Vips! Et år er gått, og jammen var det tid for Oslo maraton igjen. Helgen hvor solen alltid skinner, og byen gjøres om til en eneste stor løpefest. Jammen ble det ikke pers også!
EXPO
Jeg dro innom Expo fredag kveld for å hente startnummer. Topp stemning. Rigging i gatene, spente og glade løpere, og mange flinke og ivrige frivillige som trår til og lager en herlig helg for oss.
Møtte flere kjente og fikk slått av mye løpeprat, jeg fikk kjøpt «Oslo maraton» sokker hos Run4 – Torbjørn (Noe så kult!) og jeg fant navnet mitt etter kun få minutter på tavla utenom. Veldig fornøyd med det.
Jeg var klar for min andre «10 for Grete» Jeg løp den i fjor også, og det er nå min favoritt 10-er. Jeg har løpt hel maraton en gang i Oslo, flere halvmaraton – men akkurat nå er det tiern som gjelder for meg.
FORBEREDELSER
En rolig lørdag morgen med god frokost, mye kaffe og null stress. Det er fordelen med at løp starter senere på dagen. Ulempen er dette med påfyll av mat, men jeg føler det funker. Slapper veldig av med at en 1o km starter sent. Jeg dro til sentrum noen timer før løpet for å få med meg stemningen, møte venner og heie på hel og halvmaraton løpere, og ikke minst trippel deltagere.
Vi fant en plass midt på Rådhusplassen, og heiet på alle som løp forbi. Selv var det Lauren, Ellen og jeg i min vennegjeng som skulle løpe 10, men en hel gjeng med venninner kom for å heie på oss. Hvor heldig er ikke vi? Herlige jenter!
Jeg er alltid spent før løp. Denne lørdagen var intet unntak. Ambisjonen var å følge 45-fartsholderen. Det klarte jeg i fjor hvor jeg kom inn på 44.58, og det ønsket jeg også å få til i år.
10 for Grete var oppvarming for Berlin Marathon helgen etter (som jeg allerede har skrevet om), og jeg håpet jeg kunne ta med meg løpsfølelsen til Berlin.
Ved å løpe disse 10 km på 45 minutter eller raskere så kunne jeg ta med meg i hodet at jeg på maraton helgen etter kunne bruke hele 30 sekunder mer per km, og likevel nå målet mitt. Det er deilig.
Ja, det er mye lengre, men de 30 sekundene er gode. Det utgjør en stor og behagelig forskjell.
READY SET GO!
Klokka slo 16.15, og jeg var klar for start. Jeg hadde fått varmet opp 10 minutter i startfeltet først. Det var helt topp. Oslo maraton er RÅ på Rådhusplassen. Enten du står klar til start eller kommer i mål. Musikken, oppvarmingen og hele settingen får toppscore hos meg.
Jeg møtte kjentfolk også. Både Even og Siri fikk jeg ønsket lykke til. Startskuddet gikk, og det bar ut i løypa til stormende jubel fra publikum.
Jeg hektet meg på 45-fartsholderen, men det var jeg ikke alene om. Det var ganske trangt i feltet, og til tider så gikk det ikke an å komme fortere frem enn vi gjorde uansett om vi hadde prøvd.
Jeg tenkte at jeg stoler på fartsholderen. Er han her, så kan jeg være her. Jeg synes det var mye trangere i løypa gjennom Frogner og helt til Skøyen enn det var i fjor. Det var flere innsnevringer grunnet veiarbeid tror jeg.
På vei inn i Karenslyst allé sto tradisjonen tro Garmin-jentene og laget det beste livet i løypa. Der er det full fres.
Over den lille bakketoppen og ned til Bygdøylokket holdt jeg meg fortsatt med 45-gjengen, men etter en stund så synes jeg det var bedre plass å ligge rett foran fartsholderen enn bak. Jeg lovet meg selv å ikke løpe fra. Jeg vet hvor tungt det kan bli, og galt det kan gå.
Men formen var fin. Jeg kjente at jeg hadde en god dag. Jeg tror det var cirka ved 7 km at jeg tenkte at nå løper jeg, og ser meg ikke tilbake. Jeg visste jo at jeg ikke var langt foran, og belaget meg på at jeg måtte tåle hvis fartsholderen tok meg igjen uten å gå i kjelleren, men jeg så jo også at farten min var litt høyere enn den «trenger å være» for å løpe på 45.
Inn på Bryggetorget. Åh, det er altså gåsehud følelse å komme dit, den lille svingen utom Tjuvholmen, gjennom hele Aker brygge og ikke minst Rådhusplassen.
Her visste jeg jo også akkurat hvor den herlige venninnegjengen sto. Jeg hadde sagt til de på forhånd at jeg ikke visste hvor mye energi jeg hadde til å respondere, og at jeg har sluttet med å vinke og veive underveis i løp fordi jeg kan miste litt futt rundt neste sving når heiaropene stilner, men altså denne dagen klarte jeg ikke å løpe forbi uten å vinke, skrike og fjolle meg til på de bildene som ble tatt.
Hvorfor kan jeg ikke bare være normal forbi et kamera? Bildebiblioteket blir ikke stort til disse bloggene når jeg holder på sånn. Haha 😊
SNART I MÅL! HOLD KOKEN!
I fjor synes jeg de to siste km var tunge. Det er de alltid, når jeg tenker meg om.
Uansett om jeg løper et 5 km løp eller ultra så er de to siste tunge, men akkurat på 10 for Grete så synes jeg i fjor at det ble litt tungt innimellom, bortimellom festningen og Tollbugata før jeg kom til Rådhusgata og bare kunne suse ned den blå løperen. Noe brostein er det også. I år tenkte jeg at jeg skulle «omfavne» de to siste km. Jeg skulle være positiv til dem. Jeg er ikke sliten, sa jeg til meg selv når jeg hadde passert folkehavet på Rådhusplassen. Bena gikk overraskende lett videre.
Bortimellom, innimellom, brostein – jeg fikser det! Den følelsen. Bare hold ut nå opp den lille bakken før vi svinger inn til venstre i retning Rådhusgata. Jeg har 45 fartsholderen bak meg. Hva kan dette holde til?
Jeg turte ikke å se på klokken. Jeg kunne uansett ikke gi noe ekstra. Jeg måtte bare fokusere på at bena skulle fremover.
Jeg visste egentlig ikke om det var fartsholderen eller en annen løper som pustet meg i nakken, men jeg trodde nok at fartsholderen var litt lenger bak.
MESTRINGSFØLELSE
Over bakketoppen og nedover mot den blå løperen. Kondis-Tim står der og roper «Heia Maria». Det registerer jeg. Tusen takk, Tim. Det er et fantastisk publikum inn mot mål, og målgangen i Oslo med den blå løperen synes jeg faktisk er helt magisk. Jeg setter så stor pris på den.
Jeg stormer inn i mål, og ser ned på klokka. Er det sant? Jeg må sjekke offisiell tid. Jeg har jo perset. Det hadde jeg ikke regnet med. Jeg hadde en pers på 10 km fra flere år tilbake som jeg ikke trodde var oppnåelig, og nå slo jeg den med et par sekunder. 44.24. Hurra, så glad man kan bli av å slå seg selv – min største konkurrent 😊 Stor mestringsfølelse.
Jeg fikk medaljen min, og utenfor mål fikk jeg slått av en prat med fartsholder på 40 minutter den dagen. Han bekreftet tankegangen min, og sa at han selv ofte løp en rask 10 km en uke før maraton. Åh, herlig å høre. Ingenting er som som å snakke med rutinerte løpere 😊
Jeg møtte venninnene mine igjen. Lauren og Ellen kom strålende fornøyde etter sine løp. De hadde hatt fine opplevelser ute i løypa. Sola bare strålte. Medaljebilder ble tatt, og jammen meg fikk vi avsluttet en superhyggelig løpsdag med en flaske bobler på Aker brygge. Vi tre løperne, og noen av supporterne.
Tusen takk alle medløpere, tusen takk verdens beste supportere, tusen takk til de frivillige som gjør en formidabel innsats slik at vi får løpe og ikke minst, tusen takk Oslo maraton for at dere nok en gang sto for den beste løpefesten.
Vi sees igjen til neste år 😊
Maria
