Jeg sitter i sofaen på hytta uten en lyd rundt meg siden de andre har lagt seg. Den eneste som innimellom bryter den magiske stillheten er meg selv som hoster. Jeg har vært pottetettforkjøla i noen dager etter en ordentlig ekspedisjon rundt Vestfolds høyeste topp forrige søndag, hvor jeg vasset i masse snø. Mer om den senere. Det gjør ingenting at jeg har vært litt forkjølet denne uken. Det har jeg hatt tid til. Etter søndagens tur var det helt ok å gi kroppen litt ro, samtidig som den langturen var viktig for meg snaut tre uker før Ecotrail. Jeg er nå ferdig med de lengste turene før den store dagen, og når jeg nå blir helt ferdig med dette gruffet i kroppen gjelder det bare å holde bena litt i gang. Jeg er nesten helt fin igjen, og kommer nok til å bevege meg litt rundt her på fjellet. Jeg nyter å være her, og joggeskoene (og fjellskoene) roper på meg.

Det er 16 dager til Ecotrail. Jeg får gåsehud og adrenalinkick bare av å tenke på det. Jeg må jo være så ærlig å si at jeg egentlig ikke vet helt hva jeg går til når jeg har meldt meg på 80 km. Noen ganger har jeg tenkt at det kanskje var litt dumdristig å starte med den lengste distansen, men så vet jeg at jeg kan være sta som et esel, og at det i hvert fall ikke det er viljen det står på. Jeg vet at formen min er ganske bra, og tror ikke at den vil forhindre meg til å være ute en hel dag i skogen så lenge jeg ikke har de verste tidsmålene. Det jeg er mest spent på er om kroppen holder, og at den ene foten vil sette seg foran den andre helt inn til mål. Gjør de det så sees vi på SALT en gang utpå kvelden. Jeg gleder meg så utrolig mye!

De to siste ukene har jeg trent jevnt og trutt, men jeg har to treningsturer jeg vil trekke frem og ikke minst min deltagelse på Holmenkollstafetten. Søndag for 1 ½ uke siden tok jeg igjen en av mine favoritturer i Nordmarka. Jeg elsker å sette meg på toget på Kjelsås og toge oppover med Gjøvikbanen enten jeg skal løpe, gå på ski eller sykle tilbake.

Byr på en tog-selfie 

Denne gangen hoppet jeg av på Hakadal. På denne turen var målet å både løpe på grusvei, men også komme meg litt ut i terrenget. Det var meg og en med ski som hoppet av på Hakadal, så jeg var mildt sagt spent på hva som ville møte meg, men på hovedveien i marka var det helt bart. Brøytekantene derimot var enorme fortsatt så det var ikke fristende å løpe «offpiste» helt med det første.

Jeg tok det roligere enn jeg pleier, øvde meg på å innta næring jevnt og trutt. Det er en treningssak det også. Det er lett for at det blir for lite på løpetur hvis man ikke fokuserer på det. Jeg løp nesten til Kikut før jeg tok av mot Ullevålseter. Jeg holdt meg på grusveien helt til Ullevålseter. Derfra og hjem skulle jeg ut i terrenget uansett, og det ble en tur med litt snø og mye vann, men for meg som ikke er så erfaren med å løpe i terrenget så må jeg si at det er en herlig følelse å komme av hovedveien og rote rundt i skogen. Det er alltid morsommere enn jeg ser for meg. Jeg kjenner at jeg begynner å like det.

Lørdagen etter, altså for en liten uke siden, så hadde jeg sagt ja til å løpe Holmenkollstafetten for arbeidsplassen til min gode venninne Ellen. Jeg gledet meg så utrolig mye. Har kun løpt den en gang før, og det er nok i hvert fall for 15 år siden. Dere som har arbeidsplasser med nok folk som vil delta, lag, foreninger – still opp! Det er utrolig moro, og gir et skikkelig boost til teamet. Jeg løp 4. etappe, fra Wilhelm Færdens vei (mellom Marienlyst og Blindern) til Forskningsveien. Den var på 1910 meter. Det er langt nok det når man gir full gass, og bestemmer seg for å ikke spare på noe krutt. Den etappen går både ned, opp og bort. Blodsmak i munnen og dotter i ørene er min oppsummering når jeg kom i mål. Det er spennende å vente på stafettpinnen, og det er supert å levere den videre. På laget vårt var det en 11 år gammel gutt som hadde siste etappe inn i mål på Bislett, og han løp imponerende fort. WOW! En stemningsfull dag hvor det er verdens beste grunner til å feire laget/teamet sitt etterpå.

Jeg kunne ikke ta feiringen helt ut, for dagen etterpå hadde jeg avtalt å møte min Ecotrailmakker og #høgepålivet venninne Sissel for en langtur. Siden jeg bor i Oslo og hun bor i Skien hadde vi bestemt oss for å møtes på halvveien, nærmere bestemt Hof i Vestfold. Vi hadde gjort en del research, og funnet ut at dette kunne være et bra utgangspunkt for langtur med både grus, terreng og høydemeter. Vi hadde også en liten plan om å nå den høyeste toppen i Vestfold, Skibergfjell med sine 632 moh. Vi visste at vi kunne møte noe snø på turen.

Det vi ikke visste var hvor vanskelig det var for to «turister» å orientere seg der nede. Vi synes det var veldig dårlig merkede stier, og veldig lite skilt. Vi surret først veldig rundt i terrenget før vi etter en god stund kom oss ut på grusvei. Vi kjente på en bitteliten frustrasjon rundt 14 km siden vi ikke hadde helt kontroll på ruten vi hadde sett oss ut. Etter hvert tenkte vi at om ikke løpeturen blir helt som planlagt, så kan vi i hvert fall nå toppen av Skibergfjell. Vi møtte MASSE snø. Mer snø enn vi hadde forestilt oss, men nå hadde vi fått opp piffen og skulle uten tvil nå denne toppen.

Vi kom omsider til et skilt hvor det sto 5 km igjen til toppen. Vi løp, gikk og kavet i snøen. Etter en lang stund kom vi til et nytt skilt hvor det sto 5,5 km igjen til toppen. I mellomtiden hadde vi ikke sett et merke eller et skilt. Stiene som helt sikkert ville ført oss i riktig retning hvis det var bart var snødd helt igjen. Her var det bare å dra frem både kart og kompass. Vi er to jenter som vanligvis ikke er helt håpløse på å orientere oss, men her var det bare å innse at vi ikke hadde stålkontroll. Etter å ha vært nedi vann til leggene x antall ganger og gått i snø nesten til knærne (iført små sokker og shorts) fant vi ut at vi fikk ha toppen til gode til en annen gang.

Vi ville videre, og etterhvert helst komme oss nedenfor snøgrensen igjen. Utrolig hvor takknemlig man blir for bar grus igjen da etter et par timer i snøen. Vi var ved godt mot, og turen totalt sett viste seg å bli en helt formidabel opplevelse hvor vi virkelig fikk trent legger, lår og ikke minst hodet vårt. Vi har ikke vondt av en skikkelig utfordring avogtil. Vi var ute i 6 timer, og hva er deiligere enn å være ute en dag i naturen? Vi var ekstraordinært #høgepålivet etterpå, og for meg er det bare helt fantastisk å vite at jeg har venninner jeg kan gjøre ting som dette med. Det er den aller største gullmedaljen!

Etter denne turen tenker jeg at den store forskjellen på denne og Ecotrail løpet først og fremst er antall mil (LOL), men på Ecotrail slipper vi ihverfall å tenke selv når det gjelder hvor vi skal. Vi er i et løp sammen med mange andre, vi skal bare VÆRE, GJØRE og FLYTE av gårde så godt vi kan. Vi har ingen andre planer den dagen (utenom et glass bobler på Salt hvis det fortsatt er åpent når vi kommer, og hvis vi orker?? :-) Vi skal lukke oss inne i vår egen ecotrailboble og gjennomføre vårt livs lengste løp. Vi skal sprenge noen grenser for oss selv. Det blir så kult det!

Lykke til alle medløpere!

Skal du løpe Ecotrail? Meld deg på! Løpet er 26. mai, og det er flere distanser å velge mellom!

Hilsen Maria :)