Når folk spør meg hva jeg skal gjøre når jeg har fri og jeg svarer at jeg skal løpe rundt i skogen i flere timer blir jeg ofte sett veldig rart på. Det er visst ikke en veldig vanlig hobby å løpe rundt i skogen halve dagen. Hadde jeg sagt jeg skulle gå en lang tur i skog og mark hadde folk kanskje akseptert det mer, men å løpe 20 kilometer eller mer på sti bare for moro er vist litt sært. Men det er noe av det morsomste jeg vet. Og helst vil jeg løpe på nye steder og nye stier.

Jeg har en lang liste over nye steder som skal oppleves og et av de stedene var Mørkonga og Gyrihaugen i Nordmarka. Så når anledningen bød seg med supert vær, jobb og barnefri og tilbud om å få følge av en som er mildt sagt godt kjent i området så var det bare å pakke sekken og dra på seg terrengskoene og kjøre en liten time ut av byen.

Jeg møtte Tommy Støa på parkeringsplassen ved Åsaveien der stien starter. Tommy er en av arrangørene av Nordmarka halvmaraton og kjenner området utrolig godt. Også er han over middels interessert i Ringerikes natur og historie så jeg var trygg på at det ville bli en bra løpetur med mange gode opplevelser da jeg dro på tur med ham.

Turen startet nesten helt nede ved Steinsfjorden i Ringerike og vi fulgte en sti oppover mot Mørkonga. Det gikk i rolig tempo og jeg gledet meg til å komme frem til kløfta som etter en kort stund på sti ble synlig. Jeg var forberedt på at det kom til å være mye oppoverbakke til vi kom opp til toppen og lårene svei og svetten rant lenge før vi nådde frem til kløfta. Heldigvis for meg er det å gå i motbakke noe av det jeg liker aller best så turen opp var skikkelig moro for min del. Når vi nærmet oss Mørkgonga gikk stien over til å bli en steinrøys og der begynte også det bratteste partiet på turen. Jeg var veldig glad for at det var satt opp tau man kunne holde seg fast i når man gikk gjennom Mørkonga. For her føltes det mer ut som om jeg var på klatretur enn på løpetur og å miste balansen og ramle bakover fristet ikke i det hele tatt.

Tommy spratt oppover som en fjellgeit mens jeg krabbet oppover og holdt meg fast i det jeg kunne. Men det bratteste partiet er også det korteste og plutselig var jeg på toppen av Mørkgonga og kunne gå ut på kanten og nyte utsikten. Og utsikten var verdt hver eneste av de 500 høydemetrene jeg nettopp hadde lagt bak meg. Her så man utover Tyrifjorden og flere høyder som ligger i Ringerike. I det fjerne kunne vi skimte Norefjell og Tommy kunne peke ut og fortelle om de forskjellige stedene vi så.

Etter å ha tatt de obligatoriske bildene gikk turen videre til et nydelig lite vann fult av vannliljer. Derifra kunne vi se toppen av Gyrihaugen hvor vi skulle innom i løpet turen.

Men først skulle vi ta en tur til et annet sted som jeg hadde lyst til å oppleve, nemlig Valbekkfossen og Djevelens Punsjbolle.

For å komme dit løp vi først til Damtjern før veien gikk nedover mot Steinsfjorden igjen. På veien tok vi en liten pause ved Kjerraten, en skikkelig ingeniør bragd fra 1800-tallet. Her fikk jeg se et system som gjorde det enklere å frakte tømmeret oppover fjellet. Jeg elsker det å kombinere løping og sightseeing. Det gjør jo løpeturen så utrolig mye mer spennende!

Bare synd bildet jeg tok der ble for dårlig til å poste.

Så gikk det videre nedover før vi begynte på stigningen oppover mot Tiurtoppen. Der måtte vi ta en liten stans bare for å nyte utsikten litt før det gikk videre oppover mot Valbekkfossen.

Når man står på kanten av stupet der så ser man 10 meter rett ned i kulpen som kalles Djevelens-pusjbolle. Etter all oppoverbakkeløpingen fristet det egentlig aller mest å løpe ned til kulpen å ta et bad.

Men det får bli neste gang.

Litt lenger oppe fylte vi vanntankene med frisk vann fra bekken før vi løp tilbake til Damtjern hvor vi tilfeldigvis møtte på Hans Rakeie, en av de andre arrangørene av Nordmarka halvmaraton, som også var ute og løp og som valgte å slå følge med oss opp til Gyrihaugen.

Selv om jeg ikke ville innrømme det begynte beina å bli litt slitne etter å ha løpt i nesten 20 kilometere med til sammen nesten 1000 høydemetre. Og opp til Gyrihaugen var det en stigning på omtrent 250meter fra Damtjern.

Men det fine med å løpe oppover er at det alltid er verdt det når du kommer til toppen. Gyrihaugen var ikke noe unntak.

Pausen her lot beina få slappe av akkurat lenge nok til at de var klare for turen ned igjen. Og det trengtes, for det å løpe nedover synes jeg kan være mye mer krevende enn å løpe i oppoverbakker.

Det synes forresten ikke Tommy og Hans, for de spurtet nedover de bratteste partiene der jeg nesten hadde mest lyst til å snu meg og krabbe ned.

Nedoverbakkeløping er helt klart en ting jeg burde øve mer på.

Selv om jeg måtte konsentrere meg veldig for å klare å holde følge med gutta så fikk jeg mulighet til å nyte litt av den fine utsikten på veien nedover også. Veien ned fra Gyrihaugen føltes veldig kort og før jeg visste ordet av det var vi tilbake på parkeringsplassen.

Garmin klokka mi viste at vi hadde tilbakelagt over 24 kilometer og klatret til sammen 1292 høydemetre på turen.

Man skulle tro at jeg var helt utslitt etter turen, men sannheten er at jeg hadde mer lyst til å fortsette å løpe en å sette meg i bilen å kjøre hjemover.

For turer som dette gir meg en helt ubeskrivelig lykkefølelse.