Ny opplevelse i helgen; deltakelse i motbakkeløpet Saudehornet Rett Opp, i Ørsta. Det starter ved havnivå og ender opp på 1303 meter over havet. Løypen er ca 5.7 km lang med en gjennomsnittlig helning på 22.9 %. Det var rått, brutalt, tok på, både fysisk og mentalt og var himmelsk vakkert. Dette må jeg gjøre igjen!

Fire dager tidligere fikk jeg plutselig en henvendelse fra en rå løpevenninne; Linda, som lurte på om jeg ville bli med å løpe Saudehornet Rett Opp, som om det bare var å slenge seg med på et «enkelt» motbakkeløp…. Hadde hørt om løpet, men visste ikke noe konkret om det, ei heller hvor det lå. Det var ingen unnskyldning, jeg skulle få sitte på med henne og hennes heiagjeng; mann og sønn. Tilfeldigvis passet det denne helgen (hadde ingen gode grunner til ikke å delta).

Jeg har ikke trent spesifikt for motbakkedeltakelse, men har gått en del fjellturer i år, så tenkte at jeg skulle ta denne opplevelsen, som en nyttig erfaring, en god treningsøkt og en realitetsorientering i fht egen kondis. Var også mentalt forberedt på å havne i baktroppen denne gangen. Det er noe jeg må forberede meg på ellers kan det gå hardt utover psyken.

Så lørdag morgen bar det innover til Ørsta. Startområdet var lagt til småbåthavnen, der ble det servert gratis frokost til alle som ville ha. Utdeling av bib-nummer og veiing av sekk skjedde også der (konkurranseklassen måtte bære en sekk på 2.5 kg, det holdt ikke å ha lagt på seg 2 kg de siste ukene 😜), alt flettet sammen av en jovial og hyggelig speaker. Det var også satt opp storskjerm, som viste målområdet og som ville vise løpet direkte underveis. Toppen av Saudehornet lå innhyllet i skyer, så ut som om det kunne være skikkelig grått vær der oppe, men bilder fra toppen viste strålende sol, fascinerende kombinasjon.

En rolig km oppvarming nede i havnen med blide løpevenner; Jonas og Linda. Midt i bilde ser vi opp mot Saudehornet, som ligger dekket av skyer.

Starten for konkurranseklassen gikk kl.11.00. Prøvde å holde litt igjen på farten slik at jeg ikke skulle bli full av syre før bakkene begynte. Vi måtte gjennom sentrum, gjennom et byggefelt og så over på grusvei, som ledet bratt oppover. Der var løpingen over for min del, resten av løpet ble utført gående. Måtte kjempe litt med selvfølelsen forbi imponerende heiagjenger mange steder langs løypen, da jeg allerede gikk, peste og hadde en godt synlig begynnende svette på gang, og det før jeg hadde nådd naturstien. På toppen av den laaaange grusbakken ventet første drikkestasjon og Røde Kors. Jeg var allerede svimmel og pulsen var altfor høy, tatt i betraktning at jeg ikke løp. Var på gråten innvendig, oppgitt over et ustabilt hjerte og at jeg ikke klarte å løpe oppover mer (at jeg skulle klare det var jo egentlig en urealistisk idé, har jo ikke trent nok på akkurat den bragden). Var på nippet til å be om å bli sjekket av helsepersonell, men spurte heller om det var flere Røde Kors-stasjoner lenger oppe. Det var det. Jeg bestemte meg derfor for å gå videre og se hvordan det utviklet seg. Ga meg selv samtidig en skjerpings-pepptalk; alvorlig talt, får være måte på selvmedlidenhet og selvhandikapping! Grus gikk over til sti. Skyene hang langt nedover fjellsiden, noe som matchet min mentale tilstand. Temperaturen var bra og nå hadde jeg også min egen, svært lokale regnbyge rennende kontinuerlig fra hode. Det ble aldri lettere, bare brattere. Hadde faktisk trodd at jeg skulle klare å gå raskere, at jeg hadde mer kraft å ta av. Selv da jeg møtte på Kondis sin trofaste fotograf, Helge Fuglseth (70 år og 200 fullførte maraton!) klarte jeg ikke å få opp energien. Normalt sett får jeg alltid energi av å bli tatt løpebilder av. 😅 Nei, du sier ikke det! (ref. instakontoen min….)

Gå sakte aksjon. Hjelper ikke å bli tatt bilde av en gang, da står det ille til! Foto: Helge Fuglset, Kondis.

Ble veldig imponert over barna med medalje om halsen, som jeg passerte langs traseen. De hadde deltatt i barneløpet før oss og var nå på vei videre opp på fjellet med foreldre, full av energi og positive heiarop. For noen motbakkepotensial!

De siste 400 høydemeterne forserte vi gjennom skylaget. «Stien» ble enda brattere og vi måtte tidvis bruke hendene. Det var en surrealistisk opplevelse, plutselig så jeg målseilet høyt der oppe igjennom tåken, i sol 🌞! Rett før mål fikk jeg seriøse motivasjonsrop fra Linda og ektefelle, som begge hadde kommet i mål lenge nok før meg til å klare å opparbeide en brunfargen der de satt på en fjellhylle og ventet. Jammen ikke dårlig å klare å få en motbakkesnegl 🐌 til å føle seg som en tilnærmet proff idrettsutøver rett før målgang!

Siste steg opp, før Perleporten, halleluja! The smile is back! Foto: Martin Hauge-Nilsen, Kondis.

Og vips var all lidelse og blytung følelse fordampet, som dugg for solen. Perleporten, som for anledningen var sponset av Sparebanken Møre, ble krysset, fortsatt i levende live. Jeg ble møtt av fotograf, som ga meg den kjente effekten; fornyet energi og eufori, smilende, bunadskledde(!) medaljeutdelere, medløpere, Røde Korsfrivillige med kald vann å drikke, og til en utsikt, som bare kan erfares etter at du har nådd himmelen.

Har du sett vakrere medaljeutdelere? Nasjonalromantikken båret opp helt til topps, MED bunadsko! Her snakker vi gjennomført. Foto: Martin Hauge-Nilsen

Vi ble værende på toppen, i himmelen en stund. Det var magisk, sol og nydelig temperatur og et uendelig hav av hvit bomull nedenfor oss, som nesten umerkelig bedøvet min underliggende høydeskrekk fra å rive meg tilbake til vissheten om at jeg satt på en topp med stup rett ned, på nesten alle kanter.

Han her døpte jeg raskt Vannmannen. Egenhendig vannbåret drikke til slitne motbakkeløpere.

Alt har en ende og vi måtte ned igjen på jorden, til Ørsta, gjennom skylaget og tilbake til virkeligheten. Nedturen gikk en smule raskere, da vi løp store deler av traseen. Ettervirkningene kan fortsatt kjennes i lårene.

Fornøyd gjeng på vei nedover igjen: Jonas, Linda og meg. Løp hele veien ned med medaljen rundt halsen :) Det kjentes i lårene de påfølgende dagene. Foto: Martin Hauge-Nilsen

Dette var en opplevelse vel verdt å få med seg! Jeg fikk min realitetsorientering og jeg havnet som forventet i «baktroppen» med tiden 1.36.38. Ble nr 3 i min aldersklasse. Som en motiverende støttespiller skrev; 3. plass er 3.plass! Takk Tov! Sykt å tenke på at beste kvinne kom i mål 31 minutter før meg og beste mann bare brukte noen og 50 minutter opp. Jeg utnevner meg selv herved som representant for de vanlige dødelige og anbefaler alle som vil ha en spesiell naturopplevelse å ta turen Saudehornet rett opp.

En stor takk til arrangører, alle frivillige og hyggelige, oppmuntrende heiagjenger, fra stort til smått!

On top of the world. Takk!

Et lite tips til arrangøren og ønske fra flere deltakere; Gjerne samle all nødvendig info på en lett tilgjengelig nettside. Vi vil vite: tid, sted, pris, premier, reglement, krav til deltakere, info om løypen og lett tilgjengelige resultat, kanskje Eq-timing?