Jeg husker ikke helt når vi meldte oss på New York Marathon, men det er nok rundt et år siden nå. 4 venninner som skulle på tur. Nina, Kristin, Stine og jeg. Dessverre ble Stine syk og testet positivt på corona DAGEN før. Kan det bli kjipere? Jeg følte Stine tok det på strak arm. Jeg tror selv jeg ville gått i kjelleren, men hun var såpass dårlig at både storbyferie og maratonløp rykket litt ned på lista akkurat da tror jeg, og det er kanskje like bra når man ikke får reist. Vi savnet Stine, det er helt sikkert.

Selv gikk jeg rundt på nåler og var redd for å bli syk. To av fire var nemlig syke i vårt hus. Jeg ble helt stressa av det, og delte ikke akkurat ut klemmer i hytt og vær. Det var en lettelse når reisedagen kom, og jeg fortsatt ikke kjente noe i halsen.

Tre gira damer på Gardermoen. Inn på flyet på hver våre rader. Det var flere kjentfolk på flyet. Både Jens fra Rogaland maratontours som vi reiste med, Geir Jarle fra Springtime og ikke minst Kristine som jeg har fulgt på Instagram en stund(@kristinerunsmarathon) Hun satt på skrå bak meg, og vi vinket til hverandre. En eller annen gang oppi lufta når jeg strakk litt på bena fikk jeg endelig hilst ordentlig på henne og mannen. Så utrolig hyggelig. Kristin delte rad med Jann Post og kona, så hun fikk med seg noen ekstra maratontips før vi nådde bakken. Flyet var fylt med maratonløpere.

Endelig New York!

Jeg hadde ikke bare gledet meg til selve løpet. Jeg elsker byen New York i seg selv, og det var skikkelig stas å komme tilbake på venninnetur. Vi tok en taxi til Hotel Edison på Time Square hvor vi skulle bo de neste fem nettene. For å ikke bli trøtte til tross for at vi skrudde klokka 5 timer bakover når vi landet så passet vi på å gå rett ut å sjekke livet på Time Square, og litt senere hadde vi heldigvis forhåndsbooket restaurant. Vi spiste sushi på fantastiske restaurant Zuma. Helt nydelig, men altfor mye mat for tre jet legga damer.

Etter en god natt søvn ville vi fortsatt prøve å være earlybirder. Vi visste jo hva som ventet oss på løpsdagen. Vi møttes for å finne en frokostrestaurant allerede kl 7.30. Vi drømte om lang og god frokost med MYE kaffe. Det fant vi, og der ble vi sittende en god stund helt til vi skulle rusle nedover mot området hvor Expo ligger. Før vi skulle inn på Expo besøkte vi det nye tårnet «The Edge» hvor vi hadde kjøpt billetter til utsiktsplatået i 100. etasje. For en utsikt. Helt magisk å kunne se nedover mot One World Trade Center, Frihetsgudinnen, bort til Empire State building og flere andre gjenkjennelige byggverk. Fint vær hadde vi også. Bare litt vind. På platået ute er det et eget felt med glass på gulvet. Jeg kjente høyden når jeg satt meg ned for å ta bilde der. Ser vettskremt ut.

Expo

Etter å ha kommet trygt ned på bakken igjen gikk vi en tur på High Line som er en nesten 2,5 km lang «grønn lunge» på en gammel frakt-jernbanelinje over bakken. Utrolig fint og en ganske stille stund i en stor og travel by. Vi gikk High Line ned til Chelsa Foodmarket, og derfra gikk vi oppover igjen mot Jacob Javits Convention Center hvor Expo fant sted langs Hudson River. Nydelige gang/sykkelveier langs elva. På Jacob Javits var det stort og yrende liv. Vi ble tatt imot med heiarop og kubjeller. En enorm stemning fra første sekund. Vi fant skrankene hvor vi skulle finne våre startnummer. DET VAR IKKE KØ! Deretter gikk vi for å finne trøyene som var inkludert, og der var det heller ikke kø. Etter dette måtte vi gjennom New Balance sin store butikk for å komme videre til resten av standene på Expo. På New Balance shoppet vi litt. Nina og jeg hadde bestemt oss for å kjøpe de offisielle jakkene. Vi samler på Majors medaljer og Majors jakker 😊

Det var lang kø på New Balance, men den gikk unna så fort at vi sto der bare i et par minutter. Mange kasser, og i hver eneste kasse så heiet de på alle. De spurte hvor mange New York maraton vi hadde løpt, og da jeg sa det var mitt første ropte damen høyt:
WE HAVE A FIRST TIME NEW YORK MARATHON RUNNER samtidig som hun ringte med kubjeller og alle heiet. Wow! Gåsehud på armer og ben.

 

Vi tok en titt på resten av Expo også, og fant navnene våre på den store tavla hvor alle 70 000 navn sto skrevet, men så måtte vi sette kursen mot Central Park for Nina (@nina_bellesen_thoresen) hadde nemlig fått den store æren å bære det norske flagget på New York Marathon åpningsseremoni. Kristin og jeg fikk fantastiske plasser på tribunen, og fikk med oss hele arrangementet fra orkesterplass. Gong gongen gikk kl 17, og dette gikk på direktesendt TV. Etter en stund begynte landene å komme. Noen land hadde en eller to medlemmer i flaggborgen, og noen hadde mange. Dette gikk på hvor mange søknader som kom fra hvert land. Skal du løpe New York Marathon i fremtiden er dette noe du kan søke om å få være med på. Kommer i en av hundrevis nyhetsmailer som blir sendt ut i forkant. Brasil, India og Mexico husker jeg hadde store grupper som danset og gikk i nasjonaldrakter blant annet. Endelig kom Norge, og jeg ble så stolt når Nina kom med flagget høyt hevet og dama i mikrofonen ropte: Nina Bellesen Thoresen from NORWAY. Hun kom ikke helt alene. Det var en dame til som bar Norway-skiltet, og det var Camilla fra Bergen som bor i London. Henne ble vi godt kjent med. Det var SUPERSTAS Camilla 😊

Fra Kristin og jeg satt oss på tribunen til Norge kom tok det 2,5 time. Sola hadde gått ned og det ble plutselig veldig kaldt. Kristin og jeg måtte evakuere inn på en Starbucks for å få varmen tilbake, men ikke altfor lenge etter kom Nina og Camilla. Vi gikk og spiste sammen på en Italiensk restaurant Upper West. Pomodoro Rosso heter den, hvor visstnok Seinfeld har scener fra.

Morning Run

Opp tidlig neste morgen for å være med på Morning Run i Central Park med Jens fra Rogaland Marathontours. Vi var mange som var klare for morgenløping. I Central Park fikk vi god visning på hvor vi ville komme i mål, hvor vi ville få medalje, goodiebags med mat og drikke og poncho. Vi fikk en fin runde inni parken før vi løp over til østsiden hvor vi fikk løpt de to-tre siste km av selve maratonløpet. Da visste vi hvordan slutten ville se ut på løpet, og for dere som har vært i New York så vet dere at Central Park ikke er flat.

Deilig lang frokost på en favoritt frokost restaurant jeg hadde besøkt tidligere. Denne dagen var planen å ikke bruke bena så mye. Humret litt for meg selv da jeg så over 26000 skritt på klokka når jeg la meg den kvelden. Vi hadde ikke så store planer, men Kristin leverte inn bagasje i Central Park som hun skulle få tilbake etter målgang. Det gikk også helt på skinner. Deretter spaserte vi litt nedover Madison Avenue hvor vi prøvde å finne en Garmin forhandler for gjett hva! Plutselig ser jeg at klokkereimen min holdt på å ryke. Skrekk og gru!! Vi fant butikken, men de hadde ikke reimer. Da var det bare å hoppe på t-banen ned til Expo igjen, for der så vi at Garmin hadde stor stand. Puh! Jeg fikk ny reim.

Maratontriks (som man kan kvitte seg med)

På rommet forberedte vi oss til neste dag. Vi klippet til sleeves av gamle strømpebukser som vi kunne ha på starten av løpet før vi kom til å kaste de. Vi pakket posen vår med alt av ekstra klær vi skulle ha på oss på morgenkvisten, men som vi kunne ofre når løpet startet. Jeg hadde med en dunjakke som var blitt for liten til sønnen min, en altfor stor overtrekksbukse som har vært mannen sin, pannebånd, hansker og bøff jeg kunne kvitte meg med. Alt dette doneres til hjemløse så det går til en god sak. Alt var pakket og klart før vi dro på verdens koseligste pizzarestaurant i Harlem, Scottocasa. Nydelig pizza. Jeg er pizzadronning. Pizza er en favoritt, og fungerer BRA før løp for meg.

Tilbake på rommet allerede i åtte-tiden. Slappe av, dusje og etter hvert legge oss tidlig. Vekkerklokka mi sto på 03.45. Fordelen var at dette er helgen USA stiller klokka. (En uke etter oss) Denne natten fikk en ekstra bonustime, og tidsforskjellen som hadde vært 5 timer mellom USA og Norge den siste uka ble nå 6 timer igjen.

Maratondagen

Pling! Lys våken 03.15, men synes det var helt greit. Den store dagen var kommet. Vi hoppet i løpeklærne, og jeg fikk norske sløyfer i håret som vanlig. Vaselin både her og der, og en dæsj av løpsparfymen min «JOY» Viktige ritualer for meg. Fikk også hentet en stor kaffe hver til Nina og meg i resepsjonen selv om det var midt på natta. Vi satte kursen mot bussen som skulle gå fra Bryant Park kl 5. Ved Bryant Park hadde det allerede samlet seg mange mennesker, men busskøen gikk som en kule. Det gikk ikke lange tida før vi satt på bussen. Det var så effektivt og bra system. I køen sto folk og delte ut gjennomsiktige poser til de som ikke hadde fått med seg den beskjeden. Kun lov med gjennomsiktig pose inn på området på Staten Island. Vi fikk utdelt en som skulle brukes når vi hentet startnummeret. Ca 270 busser skulle kjøre tre turer hver for NYC Marathon den dagen, og da er det også en del løpere som tar ferge til Staten Island i stedet.

Det var helt mørkt ute så det var ikke mye vi fikk sett fra bussen, men vi fikk begynt å spise. Vi hadde tatt med oss polarbrød fra Norge. Vi hadde også kjøpt noen rundstykker, bananer, sjokolade og diverse på matbutikken dagen før. Jeg drakk Mourten sports fuel (320 kcl) blandet med vann også. 50 minutter tok bussturen. Rett ut av bussen, og gjennom en sikkerhetskontroll. Det gikk på 1-2-3.

På Staten Island var alt delt opp i tre farger, ulike tider og ulike puljer fra A-F. Nina og jeg var oransje og Kristin blå. Det var oransje, blå og rosa landsbyer men først så hang vi sammen på et felles område. Det var kaldere på Staten Island enn i byen. Vi ble nemlig litt overrasket over den gode temperaturen når vi forlot hotellet, men der ute var det godt å ha mye klær. Det var veldig moro å se hva folk gikk kledd i. De kom i alt fra morgenkåper, pysjamasbukser, utkledningsklær, sykepleier/legedrakter og egentlig alt vi kan tenke oss.

I landsbyene kunne man få kaffe, te, kakao og kokt vann (Tips hvis noen vil lage havregrøt der ute i fremtiden) Det var også noe mat å få tror jeg, og det var til og med dog therapy så det manglet ikke på service. Det var doer overalt, så man trengte strengt tatt aldri å stå i dokø hvis man faktisk tok seg en runde på området. Det er selvfølgelig kø på de første doene man ser når man kommer inn på området, men til fremtidige løpere; det er ikke noe problem. Jeg var på do hele 6 ganger. Turte aldri gå forbi en som ikke hadde kø. Haha!

Nina stakkars hadde en veldig uheldig episode på do. Den ville jeg hørt om på podcasten hennes «Jakte endorfiner» Vi spilte inn en New York special episode med meg som gjest mens vi var der borte. Den kan høres på Spotify, Apple eller Google.

ORANSJE, WAVE 1, CORRAL F

Jeg var den første av oss tre som skulle ut i løypa. 09.10 var min starttid. Det betød at min pulje ville åpne 08.10. Jeg skulle altså inn på oransje, pulje F. Da var vi plutselig skalert ned til en mye mindre gjeng, og det var sperret med bånd mellom de ulike bokstavene. Vi i F hadde våre egne doer, og igjen – fullt mulig å ta den siste doturen rett før løpet skulle starte. Store klesdonasjonkasser fantes overalt så klærne kunne man beholde på til siste liten også. God stemning, musikk, mange helikopter i lufta. Vi nærmet oss start. Båndene mellom bokstavene ble fjernet og vi begynte å rykke fremover mot Verizano Bridge. Jeg kastet sleevsene mine her. Det er IKKE lov å kaste fra seg klær på Verizano, og jeg kunne allerede kjenne at dette ble en varm og fin dag. Nasjonalsang, Frank Sinatras «New York New York» ble spilt, enorm gåsehudfaktor selv om jeg nå var alene uten mine venninner. Startskuddet gikk.

NEW YORK MARATHON

Jeg har alltid hørt at man må ta det litt forsiktig over den første broen. Verizano bridge er en hengebru på 1600 meter. Den har to etasjer med 6 kjørefelt i hver etasje. Her var vi. Oransje og blå oppe. Rosa nede. På starten av en maraton er det lett å føle seg MEGET BRA fra start selv om den begynner med en oppoverbakke. Intet unntak denne gangen. Planen var å ta det pent, ikke jakte pers og ha fokus på å kose meg siden jeg også kom bort dit med løpeplager. Vondt fra korsrygg til kne bak på venstre side (I etterkant nå har jeg fått vite av fysioterapeut at hovedproblemet sitter i setemuskelen. Alt annet er sekundært) Jeg var ikke helt løs kanon når jeg gikk ut, men litt gass måtte jeg gi. Jeg liker å være offensiv. Det motiverer meg aller mest når jeg vet at jeg løper så godt jeg kan, men jeg brukte hodet til å tenke i hvert fall. Tenke at dette går nok i forteste laget. Når jeg vel hadde kommet over bakketoppen og skulle nedover broen var det utrolig vanskelig å holde igjen på tempo når man bare har løpere rundt seg som løper i mitt «persetempo». Sånn holdt jeg på i hvert fall den første mila. Tenkte at det gikk altfor fort, prøvde å gjøre noe med det – klarte ikke det helt. Pacen på klokka var ikke ustyrlig for det var ikke mye høyblokker der å skylde på, men litt ustabil var den. Jaja, jeg er ikke redd for å ta en sjanse i hvert fall. Satser alltid.

Jeg koste meg veldig i Brooklyn og Queens, og det er riktig det jeg har hørt. Når man kommer av broene så hører man bare jubelbruset fra folk. For en stemning! Dette er førsteklasses publikum. Jeg kjente ganske tidlig i løpet at dette ikke kom til å bli smertefritt med tanke på benet mitt. Planen da var å roe ned i tide. Hvis jeg kjenner at dette kan bli tøft så skal jeg slutte å se så mye på klokka. Jeg følger vanligvis nøye med på den på hver eneste km-passering. Da jeg nærmet meg halvmaraton distansen kjente jeg at «Jeg skal ikke ødelegge dagen» Jeg tillater meg ikke å gå på en smell som gjør at opplevelsen blir ødelagt. Fokuset på tid ble lagt bort, men bena drev ganske bra videre.

Over Queensboro bridge som går over Roosevelt Island på vei til Manhattan hadde jeg mitt mest slitne øyeblikk den dagen. Den broen er kanskje den tøffeste på turen. Litt lang er den også. Jeg har løpt over den før på treningstur. Synes å huske at den opplevdes litt annerledes da 😉 Akkurat denne gangen følte jeg aldri jeg kom til toppen. Jeg var redd jeg hadde ødelagt litt for meg selv her for det var ikke til å stikke under en stol at jeg hadde litt vondt, men jammen klarte jeg å skru av den bryteren nok en gang når jeg bare fikk løpe ned igjen fra broen. Nok en gang løftet New York -publikummet meg opp, og helt sikkert alle de andre løperne også. Vi løp i godt driv oppover 1st Avenue. Den var lang. Vi løp og løp helt til vi passerte nok en bro og plutselig var en liten runde ute i Bronx. Det tok ikke altfor lang tid før vi passerte «The last damn bridge» som jeg leste på et av alle de morsomme skiltene publikum hadde laget på vei tilbake til Manhattan. Hadde bare alle broer vært som den så hadde det ikke vært noe stress. Den var snill. Innom Harlem, også var det bare strake veien fremover på 5th Avenue de 7-8 siste km. Overhodet ikke helt flatt. Jeg måtte grave litt etter krefter samtidig som jeg var bestemt på å nyte.

Innspurten

På ca 38 km løp vi inn i Central Park. Da nærmet vi oss der vi hadde vært på morgentur dagen før, og slutten av løpet hadde vi derfor friskt i minne. Nå løp jeg på ren vilje og med hjelp fra publikum. Da vi kom ut igjen av parken på sørsiden og nærmer oss mål så går det litt oppover. Ikke mye, men mer enn nok til at det kjentes ut som et lite fjell for meg. Sikkert bare 1 km igjen. Hvor lang er denne sørsiden da? Parken er jo ikke SÅ bred. Haha … Inn igjen i parken. Jeg ligger i ryggen på julenissen. Jeg konkurrer aldri mot andre enn meg selv, men julenissen vil jeg vinne over. Han som har løpt dette løpet i DEN varme drakta. Jeg passerer han, og peser meg OPP bakken til målportalen. Husk å smile, husk å smile! sa jeg til meg selv. Jeg husket det. Jeg var veldig glad når jeg kom i mål, men det er ikke alltid det synes så godt etter 42 km om man ikke fokuserer på det 😉

Medalje i mål

Det var magisk å passere mållinjen i Central Park på selveste New York Marathon. For en opplevelse. Det viste seg også at jeg hadde holdt bena bra i gang. Jeg kom inn på 3.34.08 som er 10 minutter bak min pers i Berlin i fjor. Det overrasket meg. Jeg trodde ikke jeg var helt der nå med plagene i benet og en løype på 270 høydemeter. Er strålende fornøyd!

Litt fra løypa

Denne gangen har jeg ikke like mange beskrivelser på lager fra spesifikke steder i løypa, men vil bekrefte at det er helt stille på broene. Utover det så er det et evig jubelbrus, og man føler seg som en superstjerne mens man løper 😊

Det er tusenvis av morsomme og oppmuntrende plakater langs løypa som publikum lager. Det er topp underholdning å lese de mens man løper. Blant annet:

Free you mind and your legs will follow
Smiling makes it hurt less
It’s time to start running with your heart (Heart ordet var byttet ut med et stort rødt hjerte)

Og mange flere.

VIKTIG: Løp ikke New York Marathon uten norsk flagg på brystet, og aller helst navnet på landet. Flere hundre ganger under løpet hørte jeg NOOOORWAY fra publikummet, og Heia Norge på enten Norwenglish, norsk, svensk eller dansk. Det er så gøy! Jeg ble også heiet på av andre norske løpere i løypa, og møtte nordmenn i mål. Det sto også #høgepålivet på ryggen min, og plutselig hørte jeg en nordmann som tok meg igjen uti løypa: E du høgepålivet? Vi var enige om at det kunne vel ikke bli bedre akkurat der og da!

Hva spiste jeg underveis? Mourten gels og vann. Det var alt. Tok en sportsdrikk som de tilbød i løypa helt på slutten. Ellers har de sportsdrikk og vann på alle stasjoner. Gels og bananer på noen stasjoner. Godt med toaletter i løypa som jeg heldigvis ikke fikk bruk for.

Målgang og feiring

I mål fikk jeg den tyngste medaljen jeg har i samlingen. Det er nok også en av de gjeveste. Videre fikk jeg en pose med mat og drikke, og en stor deilig poncho. Jeg gikk ut av parken og nedover mot sør hvor jeg kunne skimte at løperne kommer inn, men etter en stund gikk jeg og satte meg på et koselig sted og feiret med et glass bobler for meg selv – før jeg etter hvert fikk hanket inn Kristin som hadde kommet i mål og feiret litt med henne også. Det var noen timer mellom starttidspunktene på Kristin, Nina og meg så den store feiringen tok vi igjen på kvelden. Da spiste vi på restaurant TAO (Downtown) hvor også Camilla var med. Alle var superhappy med maratonopplevelsen sin.

Den aller største feiringen tok vi alle 4 neste kveld på restauranten Beauty & Essex hvor vi ganske spontant havnet på kule barer etterpå og feiret til kl 3 på natta. Bra oppvarming til natta etter hvor vi skulle sitte på flyet hjem. Resulterte i en ekstra kraftig jetlag uke når vi kom hjem, men det var verdt det 😊 Himmel og hav som vi sier på Sørlandet – for en MORSOM kveld.

Dagen derpå

Mandagen i New York nøt vi med god frokost i West Village sammen med en venninne av Nina som hun ikke hadde sett IRL på 26 år. Fantastisk! Hei Runa, det var så koselig å hilse på deg 😊 Deretter tok vi en tur til både Ground Zero og Rockefeller Center. En avslappende dag før vi altså tok litt av og trodde vi var 25 år på kvelden.

Tirsdag fikk vi spist en bedre frokost i Hells Kitchen, og ruslet en god tur i Central Park før vi satte snuta mot flyplassen, og var klar for hjemreise igjen. En helt uforglemmelig opplevelse hele reisen, både venninnetur i storbyen og verdens største maratonløp.

Vurderer du å løpe New York Marathon? DO IT!

Spør meg gjerne hvis du lurer på noe angående turen og min erfaring med New York Marathon. @mariasorbo på Instagram.

Maria