Det er nesten litt flaut å skrive dette innlegget. Ny start igjen liksom… 2022 ble ikke helt det store treningsåret for min del. Målene jeg satte meg i vår, røyk en etter en og denne sommeren har inneholdt lite løping.
Men, mitt sjuende Oslo Maraton-løp ble også mitt sakteste og mitt aller tyngste, men ganske sikkert også mitt viktigste.
Manglende forberedelser til høstens store løpeeventyr
Gravesen (stoffskiftesykdommen) vil ikke slippe taket og setter meg ut av spill gang på gang. Kroppen tåler ikke så mye som jeg tror og ønsker, tar noen skritt frem treningsmessig – så BOM tilbake med enda litt dårligere utgangspunkt enn tidligere.
Nå skal ikke dette bli en sykdomsblogg, men om bare én kan kjenne seg igjen, eller forstå, er det verdt å nevne.
Noen merker nesten til denne sykdommen, andre får ikke drevet med noe fysisk aktivitet pga. utmattelse som kan følge med i farvannet. Jeg er derfor takknemlig for det jeg klarer, men helt ærlig, jeg savner følelsen av å løpe som tidligere. (Fritt, energigivende og uten tunge tømmerstokk-bein;))
Graves’ sjukdom er ein autoimmun sjukdom og den vanlegaste årsaka til høgt stoffskifte blant yngre personar. Sjukdomen kan gi uforklarleg vekttap, hjartebank, nervøsitet, rastløyse, varmeintoleranse og augeproblem. Det finst fleire behandlingar som kan hjelpe.
Kilde: Hesenorge.no
I år skulle jeg for første gang siden jeg startet å løpe, IKKE delta under Oslo Maraton. Fredag, uken før, falt imidlertid mange brikker på plass og det ble klart at et Oslo-eventyr kunne skje. La en plan om prøve-løping søndagen. Det ble 14 seeeige km, formen var virkelig ikke tilstede, pluss en liten smerte i lysken som lå og murret og sa «paaaass pååå»!
Bestemte meg for å løpe «10 for Grete». Men så ble jeg så fristet til å løpe en rolig halvmaraton med min kjære løpevenninne (og med-ambassadør for Oslo Maraton) Monica Gutuen. Mila ble derfor doblet og påmeldingen til høstens løpe-eventyr var i boks.
Løpsdagen
Løpsdagen kom med deilig høstvær og et Oslo som skinte. Vi dro ned til sentrum for å heie på maraton-gjengen og hilse på kjente. Stemningen var magisk. Måtte selvsagt innom Expo flere ganger. Litt shopping måtte til, blant annet hos Torbjørn i verdens hyggeligste «løpebrille- og sokke-butikk», Run4.no (ikke reklame, kun min ærlige mening).
Vi stilte oss opp, den fantastiske Oslo Maraton-hymnen kommer på, det er 60 sekunder til start. Vi danser, klapper og koser oss.
3-2-1 DER ER VI IGANG OG JADDA!! Ljomer fra speakeren. MATOMA?! Det var starten sin det.
Monica og jeg legger ut. Skravler, løper, koser oss. Jeg er lykkelig, Ååååh dette er fantastisk!!!
Overraskende snart er det imidlertid ikke fantastisk lengre. Kjenner pulsen godt i brystet (og i ørene) det er t u n g t!
Monica pepper og motiverer. Jeg kjenner hjertet mitt synke i brystet. Dette skulle jo være en paradedag, men det er det ikke.
Jeg ser er på publikum, vinker, smiler og fokuserer på alt det jeg elsker med Oslo Maraton. Stemningen i og utenfor løypen er upåklagelig. Vi gleder oss til «Garmin-svingen» og mange andre milepæler.
Jeg prøver å holde motet oppe, men tankene surrer og sier: «Du skulle tatt mila»
Jeg kikker på klokka mi, innser dette ikke vil gå. 21,1 km er for langt i dag. Må etter hvert si hadet til Monica, som kontrer:
«Jeg er redd du bryter om vi skilles her, Thea».
Jeg svarer: «Det gjør jeg uansett, skal bare komme meg nærmere bagasjen min.»
En god dose overtalelse til må til, Monica vil ikke gi slipp, men sier til slutt at «vi må i alle fall hoppe foran en fotograf til først.» Vi hopper, jeg får en god klem og ser hestehalen til Monica danse fremover i løypa. Jeg er så stolt av den gode, fine venninna mi.
Trøstende ord hjemmefra
Tar opp telefonen min og ringer hjem. Forteller hvordan ståa er og at jeg er lei meg. Savner sånn å være som tidligere. Får full forståelse og gode ord. Når jeg legger på ser jeg at jeg har gått noen hundre menter. Det føltes jo bra det, prøve litt til kanskje? Løper videre, Tjuvholmen, Aker brygge, (og med det, bort fra 3KT der min bagasje ligger…)
Løper med det bort fra der min bagasje ligger…
Inn på Rådhusplassen, høres «HEIA THEA», og der er Kine. Vi løper begge for Muruvikingan Løpeklubb hjemme i Hommelvik. Kine debuterte med maratondistansen tidligere samme dag, en debut hun har ventet på siden 2020.
Covid ødela for deltakelse i OM, og det var her hun ville debutere. Rundt halsen hennes henger en flunkende ny medalje. Jeg brøler «GRATULERER! Du er en MARATONNER» og får nye krefter av Kines bragd.
Rundt festningen må jeg gå igjen. Tenker det er greit, gå, jogg, gågg, en fot foran den andre….Kommer til den fryktede St. Hanshaugbakken. For en fest, jeg har bestemte meg for å GÅ opp hele.
Tar litt, vann, sportsdrikk, cola og mer vann på drikkestasjonen, haha! Ta mest mulig når man kan, si ;) Ser på dem som har rundet bakken og er på vei ned. Snart er det min tur å være der de nå er. Heier det jeg kan.
Knising på utedoen
Opp bakken legger jeg merke til et nytt problem og dette er for meg flaut å skrive: Tampongen min MÅ skiftes. «Er toaletter der oppe er det ikke?» Går videre.
Hører en kjent og god stemme (fotograf og kjær venninne Tonje Lien Wold) Jeg brøler « Tonje – æ elske dæ!!» og får umiddelbart godord og pepp tilbake. Tonje pusher oss alle videre opp bakken, vips er oppe. Men hæ? Ingen toalett? «Shitt!» Løpe på ned bakken da…
Kommer ned, ser toalettdøra åpne seg og det er bare å løpe inn. Fikser opp en tampong fra lommen og prøver febrilsk å få av plasten. Deg er u m u l i g med svette håndflater.
Blir sittende å knise litt for meg selv. Hater utedo, hater mensen, hater å ikke være i form, men situasjonen er komisk sånn midt i et løp. Får bitt opp plasten og livet mitt kommer tilbake.
Nå er det ca. 2,5 km igjen til mål. Herremin, jeg innser at jeg klarer dette. Resten av løpet bare koser jeg meg. Kroppen er så sliten, men jeg vet jeg kommer i mål.
Inn på Karl Johans gate, opp ved Stortinget og der er Tonje på sykkelen sin igjen. Hører hun roper: «Kjenn hvordan beina letter nå folkens, dette har dere trent på, denne følelsen er fantastisk og snart er dere i mål. Bare å nyte!»
Gåsehuden kommer tilbake, gliset går nesten rundt hodet og ja, det sprenger noen tårer på i øyekroken.
Mååål og medalje!
Runder hjørnet og ser den blå deilige matten og MÅL. Løper på, men holder samtidig litt igjen, MÅ nyte dette, og det gjør jeg til gangs. Så plutselig er det over.
Får medaljen rundt halsen og er så stolt, så stolt. Face-timer med mannen, som stråler av stolthet når han ser medaljen min. Møter Monica som er sikker på at jeg har brutt og tilbake på hotellet for lenge siden. Hun ser medaljen min og vi kaster oss rundt halsen på hverandre og hopper rundt.
Resten av dagen går med til å heie på andre løpere og et lite afterrun med med-ambassadører og bare kos .
Mitt sjuende Oslo Maraton-løp ble også mitt sakteste og mitt aller tyngste, men ganske sikkert også mitt viktigste.
Nye planer er lagt. For å prøve å ikke trigge Gravesen for mye og bli utmattet, skal jeg senke målene mine for antall km i uken, trene litt smartere nå, så kanskje det blir mer kontinuitet. Bare få denne strekken i lysken til å forsvinne nå så jeg kan starte å trene nytt halvmaraton i april.
Etter det håper jeg på en deilig vår og sommer med god løping før OM 2023! Åh, gleder meg.
<3 – Thea
