Oslo maraton, en folkefest med tilsynelatende alltid strålende vær, i hvert fall de 4 gangene jeg har deltatt.

En nydelig medalje designet av Trofè.no, som det er verdt å kjempe seg gjennom et løp for;)

Jeg bestemte meg for å delta på halvmaraton bare noen uker i forkant. I år har jeg trent svært lite asfalt og ingen lengre løpeturer. Forrige 21 km var da jeg gjennomførte Ecotrail Oslo, 21 km i mai i år. Dette året har bestått mest av løping og turer i fjellet. Høydemetersamling har gått foran mengdeløping. Dette fordi jeg fortsatt holder på å trene meg opp etter skadeavbrekk i hele 2018.

Jeg hadde derfor ingen målsetning med løpet på lørdag annet enn å komme meg igjennom løypen og få den fine medaljen!  Fordelen med dette var at jeg slapp å bli nervøs i forkant, slik jeg normalt sett blir før en konkurranse. Jeg var i det hele tatt ganske tom og fjern i hode den dagen, da jeg våknet på morgenen med migrene.

Støttekontakten tar et bilde av meg før han forlater den lille ungen alene i den store verden, på vei til hovedstaden for å delta i årets store løpefest.

Jeg blir latterlig mentalt satt ut når jeg får migreneanfall. Jeg måtte ha «støttekontakt» med meg til togstasjonen, slik at jeg havnet på riktig perrong og fikk tatt toget til Nasjonalteateret. Medisin ble inntatt, så da jeg nådde exspoteltet rundt kl.12.00 var mye sluppet. Da jeg så traff på hyggelige sponsorer, Runners world, blogg-kollega og løpevenner, lettet humør og tilstand betraktelig.

Hyggelig møte med «sokkesponsoren» min; Torbjørn (Run4.no)

Jeg var likevel fortsatt ikke helt i vater, men kom meg i dokø, fikk support av Heidi og Neil i dokøen, løpevenner altså! Da jeg i tillegg ble forbarmet av en frivillig, som ga meg en flaske vann rett før start, ble alt så bra som det var mulig å ønske. Jeg avtalte med meg selv at jeg skulle prøve å holde igjen, ikke gå hardt ut, jeg hadde jo ingen tidsmål. Det ble derfor noen gode 10 første km, ingen overdrevet pesing eller ubehag. Jeg fikk sett en ny side av Oslo, Frognerparken, eller opplevd den på en ny måte. Ingenting er som å «løpe inn» et område. Du opplever stedet på en helt annen måte enn om du kjører.

Ikke dårlig å få selskap av løpevennene Heidi og Neil, som bare var der for å støtte andre som skulle løpe, og de som skulle på do :)

Da 12 km var unnagjort begynte hjernen å sabotere, komme på teite unnskyldninger for å bryte eller gå hele resten av distansen. Det begynte å bli tungt. Jeg hadde ikke fått kramper en gang, likevel rant unnskyldningene på. Jeg klarte å skyve noe av innholdet bort og fortsette. Jeg hadde ikke tid til å gå resten av distansen. Hyggelige avtaler ventet senere på dagen.

Men så begynte tidligere krampeideer å realisere seg i ekte kramper! Yohoo! Og det allerede etter 16 km! Herfra inn til mål utkjempet det seg en vedvarende kamp med leggene om å bære meg helt inn. Jeg måtte gå litt, tøye mot fortauskanten, banne og steike, skjære de mest fotogene grimaser, NOT! Det var også lite snilt å legge den største bakken inn på slutten av løypen, opp til St. Hanshaugen. Jeg gikk opp og hamret nedover i utforbakkene, skulle liksom slå leggene på plass med hard løping. På en eller annen rar måte fungerte det bitte litt. Så flere som ble overmannet av kramper, noen ble til og med hentet med ambulanse, så det var ikke bare jeg som kjempet i solsteiken. Lurte på hva som ville skje om jeg falt om i løypen med kramper. Ville det vært innafor å spørre hjelpemannskapet om de først kunne ta et bilde av meg rullende i lidelse før de satt i gang tiltak eller ville det sprenge alle narsissistskalaer? Det hadde jo vært bortkastet hvis det ikke kunne dokumenteres og postes i en løpeblogg…. Denne tanken holdt meg løpende i hvert fall i 30 sekunder.

Jeg kom meg i mål, ble hengende på gjerdet og prøve å få balanse og kontroll over bena igjen. Tilstanden var emosjonell, tårene presset på, men klarte å holde de inne. Til tross for kampen den siste halvdelen, så var dette en fantastisk opplevelse å få med seg. Lysten til å delta i flere løp ble ikke akkurat mindre. Motivasjonen til videre trening er på topp!

Runners World stand med dyktige og velvillige redaktør Sara. Hun holdt fortet 3 dager til ende!

Tiden 1.48.11, er bare 5 minutter dårligere enn min beste tid på halvmaraton, så kan ikke klage på det!

Den sprudlende, søte Jeanette og jeg, etter hver vår målgang. Ingenting løfter humøret så mye som å treffe på alle de positive menneskene i dette miljøet.

Tusen takk til Oslo Maraton, hele apparatet, både frivillige og ansatte, til alle personer som gjorde dette til en strålende dag! Migrene kom tilbake og jeg rotet meg bort på toget på vei tilbake, men ble hentet og ivaretatt av snille og overbærende mennesker!