Da jeg ble spurt om jeg ville være med å løpe Oslo maraton 21km i september 2016 lo jeg godt. For 21 kilometer virket som en utrolig lang distanse for meg som da nettopp hadde løpt mitt aller første 10 kilometers løp. Men jeg sa at jeg skulle tenke på det til neste år. For kanskje jeg faktisk kunne trene meg opp til å klare å løpe 21 kilometer til da.
Ideen om å bli i stand til å løpe halvmaraton i 2017 bet seg fast. Jeg så på det som en utfordring, og bestemte meg for å gjøre et forsøk.
Noe av det aller morsomste med løping er at det er lett å bli bedre. I hvert fall i begynnelsen. For da handler det bare om å løpe. Jo mere du løper, jo bedre kondisjon får du og jo raskere blir du. Så enkelt er det. Det spiller ikke så stor rolle om du løper intervaller eller bare løper lange rolige turer. Så lenge du løper blir du bedre. Og flytter du grensene dine litt etter litt ved å løpe litt lengre eller litt fortere på noen av turene dine vil man kunne flytte på sin egen komfort sone. Og de 5 kilometerne du sleit deg igjennom da du startet blir etter hvert det du kaller for «lett oppvarming».
Det tok under 2 måneder før jeg var overbevist om at et halvmaraton var mulig. Og i januar bestemte jeg meg for å løpe et helmaraton i løpet av året også.
Litt bakvendt kanskje, men jeg løp altså mitt første maraton før jeg løp mitt første halvmaraton.
(Og hvis du vil kan du lese om maraton debuten min på Svalbard i juni her).
Du skulle kanskje tro at det ble litt mindre spennende å skulle løpe et halvmaraton etter å ha løpt et maraton. For nå hadde jeg jo bevist for meg selv at jeg var i stand til å løpe dobbelt så langt. Men det fine med løping er at det alltid er mulig å bli litt bedre, og om målet ikke er å løpe lengre så kan man alltid bli litt raskere. Nå var ikke spørsmålet lenger om jeg kunne løpe 21 kilometer, men hvor fort jeg kunne løpe 21 kilometer.
I juli fikk jeg en overaskende beskjed. Jeg hadde blitt plukket ut til å være ambassadør for Oslo maraton. Det å få lov til å fronte et så stort og bra arrangement som Oslo maraton er utrolig morsomt. Å skulle være med å motivere andre til å løpe Oslo maraton gjorde også at jeg selv ble mer motivert. Det som ikke alltid var like enkelt var at jeg hadde flere forskjellige løp å trene mot i august og september. Det var to terrengløp på 13 og 37 kilometer, et 5 kilometers løp og til slutt halvmaraton på asfalt. Så å skulle prøve å følge et bestemt program var ikke mulig. Derfor fortsatte jeg bare å trene som vanlig, mest lange turer i terreng og asfalt bare når jeg måtte. Og ukene gikk utrolig fort.
Med løp både 2 og 9 september kan jeg ikke si at jeg fikk den beste oppkjøringen før Oslo maraton 16 september. Det ble mye hvile før løpene og lite kvalitetstrening. For meg føltes det som om formen ble litt dårligere for hvert løp jeg deltok på. Så den siste uka før Oslo maraton var jeg litt usikker på hvordan det ville gå. Det føltes nesten ut som om kroppen ikke hadde lyst til å løpe enda et løp. Men da jeg dro ned for å hente startnummer og besøke Expo på torsdagen kjente jeg at lysten kom tilbake for fult. Det var så mange blide løpefolk og så mye bra løpe-stæsj samlet på et sted så da jeg forlot Expo med tre fulle poser med masse fint og godt følte jeg meg helt klar for å gi jernet på lørdagen.
Jeg sørget for å være ute i god tid på lørdagen sånn at jeg skulle få tid til å hilse på noen av de andre ambassadørene og falle litt til ro før start. Men som vanlig gikk tiden utrolig fort frem til start, og før jeg visste ordet av det stod jeg på startstreken sammen med alle de andre sprekingene som skulle løpe halvmaraton. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å holde følge med 1:40:00 fartsholderne så jeg passet på å plassere meg så nærme dem som mulig. Når startmusikken begynte og man flyttet seg nærmere startstreken kunne man nesten ta på spenningen blant deltagerne. Og da starten gikk føltes det ut som om jeg hadde overnaturlige krefter og at jeg ville være i stand til å løpe dette løpet i en rekordfart.
Og hadde det ikke vært for at det var fryktelig mange folk foran meg så hadde jeg nok satt av sted i en så høy fart at alt kruttet hadde vært brent av før jeg nådde Frognerparken
(Foto: Eivind Bye)
En av de tingene jeg hadde gruet meg litt til med dette løpet er at det er veldig mange folk som løper samtidig, og for meg som helst løper ute i skogen for meg selv så er det litt uvant. Jeg løper gjerne sikksakk mellom trær, men å løpe sikksakk mellom folk synes jeg er mer utfordrende. Heldigvis var det mest helt i begynnelsen at det var veldig tett med folk, etter hvert ble det mer spredning sånn at det var mulig å løpe uten å måtte passe på at man ikke tråkket personen foran på hælene. Jeg holdt meg så tett til fartsholderen min som det var mulig, men jeg fulgte også med på pulsklokken min og jeg syntes det virket som om vi holdt en for lav fart så da vi var ute av Frognerparken bestemte jeg meg for å løpe i den farten jeg følte var riktig og løp forbi fartsholderen. Det var rett frem og nedoverbakke så farten var høy og alt føltes lett.
Da jeg passerte denne blide heiagjengen ved Sjølyst følte jeg meg helt fantastisk bra.
Og denne følelsen holdt seg helt til jeg nærmet meg Aker brygge hvor det ble litt folksomt igjen. Plutselig føltes ikke alt like lett mer og da fartsholderen jeg tidligere hadde fulgt plutselig løp forbi meg og jeg etter hvert så at gapet mellom oss ble større og større mistet jeg litt motet. Og da jeg kom til kilometer nummer 15 føltes det ut som om jeg møtte en vegg. Energien var borte og jeg så for meg at de neste 6 kilometerne kom til å bli blytunge. Så da helte jeg i meg tredje og siste Maxim gel og gjentok inni meg «jeg kan og jeg vil» helt til jeg hadde overbevist meg selv om at dette skulle jeg klare. Jeg klarte å komme meg opp Ullevålsveien, jeg løp til og med forbi noen folk, og jeg kom meg til toppen av Sankthanshaugen med hjelp av noen oppmuntrende heia rop fra noen barn som stod ved den siste kneika. Og følelsen jeg hadde da jeg kom til toppen var herlig. Det meste i kroppen min gjorde vondt, men nå var det bare nedoverbakke og rett frem som ventet meg. Dette ville jeg klare.
Jeg klarte å øke farten litt igjen og da det bare var 1,5 kilometer igjen klarte jeg å mobilisere det siste jeg hadde av krefter sånn at jeg klarte å gi litt ekstra inn mot mål. Målstreken passerte jeg med et smil rundt munnen til tiden 1:41:28
Og jeg var lykkelig og i endorfin-rus.
For løpet hadde vært fantastisk. Alt vondt var glemt og alt jeg tenke var at løpet hadde vært som en folkefest hele veien igjennom, med blide folk, god underholdning, bra vær og at dette hadde vært en fin løpetur gjennom Oslos gater.
Men sliten var jeg så klart og beina var såre. Og det er akkurat sånn jeg vil det skal føles etter et løp. Da vet jeg at jeg har gjort en skikkelig innsats og at medaljen jeg får er vell fortjent.
Så da gjenstår det bare å si #jegermed neste år!
Er du?
