Bruk styrkene dine til det fulle, og redusér svakhetene dine til et minimum. Det er det jeg primært sitter igjen med av lærdom etter å ha løpt NM i terrengultra sist lørdag. En konkurranse som inneholdt 60km og 2300 høydemeter, en åpningshastighet en kamikazeløper verdig, seige bakker og hundretusen glatte steiner og røtter.


Tidligere i vinter intervjuet sjefsredaktør Sara i Runners World meg i forbindelse med at jeg ble engasjert som fast spaltist i bladet. Et av spørsmålene var hva målene mine for sesongen 2019 var. Med stor entusiasme fortalte jeg at det første målet var KRS ultra som i år også er norgesmesterskap i terrengultra. Så kommer oppfølgingsspørsmålet: “Og hva er ambisjonene dine der?”. Jeg ventet på det. Skal jeg si det? Jeg liker best å holde de mest konkrete målene for meg selv. Men sjarmerende, sleipe Sara klare å lirke det ut av meg. “Målet er å ta medalje”. Jeg angret rett etter jeg sa det, og kontret med en gang “..men det får du ikke lov til å skrive” etterfulgt av en lett nervøs latter. Jeg tror latteren ble tolket som at det siste var en spøk, og medalje-målet kom på trykk i neste utgave av magasinet.


På tidspunktet intervjuet ble gjort trodde jeg virkelig at jeg hadde mulighet til en medalje etter å ha forhørt meg i miljøet om hvem som skulle stille til start. Så kom våren, og det skulle vise seg at blodsterke løpere fra nær og fjern hadde bestilt reise, hotell og var klare til å reise til Kristiansand siste helgen i April. I mitt eget hode justerte jeg målet om medalje til et mål om en topp 6 plassering. Jeg fant likevel plass til å beholde medalje som et drømmemål.


I løpet av vinteren hadde jeg en ganske voldsom arbeidsmengde med 100% studie og ca 60% jobb i tillegg til treningen. Det krevde en del disiplin å få gjennomført treningen som jeg mente skulle til for å stille til start i NM med håp om å hevde meg i toppen. Viktigere enn å få gjennomført selve treningen, mener jeg var å gjøre kloke valg med tanke på restitusjon. Med stor total arbeidsmengde var det å komme seg i seng tidlig nok til å få ca 8 timers søvn viktig, og det klarte jeg å gjennomføre overraskende bra. Jeg er en person som til tider sluntrer unna gode rutiner, og på en merkelig måte føler jeg det krever mer å legge seg i tide enn å få løpt 100km på en uke.


De siste tre ukene før løpet ble noe mer fleksible noe som var utrolig deilig. Jeg følte jeg kunne gjennomføre en hard treningsuke med vesentlig mer overskudd enn i de månedene jeg var nødt til å stå opp kl 06 hver morgen. Treningsvinteren føltes ut som en skikkelig arbeidsøkt, der kun to hardøkter stod ut som tegn på at jeg hadde tatt et lite steg videre fra fjorårsformen. Det gir et snev av selvtillit. De siste 9 dagene før løpet ble brukt til spise godteri og løpe absurd korte turer på 4-5km om gangen pluss et par korte hardøkter. Lørdagen før løpet dro kjæresten min på en ukes sandvolleyball-camp i spania, noe jeg vet får ytterligere konsekvenser for de ellers vaklende rutinene mine. Ta oppvasken? Njææ. Se enda en sjakk-video på youtube ved midnatt? Jaaaaa. Kjøpe grandiosa til middag? Jaaaaa! Etter to dager med lasaron-tilværelse brukte jeg resten av dagene frem mot NM til å invitere kompiser og kjente på middag hver dag. Det er så mye mer motiverende å lage noe godt når man spiser sammen med noen! Overskuddet seig inn i beina, de sosiale abstinensene ble tilfredsstilt, og tre dager før start følte jeg meg virkelig klar.


Når stien blir bar er det lett i motivere seg til trening! Her, som ved mange andre anledninger sammen med Sky Blazers på stirsdag.

På papiret var Sebastian Krogvig og Lars Olaf Haaheim klart sterkere enn de andre gode løperne jeg kjente navnet til. Et kobbel av gode løpere fulgte deretter som sekundær-favoritter i mitt hode. Jeg regnet meg selv for å høre hjemme i denne gruppa som telte 9-10 løpere. Her kunne alle kjempe om tredjeplassen avhengig av treningsgrunnlag, dagsform og taktisk gjennomføring av løpet.


Vi våkner opp til regn på løpsdagen. Perfekt! Ikke for en koselig løpetur, men dette er NM og jeg vet at jeg er sterk på teknisk sti. Med regn følger glatte røtter og svaberg noe som øker vanskelighetsgraden og jeg følte dette ville spille til min fordel. Og det var kaldt. Jeg elsker kaldt vær. Regn og 6 grader er lik shorts og singlet for min del. En minimal salomon-sekk var pakket med seks store gels, en halvliter sportsdrikk og en gammal mobil som veier en brøkdel av en smartphone.


Startskuddet går, og som forventet går det fort i teten. Men så jækla fort? Jeg så ned på klokka to ganger i løpet av de to første kilometerne (på asfalt). Den første gangen stod det 3.31/km. Det må jo roe seg snart. Jeg titter en gang til og ser 3.18/km. Kamikaze. Dette er raskere enn mitt 10km tempo. Dette løpet er 60km. Etter kort tid utkrystalliserer det seg en ledergruppe på åtte mann der jeg fortsatt er med. Og det går fort. Vi løper første 15km til første matstasjon som om det var målgang der. Jeg er kokt, og nå kommer min største svakhet. En lang slak motbakke på kjerrevei der man fint kan løpe. Dette er et terreng jeg aldri har mestret godt. Jeg kan gå raskt når det er veldig bratt og jeg kan løpe ganske fort på flatene. Men slake bakker er som en fisk jeg aldri klarer å få taket på. Jeg bestemmer meg med en gang bakken starter for å gjennomføre en plan jeg hadde tenkt på dagen før. Jeg slipper gruppa og løper i mitt eget tempo. Etter noen hundre meter er alle foran meg ut av syne. De må ha uendelig med krefter, tenker jeg. Men jeg er god i teknisk terreng, og partiet som kommer etter bakken er perfekt for min del. På glatte svaberg og røtter i småkupert terreng setter jeg inn et lite ekstra gir og finner en veldig god flyt. Etter ca 10minutter på stien skimter jeg løpere foran meg, og får en skikkelig opptur. Planen funker! Når jeg tar igjen ledergruppa er jeg så gira at jeg fiser forbi og setter tempo selv. Jeg drar fra i de tekniske nedoverbakkene og lar de andre ta meg igjen når det går oppover. Dette skjer kanskje femten ganger i løpet av de neste milene, og er det jeg er mest stolt av med min egen gjennomføring. Terrengultra er mye mer enn kun fysisk kapastitet. Det er et sjakkspill der man må spille ut egenskapene sine klokt. Og jeg elsker sjakk.


Siste push mot mål. Gel’en ligger langt oppe i halsen, men motivasjonen er fortsatt tilstede!


På et langt parti med grus etter ca 30km blir jeg fraløpt av alle i gruppa. Ok, du kan være god i sjakk, men jeg hadde ikke sterke nok brikker igjen på brettet. Jeg slår meg til ro med åttendeplassen jeg ligger på og løper kontrollert i mitt eget tempo. Jeg løper lenge alene. På neste matstasjon har Runar Sæther brutt. Syvendeplass. I neste terrengparti tar jeg igjen Erlend Eldrup. Sjetteplass. I den siste lange slake motbakken der jeg normalt taper minutter, tar jeg igjen Thomas Finshus. Femteplass. Her har en del løpere spilt for offensiv sjakk og ofret bønder og offiserer over en lav sko. Med 13 kilometer igjen til mål tar jeg igjen Kristoffer Eftedal som ikke har sprukket på samme måte, men holder en såvidt lavere marsjfart. Jeg løp sandefjord backyard mot Kristoffer og hadde konkludert før NM med at han ikke var en reell utfordrer i toppen. Så feil tok jeg. Kristoffer har tatt store steg og mestrer all slags terreng, og er spesielt god i teknisk terreng. Vi løper sammen i en kontrollert fart mot mål, og det er en avslappet stemning. Om vi kommer på fjerde eller femteplass betyr ikke så mye. Jeg har muligens litt mer sukker-reserver enn Kristoffer med fem kilometer igjen og siger rolig ifra. I mål kjenner jeg meg veldig fornøyd med en fjerdeplass, fordi jeg føler det var det maksimale jeg kunne få ut av dagen. Vinneren heter Jonas Strömberg, en løper jeg ikke kjente til fra før og som har slått de to favorittene med en god slump minutter. Imponerende!


Post-race analyse med Skyblazer-kompiser. Det sosiale rundt en helg med konkurranse er for min del verdt like mye som konkurransen i seg selv.


I etterkant begynner det å prates om at Jonas er svensk, og det viser seg at han ikke var berettiget til å delta i NM. Det betyr at jeg ender opp med en NM-medalje. Jeg er superfornøyd med det! Samtidig er det verdt å merke seg at Kristoffer kanskje ville gitt meg enda mer kamp mot slutten hvis vi visste at det stod om en bronse. Og det er kjedelig å ikke få sitt minutt på pallen med medalje rundt halsen etter en prestasjon jeg setter høyt. Arrangøren skal likevel ha ros for en rask og ryddig opprydding i etterkant!


Take-home message:


  • Tren smart

  • Spis nok og sov godt

  • Invitér venner på middag når dama er borte

  • Fortsett å se sjakk-videoer på youtube


Neste mål for sesongen blir Ecotrail 80km som formen ikke skal toppes like mye til. Men det skal kjempes like fullt!


Vi løpes :)