Oslo Maraton – kan det gå?

Det er noe helt spesielt med stemningen i Oslo denne helgen i midten av september hvert år. Den helgen det er Oslo Maraton! Jeg er med – er du?

Mitt første møte med Oslo Maraton var i 2012 da jeg stilte til start på mitt aller første halvmaraton. Siden den gang har det blitt totalt 6 halvmaraton i Oslo. Jeg har stilt til start hvert år siden 2012, gjennomført med stor glede og alltid hatt en fantastisk løpehelg i Oslo.

Jeg husker fremdeles veldig godt mitt første halvmaraton. Da hadde jeg i løpet av et års tid trent meg opp fra elendig form etter to svangerskap, til god nok form til å løpe 21,1 km. Den gang var halvmaraton en stor utfordring for meg. Da hadde jeg aldri løpt så langt før og stilte til start med usikkerhet på om jeg kom til å klare det. Jeg husker fremdeles nervene før start, spenningen, stemningen og ikke minst mestringsfølelsen etter målgang. Det er jo mestringsfølelsen som er min motivasjon for å løpe, og den var skyhøy etter mine første 21,1 km.

De første årene jeg deltok på halvmaraton var jeg ute på formiddagen og så på maratonløperne som har en tidlig start. Jeg så på dem med stor beundring, men jeg tenkte også at det aldri kom til å bli meg. Jeg kom aldri til å bli en maratonløper. Halvmaraton fikk være mer enn langt nok!

Etter hvert som årene gikk ble følelsen av å løpe halvmaraton kortere og kortere. Jeg har ikke forbedret tiden min noe særlig, men det føles ikke lengre så langt. Nå vet jeg at jeg kan klare å løpe 21,1 km når som helst. Det tar sin tid, men jeg klarer det, og det koster ikke lengre like mye krefter. Det må være et tegn på bedre form, selv om løpstiden ikke blir vesentlig kortere. Forstå meg rett, halvmaraton er fremdeles en lang og bra distanse, men nå har jeg gjort det nok ganger til at jeg vet at jeg kan!

De siste to årene har jeg sett på maratonløperne på morgenen med like stor beundring, men også med en voksende nysgjerrighet og begynnende drøm om å løpe maraton. Kan jeg også være en av de som klarer det? Kan jeg bli en maratonløper?

For meg har løping aldri handlet om å prestere gode tider. Jeg er rett og slett ikke i form eller lett nok til å løpe fort, og det har heller aldri vært et behov eller mål. Som jeg har skrevet om tidligere så er løping for meg glede og mestringsfølelse. Mitt mål har vært å bevise, aller mest for meg selv, at jeg også kan klare å løpe mye og langt selv om jeg ikke er av de raske. For meg har det hele tiden handlet om å flytte grenser, mestre nye distanser og løp, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

Nå har jeg løpt både Ecotrail 45 km og 50 km, så jeg vet at jeg kan og har evnen til å holde ut. Likevel er respekten for et maraton som gateløp stor. Jeg frykter at det er tyngre og tøffere enn 50 km i terreng. Frem til nå har jeg rett og slett ikke turt å melde meg på et maraton. Jeg har tenkt at det klarer jeg ikke, det er ikke for slike som meg. Så en dag like før jul kom tanken, hva har jeg å tape på å prøve? Vipps så var jeg påmeldt maraton i Oslo, og 15. september 2018 har stått som datoen hvor maratondrømmen skulle realiseres.

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Tiden fra jeg meldte meg på til nå har på mange måter vært veldig bra på løpefronten. Gjennom vinteren og våren løp jeg jevnt og trutt, lengre og lengre, mer og mer. Jeg stilte til start på Ecotrail i mai med god tro på at 50 km var overkommelig, og det var det.

Etter Ecotrail gikk luften litt ut av ballongen. Jeg var sliten, og ja, faktisk litt lei en periode. Sommeren gikk med til oppussingsmaraton som tok mye tid og krefter, og minimalt med løpeturer. I august kom jeg i gang igjen og motivasjonen var tilbake, men så plutselig, tidenes forkjølelse! Her sitter jeg fremdeles, nesten 2 uker senere, like potte forkjølet og ikke løpt en meter. Nå er spenningen i forhold til Oslo Maraton til å ta og føle på….

Jeg er fryktelig usikker på om maraton om en uke er en god idé. Først og fremst må jeg bli helt frisk. Jeg har lovet mamma at jeg ikke skal stille til start på helmaraton hvis jeg ikke føler meg 100 % frisk. Så, hvis jeg blir frisk, er det da en god idé? Jeg har ikke løpt en eneste tur over 10 km siden juni, og oppussingens sjokoladepauser har gitt et par ekstra kilo. Jeg er så usikker på om jeg er i stand til å klare det akkurat nå.

På den ene siden har jeg løpt så mye i år at grunnlaget er greit nok. Kan jeg klare det på vårens jevne og gode trening? Viljen og motivasjonen er det ikke noe å utsette på. Drømmen om maraton lever like sterkt, det er bare håpet og troen som er i ferd med å svinne hen.

For noen dager siden så jeg veldig svart på det. Da hadde jeg nesten bestemt med for å løpe 10 km eller halvmaraton i stedet. Hodet sa «nei, dette går ikke» når jeg tenkte på maraton. Til Oslo skal jeg den helgen og en av distansene skal jeg løpe, men jeg er faktisk litt usikker på om det blir helmaraton.

På den annen side, når jeg tenker på at drømmen om maraton ikke skal gå i oppfyllelse nå likevel, så blir jeg litt trist. Jeg har tenkt, og snakket om, dette så lenge. Det er jo nå det skal skje! Når blir eventuelt neste mulighet for å prøve seg på maraton? Oslo Maraton er det jo et helt år til igjen. I det store og hele er dette bagateller når livet settes i perspektiv, men i løpelivet er det «Big business».

Hva om jeg, forutsatt at jeg er helt frisk, stiller til start? Går super rolig ut, går i motbakker, tar gåpauser og ser hvor lenge det holder? Kanskje holder det helt inn? Tenk om det kunne holde helt inn da?

Tanken på at jeg kanskje kan klare det er lokkende. Jeg kan selvfølgelig «kjøre safe» og endre distanse til halvmaraton. Følelsen av mestring vil derimot ikke være like stor som hvis jeg gir gass og stiller til start på helmaraton. Jeg har så lyst på den mestringsfølelsen.

Hva er det verste som kan skje? Det er jo at jeg ikke klarer det, og det er faktisk ikke ille. Der og da vil det helt sikkert føles som et bittert nederlag, men følelsen av at jeg faktisk prøvde vil etter hvert ta over. Da vil jeg i så fall få med meg opplevelsen av å stå på startstreken til et maraton, gi det et forsøk, gjøre så godt jeg kan og se hva det holder til! Jeg er fristet til å prøve!

Jeg står på stand for Runner’s World i Expo teltet på fredag ettermiddag, i 17-19 tiden. Kom innom og hils på oss da vel! Innen da skal jeg ha bestemt meg for hvilken distanse det blir. Kommer du innom så skal du få vite det!

Bilde: Björg Thorhallsdottir