I en tidsalder der klokketimer er mangelvare, er det lett å ty til unnskyldninger. Med god planlegging får du utnyttet tiden du har til rådighet, uansett når og hvor det er.
Slik vinner jeg over tidsklemma.
I jobben min, som overkonduktør for SJ Norge, blir det en del reising. Relativt nylig skulle jeg overnatte på Røros. Jeg ankom Bergstaden klokken sju på kvelden, og skulle returnere til Trondheim klokken sju neste morgen. Da skal det selvsagt løpes.
Gode rutiner
Den sedvanlige rutinen er et raskt besøk på butikken, før en halv grillet kylling, middelhavssalat med bønner, linser, og oliven, blir dandert utover pulten inne på det spartansk og eldre innredede rommet på Røros stasjon.
Vann, nettbrett, ei eske snus, og en ørliten pose smågodt (det var jo fredag, tross alt), ligger klart på nattbordet.
Nitti prosent av det jeg har drasset med meg, er løpeutsyr, deriblant to par sko. Ute er det ti minus, vind, bekmørkt, og klink vinterføre med is og hardpakket snø. Jeg gikk for de piggede skoene denne gangen.
Hånlige heiarop og indre ro
Jeg har sett meg ut en trasé i retning Femunden, med vending og inn mot sentrum igjen langs en parallell vei, opp forbi Bergstaden Ziir, rundt byen, og ned til stasjonen igjen. Bør utgjøre ei god mil.
På vei ut av sentrum får jeg noen hånlige heiarop fra et knippe røykende festdeltakere, som selvfølgelig preller av refleksvesten. Er man en helt i ullstilongs i eget liv, lar man seg ikke affisere av andre folks småligheter.
På den slake veien mot Femunden, når siste gatelys hilser adjø, er jeg alene, med en indre ro og intens tilstedeværelse.
Når blåsebelgen pumper ut frostrøyk, vinden klasker i fjeset, og krystallene fyker forbi lyset fra hodelykta, danser jeg bortover veien til musikken av mitt eget maskineri, og knatringen under skoene.
I slike stunder kan jeg ikke forestille meg noe bedre å gjøre, bortsett fra å være sammen med familien.
Tettpakket program i Oslo
For et par uker siden var jeg i Oslo. Da skal det alltid løpes. Jeg jobber på nattoget nedover fra Trondheim, og skal jobbe påfølgende natt oppover igjen. Dette krever en del planlegging:
Søndag prøver jeg å sove lenge, deretter er det full fart med familietid. Middag, matpakker, leggetid for ungene, pakke løpeutstyr. I korte trekk. Så er det jobb fra ti til halv åtte neste morgen.
Mandag morgen sjekker jeg inn på hotellet, spiser enkel frokost, sover til omtrent klokken to. Spiser litt, deretter er det løpetur – dagens høydepunkt. Glad og fornøyd tilbake på hotellet, helst før fem, blir det ytterligere inntak av næring, nedkjøling, dusj, og ut å spise middag.
Senest klokken sju blir det litt løpenerding på nett, og et par timers søvn (et forsøk, i alle fall), før en ny arbeidsnatt fra ti til halv åtte igjen.
Tirsdag morgen er jeg hjemme fra jobb omtrent klokken åtte. Ofte møter jeg ungene i døra, og følger dem i barnehagen. Så hjem å spise og sove, stå opp og rydde, løpe, dusje, hente i barnehagen, lage middag, fotballtrening med eldstemann, familietid, og så videre, og så videre.
Planlegg, prioriter, og lur skallen
Det gjelder å utnytte den tiden man har, når man har den. Løpe kan man gjøre stort sett overalt, når som helst.
Kyllingen på Røros fikk vente og bli kald.
Å spankulere rundt i hovedstadens gater, badet i solskinn, er nedprioritert.
Som hundre prosent turnusarbeider og trebarnsfar, er det absolutt nødvendig å utnytte de lommene av tid jeg har til rådighet. Å løpe mellom klokken tre og ni på ettermiddagen når jeg er hjemme, er utelukket. I helgene blir det heller ikke mye.
Les også: Slik ble jeg en løper
Motivasjonen er det heldigvis ikke noe i veien med, selv om hverdagen kan by på dårlig nattesøvn og en oppvaskmaskin som stadig skriker etter oppmerksomhet. Og selv om løping er lystbetont, vil hjernen ofte prøve å lure deg til å ta snarveien bort til sofaen.
Derfor lagde jeg meg et kjempeenkelt mantra da jeg begynte å løpe for et par år siden; ingen unnskyldninger. Banalt, men det funker. Du vet at det blir bra både under og etter turen.
Gyllen rute i Oslo
Turen i Oslo ble av det gode slaget. Kontrasten til Røros i vinterdrakt var enorm. I vårsola gikk turen fra Oslo S, opp forbi slottet, Henrik Ibsens gate, Bygdøy allé ned til Bygdøylokket, og ut på de bare flytstiene på Bygdøy.
Halvøya ble forsert med et smil om munnen. Jeg løper aldri med musikk på øret utendørs, jeg vil ha alle sansene med meg på tur. Våryre trær som siler solen, en lett hvislende vind, og den søtlige duften av jord som vekkes opp fra vinterdvalen.
Tilbake ved Frognerkilen ble det straka vegen langs havnepromenaden inn til sentrum igjen. Det ble 17 rolige kilometer denne dagen.
Heller ikke denne tiden kunne jeg tenke meg å bruke på noe annet, når jeg uansett ikke kan være sammen med familien.
Jeg er en løper.
