 
I velkjente omgivelser
Søndagen startet med en kortere dag. En «liten» rundtur på 20 kilometer ut i fra leiligheten vi bodde i oppe i fjellene. Vel tilbake igjen i byen Tejeda hører jeg plutselig en som roper navnet mitt. Det viste seg å være Lina, en svensk jente jeg møtte på løpesamling i Åre i høst. Hun hadde tatt seg en måned fri fra jobb og tilbragte tiden med å løpe i fjellene på Gran Canaria. Dette drømmelivet (i mine øyne i det minste) hadde dessverre satt sine spor i et kranglete kne hos Lina så vi fikk ikke muligheten til å utforske stiene på noen løpeturer sammen. Jeg krysser fingrene for at Lina kommer seg raskt tilbake i løpeskoene og får utnyttet tiden på den fina øya som hun hadde tenkt!
På mandagen var det tid for en lengre tur med mer høydemeter. Utforsking av nye stier gjorde at tidsskjemaet mitt sprakk og siden jeg hadde glemt å drikke og spise som jeg burde gikk jeg plutselig gått tom for energi. Det var et slit å komme seg ned til byen hvor jeg hadde bestemt meg for å ta lunsj. Selv med påfyll av både mat og drikke var det tungt å ta fatt på den lange veien tilbake. Jeg begynte faktisk å bli litt bekymret for at det skulle være noe galt; tenk om jeg ikke skulle få utnyttet disse dagene som jeg ønsket? Små trivielle problemer i den store sammenhengen men som for meg som løper der og da fremstod som verdensproblemer. 
Lykke i løpesko
Tirsdag hjemme i Norge var det tid for PåskeHareMaraton. Min egen vri på dette ble å løpe maratonløypa som blir løpt under Transgrancanaria. Formen var heldigvis bedre denne dagen og jeg følte jeg hadde fin flyt i mange av de mer tekniske nedoverpartiene. Det største problemet denne dagen var varmen og at det ikke var mulighet for noe påfyll de siste 30 kilometerne. Med 1,5 liter i vesten krysset jeg fingrene for at det skulle holde. Men den forhatte elveleiet på slutten tok knekken på meg. Igjen! Skuffet over at jeg aldri klarer å overvinne denne steinrøysa, hverken på treningsturer eller i konkurranser. Men likevel, jeg kom meg igjennom, selv om det ikke ble med så stor grad av energi og styrke som jeg ønsket. Og med en mobil servicestasjon i form av mannen min som hadde syklet ferdig for dagen, fikk jeg påfyll av brus og vann før jeg tok fatt på de siste 5 kilometerne inn til fyret i Maspalomas. Snakk om luksus! Vel fremme viste klokken 41.1 kilometer. Som mange andre løpere henger jeg meg lett opp i tall så det vil vel ikke overraske noen når jeg sier at det ble en ekstra runde på strandpromenaden for å krysse av årets påskemaraton.
Påskemaraton i boks.
Den siste dagen på Gran Canaria ble tilbragt med en bakkeintervalløkt. Det var stekende varmt og beina kjentes ut som en blanding av sirup og tømmerstokker. Motivasjonen var ikke helt på topp men jeg kom meg igjennom. Jeg hadde bestemt meg for å reise hjem vel vitende om at jeg hadde fått utnyttet disse dagene til best mulig opplading mot Transvulcania.
Tilbake på norsk jord bar det rett opp på hytta i Hallingdal. Påskekos, topptur og velfortjent avslapping på sofaen. Løpeskoene fikk ikke helt påskeferie men med tett snøvær hadde definitivt omgivelsene endret seg!
Håper dere alle har hatt en god påske, enten det har vært løping, skiturer eller påskekos med nære og kjære!
Påsken 2017 – fra sommer og sol til vinter og snø.
