Del to av Jotunheimeventyret gikk på stier som er mer løpevennlige enn den første. For jovisst består Jotunheimen av mest stein, men den som leter vil finne noen fantastiske stier for løping også midt i hjertet av Jotunheimen.

 

Etter 4 lange og fine dager i Jotunheimen var jeg på langt nær ferdig med eventyret. Jeg var sulten på mer og hadde fri og alt annet jeg trengte for å fortsette ferden. Så jeg satte meg ned med kartet og rådførte meg med vertskapet på Gjendesheim og så ble runde nummer to i Jotunheimen planlagt.

Området jeg nå skulle utforske var en litt mer løpbar del av Jotunheimen. Mindre stigning, mindre ur, lengre strekninger med lettløpt sti. Nå har ikke jeg noe imot litt bakker, så jeg plottet inn et par små fjell som skulle bestiges på turen og startet tirsdag morgen med å ta bussen til Bygdin, løpe opp Bitihorn, (på toppen av Bitihorn så jeg ikke stort, for da jeg var der oppe var fjellet midt inne i en stor sky),

og løpe ned igjen til Bygdin hotell hvor jeg nøt en Cappuccino og en nystekt kanelbolle. (Utrolig nok turens første og eneste kanelbolle).

Så satte jeg av sted langs den vakre innsjøen Bygdin, først på vei og senere på herlig lettløpt sti hvor både beina og tankene fikk løpe fritt.

Noen steder løp jeg helt nede ved vannkanten og over små strender, andre steder litt lenger opp i terrenget. Jeg koste meg skikkelig og den første etappen som gikk fra Bygdin til Torfinnsbu var over før jeg viste ordet av det. På Torfinnsbu, som er en ubemannet DNT hytte, spiste jeg matpakken min helt alene ute på tunet og så satte jeg av sted videre. Jeg var klar over at dagens etappe ville bli en av de lengste mellom 35 og 40km, men terrenget var lett å bevege seg i og det var enda lenge til kvelden.

Og beina hadde det fint. Det eneste jeg bekymret meg for var noen uværsskyer på værmeldingen. Opp på flere topper skulle jeg i hvert fall ikke i dag.

Fra Torfinnsbu gikk det bratt oppover inn i Svartdalen. Jeg kan forstå hvorfor dalen har fått det navnet, for noen av fjellene der ser helt svarte ut, men dalen var vakker med fjellvann og elver. Og stein da, så klart. Du kommer deg vel ikke igjennom en dal i Jotunheimen uten å måtte krysse noen steinrøyser. Men selv om det var noen steinete partier her og der var det mulig å holde farten oppe. Jeg løp forbi en gruppe med turfolk som heiet meg av sted med noen kommentarer om at de syntes det var godt gjort å løpe her. De skulle bare ha sett de stedene jeg hadde løpt noen dager tidligere, for her føltes det som rene jordveien i forhold til Uradalen og Galdhøpiggen …

Det var så lett å løpe at det tok litt tid før det gikk opp for meg at jeg ikke hadde sett noen røde T-er på en stund. Foran meg så det ut som om bakken bare forsvant ut i ingenting et lite stykke lenger fremme. «Er det virkelig mulig å gå seg bort i en dal?!» tenkte jeg for meg selv der jeg vimset hit og dit på leting etter noe som så ut som en sti eller en rød T. Men så så jeg et par som beveget seg et godt stykke lengre fremme, på den andre siden av elva og da skjønte jeg at jeg måtte ha gått glipp av der stien gikk over til den andre siden. Elva der jeg stod var ikke mulig å krysse. Den var bred, og strømmen var sterk og noe sa meg at det var en foss ikke alt for langt unna. Så jeg flyttet meg bakover langs elva for å finne et trygt sted å krysse elva. Jeg måtte et godt stykke tilbake før jeg fant et sted hvor jeg tok sjansen på å krysse elva, men da jeg var over på den andre siden kom jeg rett ut på en fin og lettløpt sti igjen. I hvert fall en liten stund. For så forsvant stien ut i løse luften. Bokstavelig talt. Der nede lå Gjendebu, dagens mål. Og her oppe stod jeg.

Jeg hadde løpt nærmere 36km så lårene mine begynte å bli slitne, magen var sulten og hodet var klar for å ta kvelden. Mentalt var jeg forberedt på en lettløpt nedstigning til Gjendebu, kanskje bare 10-15 minutter unna. Så da jeg tittet ned over kanten og så nedoverbakken fra helvete åpenbare seg fikk jeg mest lyst å gråte. Skal jeg ned der?! Det der kan vel ikke kalles en sti!?! Men joda, der var det røde T-er. Og jeg begynte den langsomme ferden nedover, noen ganger ikke fult så langsom når de løse steinene fikk meg til å skli nedover de bratteste partiene. Da bakken endelig gikk over til å bli litt mindre skummel satte jeg farten opp og fløy forbi paret jeg hadde sett da jeg surret rundt på feil side av elva litt tidligere. Og det siste stykket ned til Gjendebu gikk igjennom litt skog og lett vegetasjon, over et par elver og forbi noen kyr og vips så var jeg innenfor porten til Gjendebu, den eldste turisthytta til DNT og som ligger helt i bunnen av den vakre fjellsjøen Gjende.

Det var godt å komme i hus og enda bedre å få servert en smakfull treretters middag mens regnet pøste ned utenfor vinduet før det åpenbarte seg en fantastisk regnbue der ute.

 

Først opp og ned Gjendetunga og så over til Olavsbu

Etter frokost gjorde jeg meg klar for turen over til Olavsbu. Jeg syntes etappen var litt i korteste laget, 15-16km bare og hadde derfor bestemt meg for å ta en liten tur opp til toppen av Gjendetunga før jeg fortsatte turen videre.

Gjendetunga er ikke så høy, 1516moh er en liten topp i Jotunheimen, 2000 meter toppenes rike. Men en topp trenger ikke alltid å være veldig høy for at utsikten skal være spektakulær og utsikten fra Gjendetunga er virkelig verdt turen.

Bortsett fra et par partier med litt lett klyving bød ikke Gjendetunga på de store utfordringene, sånn annet en at det til tider var vanskelig å komme seg videre fordi det var så fint og jeg «bare måtte ta et bilde til» veldig mange ganger både på veien opp og på veien ned. Det at skyene lå lavt og fikk det til å føles ut som om jeg løp i en forhekset eventyrverden var også med på å gjøre denne toppturen til en av de mest minneverdige øyeblikkene mine fra Jotunheimen.

Etter at jeg hadde klart å rive meg løs fra fotobobla gikk turen ned mot Gjendebu igjen og så videre i retning Rauddalen og Olavsbu. Det gikk for det meste an å løpe denne dagen også. Litt lett stigning i starten, men for det meste lettløpt terreng. Joa, en steinrøys her og der i ekte Jotunheimen-stil kommer man ikke unna, men for det meste helt perfekt for løping.

Likevel klarte jeg å snuble i en av steinrøysene, men rakk å ta meg for før det gikk galt. Smerten i den ene hånden skjøt gjennom armen og et øyeblikk ble jeg redd for at jeg hadde skadet meg skikkelig. Heldigvis går det som regel bra, og etter en liten stund var håndleddet bare litt ømt og plaget meg ikke nevneverdig. Jeg kom over en liten knaus og der åpenbarte Olavsbu seg for meg. For et sted å bygge hytte! Hyttene så knøttsmå ut der de lå midt i dalen med de høye 2000m toppene på alle kanter. Mjølkedalstiden, Raudalseggi, Snøhøltinden, Raudalstinden…. Høye og majestetiske fjell som fikk meg til å føle meg så liten der jeg stod.

Sola skinte og det var mye igjen av dagen, så etter å ha spist matpakken min la jeg meg på en benk utenfor hytta og solte meg mens jeg hørte på lydbok og beundret de massive fjellene rundt meg.

Selv om Olavsbu er en selvbetjent hytte, så er det hytteverter der i høysesong. De passer på at folk har det bra og informerer om hvordan ting fungerer på hytta. Jeg hadde blitt bortskjemt etter de siste 5 dagene på betjente hytter hvor jeg hadde fått middag og frokost servert og for å slippe så mye oppvask som mulig tok jeg til noen veldig enkle løsninger når det kom til næring på Olavsbu.

Selv den gladeste vandrer kan gå lei av stein

At jeg ikke fikk i meg den mengden kalorier som jeg burde ha fått i meg den kvelden og påfølgende morgen fikk jeg kjenne på neste formiddag da jeg møtte veggen allerede 10 minutter etter at jeg la av sted fra Olavsbu. Jeg hadde planer om å ta en liten svipptur opp Mjølkedalstinden, men da jeg nærmet meg stedet hvor jeg skulle begynne på oppoverbakken på den gigantiske steinhaugen oppdaget jeg at jeg manglet alt av motivasjon, lyst og vilje til å i det hele tatt starte på turen oppover. Der og da kjente jeg bare at jeg var lei av stein. Så jeg snudde og løp tilbake til hytta og et lite stykke tilbake den veien jeg hadde kommet dagen før frem til stiskillet hvor jeg tok av i retning Fondsbu.

Og kjære DNT, strekningen Olavsbu-Fondsbu trenger sårt besøk av et dugnadslag med rød maling. For her var det ikke lett å navigere seg gjennom et av de mest steinete områdene jeg fikk oppleve i Jotunheimen. Det er mulig det hadde med at jeg var i energiunderskudd der jeg hoppet, krabbet, snublet og sukket igjennom en strekning som føltes uendelig lang at jeg bestemte meg for å gjøre meg ferdig med Jotunheimen i dag. Men det at jeg brukte minst like mye energi på å finne ut av hvor stien gikk som å faktisk forflytte meg fremover hadde også litt å si. Det var overskyet, og noen ganger drev det tåke igjennom dalen og så begynte det å regne. Jeg har vanligvis ikke noe imot regn, men akkurat da syntes jeg litt synd på meg selv.

Men jeg fant veien til Fondsbu, selv om mange av de røde T-ene hadde blitt nesten visket bort av snø, vind og vær og da jeg møtte på et par menn som var på vei oppover når jeg endelig var kommet ut på en løpbar sti igjen og så Eidsbugarden og Fondsbu nede i dalen, ja da gjorde kommentaren «ja her kommer du løpende i full fart over fra Olavsbu» godt, for var det noe jeg ikke hadde følt de siste timene så var det at jeg hadde «løpt i full fart».

På Fondsbu har de gode kanelboller. Sies det. Klokken var ikke 11 en gang da jeg kom frem og de hadde ikke åpnet kjøkkenet enda og kanelbollene var ikke klare for heving. Men kaffe og vaffel hadde de, så da ble det det. Og da klokken ble litt over 11 fikk jeg servert en stor hamburger som jeg glupsk kastet i meg. Med påfyll av næring ble alt fort mye bedre og jeg la av sted på turens aller siste etappe over tilbake til Gjendebu med nytt pågangsmot. Jeg ville rekke den siste fergen som gikk fra Gjendebu til Gjendesheim og derifra ta bussen tilbake til Oslo. Strekningen er ikke så lang, 15 km omtrent og den er lettløpt og med veldig lite stigning.

Regnet kom etter at jeg hadde kommet opp den eneste bakken på turen over, men regnet gjorde meg ingen ting nå og jeg løp uten regnjakke og nøt følelsen av moder naturs søte sommerregn på kroppen. Det var først det siste stykket ned mot Gjendebu at jeg kjente behov for å ta på meg jakken, da ble det nemlig i overkant kjølig på hender og armer.

Da jeg nådde Gjendebu oppdaget jeg til min store ergrelse at Garmin viste at jeg hadde løpt 197km de siste 7 dagene. Vanligvis bryr jeg meg ikke om antall kilometere og jeg er ikke en person som pleier å løpe en ekstra runde rundt huset for å runde opp til nærmeste hele tall, men 197km? Noe måtte gjøres. Så da løp jeg først et stykke i retning Memurubu før jeg snudde og løp et stykke i retning Spiterstulen til jeg nådde 200km sammenlagt siste 7 dagene. Og da var jeg fornøyd.

Jeg dusjet og kledde på meg alt jeg hadde av varme klær før jeg satte meg godt til rette i en av sofaene på Gjendebu med en kopp varm kakao med masse krem på. Følelsen av å være ferdig med dette eventyret var både god og trist på samme tid. God fordi jeg hadde fått oppleve så utrolig mye fint de siste 7 dagene, trist fordi det var over. Selv om jeg var bittelitt lei av stein der og da og tenkte at det ville bli deilig å ta en tur på fine skogstier i Østmarka når jeg kom tilbake til Oslo var jeg helt sikker på at jeg skulle tilbake til Jotunheimen så fort jeg hadde mulighet til det. For det er mange flere steder i Jotunheimen jeg vil se, flere fjell jeg vil bestige og flere hytter jeg vil sove over på. Jeg la allerede nye planer der jeg satt i bussen på vei hjem mot Oslo.

Nå kan jeg også endelig fortelle at skoene jeg løp med var Inov8 Trailroc 280, en helt ny Inov8 sko, (herremodellen lanseres i dag 15.08.19 faktisk, så løp og prøv den ut på nærmeste Løplabbet), som jeg har fått testet ut et par måneder nå. Grunnen til at jeg valgte disse til denne turen var nettopp det at jeg hadde blitt tipset om at Jotunheimen består av mye stein. Der trengs det sko som har en såle som tåler røff behandling og som har et godt grep på glatt og våt stein. Vanligvis trenger jeg ikke så mye demping på terrengsko, men jeg er veldig glad for at jeg hadde sko med ekstra demping på denne turen, for selv etter 200km på 7 dager opp og ned fjell og igjennom den ene steinrøysen etter den andre kjentes både føtter, tær og knær helt fine ut etter turen. Ingen vondter i det hele tatt, bare en god og sliten kropp. Så jeg har altså fått en ny favoritt sko til steinete fjelløping.

Jeg håper innleggene mine fra Jotunheimen har gitt inspirasjon til fastpacking eventyr. Jeg har prøvd ut 2 runder i Jotunheimen som passer godt for turer på 3-4 dager, men Jotunheimen byr på et bra utviklet stinett og det er bare å sette seg ned med kart eller Ut.no og planlegge ditt helt eget eventyr. Og benytt sjansen til å bestige en 2000 meter topp eller to. Det vil du ikke angre på.

Du kan lese om del en av eventyret i Jotunheimen her og om generelle tips til fastpacking og hvordan jeg pakker for et slikt eventyr her.