Du er inne i en super treningsperiode. Alt går lekende lett og du føler deg som en konge (eller dronning). Du tar nye rekorder på Strava, løper lengre og mer og forventningene dine til løp som ligger i nær fremtid er skyhøye. For med denne formen er du sikret å gjøre ditt beste løp noen sinne. Også skjer det noe rart. For plutselig er alt et ork og selv en kort løpetur i rolig tempo kjennes ut som å løpe et maraton. Og du spør deg selv om hvor i alle dager den toppformen du nylig hadde har blitt av.
Har du opplevd det noen gang? Det har jeg. Og jeg er der igjen nå.
Overtrening er et begrep som mange forbinder med noe negativt. Du har trent for hardt og for mye uten å la kroppen restituere skikkelig. Istedenfor å bygge opp kroppen har du brutt den ned og som om ikke det var ille nok har både psyken og egoet fått en skikkelig knekk også. For det finnes vel lite som er mer demotiverende enn å oppleve at du etter å ha lagt masse tid og energi i å ta løpeformen til nye høyder plutselig har rykket tilbake til start. Du husker kanskje de brettspillene med stiger? Den følelsen du fikk da du hadde 9 felt igjen til mål og så klarte å havne på det feltet med den lengste nedover stigen i spillet. Det er litt sånn det føles. Bare kanskje enda litt verre
Den fysiske kapasiteten vil alltid variere noe. Det vet alle som trener regelmessig. Formen varierer fra dag til dag og uke til uke. Det kan være forskjell på vinter og sommer, om det er pollen i luften, om du har en ekstra stressende periode på jobben eller mye på privaten som tar både tid og nattesøvn. Det går alltid litt opp og ned og det at man har en dårlig treningsøkt eller to betyr ikke at man er overtrent eller at hele sesongen er ødelagt. Slike små svingninger har jeg blitt så vant til at jeg ikke registrerer dem ordentlig lenger. Jeg tenker kanskje at «i dag var det litt ekstra tungt i bakkene», men det er glemt så fort jeg har kommet inn av døra og fått tatt meg en varm dusj. Jeg tenker at det sannsynligvis vil føles mye lettere neste gang. For jeg har sjeldent mer enn to dårlige økter på rad.
Jeg husker godt sist jeg opplevde en skikkelig tung periode. Det var i mai 2017. Jeg hadde trent jevnt og trutt hele vinteren og økte både lengden på løpeturene mine og antall kilometer per uke. Jeg skulle løpe maraton i juni og trente målrettet mot det. 29 april perset jeg skikkelig på Sentrumsløpet og uken etter løp jeg til sammen 93 kilometer da jeg var på ferie i Hellas. Jeg følte meg 100 % klar for å løpe maraton i juni, men da jeg kom hjem fra ferien opplevde jeg tidenes nedtur. Hver eneste løpetur føltes blytung og jeg begynte gradvis å miste troen på at jeg ville være i stand til å løpe maraton på Svalbard den første helgen i juni. Motivasjonen sank, det samme gjorde humøret. Jeg var ikke lenger i stand til å løpe så langt som før og jeg følte meg som en snegle. Selv om jeg fortsatte å trene så begrenset kroppen mengde og fart helt av seg selv. Det virket som om kroppen tvang meg til å restituere. Men helt løpefri tok jeg først siste uken før maraton.
I løpet av den uken fikk kroppen samlet nok energi og da jeg stilte på startstreken 3 juni gjennomførte jeg maraton distansen med stil.
For saken er at det å trene hardt i perioder kan være veldig effektivt. Man presser kroppen litt ekstra en periode og opplever å bli bedre. Men etter en hard treningsperiode er det også naturlig at kroppen trenger hvile for å bygge seg opp igjen, hente seg litt inn.
Så denne gangen var jeg forberedt på at det ville komme en tung periode. Jeg ventet faktisk på den og er glad for at den kom nå og ikke om to uker. For jeg vet det vil ta litt tid før jeg opplever å være tilbake på topp. Og denne gangen tar det ikke motet fra meg for jeg vet at det bare er for en periode. Og når perioden er over er det en sterkere, raskere og mer utholdende versjon av meg selv som skal løpe Österlen Spring Trail.
(Alle bilder er tatt av Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )
