Jeg har hatt lyst til å lukke øynene litt for det, og var i hvert fall usikker på hvor mye jeg ville dele om det i forkant, men i dag på løpetur i skogen fikk jeg god tid til å tenke. Ofte når jeg løper skriver jeg en blogg i hodet, og da gjelder det bare å komme hjem å få den ned på papiret. Eller PC da. Vi lever jo tross alt i 2020! 😊
Jeg må jo dele. Det er jo litt av greia med å blogge for Runner’s World. Jeg vil jo ikke bare dele de løpene som går bra. Jeg vil dele både opp- og nedturer.
Nå skulle man jo nesten tro ut fra hvordan jeg skriver at løpet jeg har foran meg er dømt til å bli en nedtur. Haha – det tror jeg ikke, men aldri før har jeg følt meg så usikker før et løp.
Jo, det var mye skrekkblandet fryd første gangen jeg skulle løpe Ecotrail 80 km, men nå skal jeg doble distansen og vel så det – og det er så sykt at jeg nesten lurer på om jeg feiler noe.
Jeg snakker om ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende, heretter kalt SMVE.
Sissel, hun gærne #høgepålivet-venninna mi som jeg har skrevet om før, og jeg skulle egentlig løpe Xreid i Femundsmarka nasjonalpark siste helgen i juni. Lenge gikk vi og ventet på en avklaring om løpet skulle bli noe av eller ikke på grunn av corona. For et par uker siden ble det avlyst, og på det tidspunktet var det fortsatt usikkert om Xreid ville blitt 120 eller 140 km langt. Uansett, løpet ble avlyst og selv om jeg dessverre ikke har trent målrettet mot det løpet så var hodet innstilt på et ultraløp i nærmeste fremtid.
Da kastet vi oss rundt og meldte oss på SMVE som ser ut til å bli gjennomført på en god måte til tross for corona allerede 20. juni. Bare en liten forskjell, det ER 100 miles (168,6 km), og det er vi helt sikre på.
Det jeg skal skrive nå skulle jeg ønske at jeg kunne skrive med bitteliten skrift som i en bruksanvisning, men dere får late som jeg hvisker det: Tenk om jeg ikke kommer i mål? Hva om det blir min første DNF? Det må jeg bare godta, men dette hvisker jeg som sagt FORDI:
JEG MÅ JO HA TROEN! VI må jo tro på at det går! Sissel og jeg har vært ute i hardt vær før – haha – og vi gir oss ikke så lett.
Hvorfor har jeg ikke trent målrettet mot ultraløp når jeg har vært påmeldt?
Må innrømme at jeg synes det var litt vanskelig når det var så uvisst om det ble noe løp. Jeg ser heller ikke på meg selv som en typisk ultraløper. Jeg har litt for mange hjemme som jeg ikke vil være borte fra all verdens tid for å trene så langt og lenge som det egentlig kreves. I tillegg var jeg syk over noen uker i vår, men føler at jeg fikk testet form og utholdenhet på 17 topper turen 1. mai. Dette er mer et ellevilt stunt enn et løp jeg har andre ambisjoner for enn å gjennomføre.
Det er en seier å komme i mål! Jeg kan gjerne komme aller sist, men kommer jeg over målstreken innen tiden har utløpt så kommer jeg til å bli boende på løpeskyen denne sommeren med medaljen på. Da har jeg vunnet – om ikke annet for meg selv! Strategien blir noe sånn som – hvor sakte kan man løpe, men likevel klare cutoff tidene underveis med grei margin?
Det er Sissel, jeg og Pippi Langstrømpe. Dette har vi ikke gjort før, så det klarer vi sikkert. Vi har ikke evne til å takke nei til en utfordring, og vi drar hverandre bare lengre og lengre. Jeg spurte Sissel om vi skulle slukke Xreid sorgen med å løpe SMVE? Det er egentlig litt farlig for hun sier jo ja med en gang. Det kommer til å bli langt, det kommer til å bli vondt, vi kommer til å le og vi kommer sikkert til å gråte.
Dette har vi ikke gjort før, så det klarer vi sikkert (Pippi Langstrømpe)
Den spontane reaksjonen til mannen til Sissel var: «Selv om dere er tjukke i huet så har dere min fulle støtte!»
Hvordan har jeg det nå, kun 1 ½ uke før løpet?
Jeg var ute på løpetur med mannen min i forrige uke. Da var for det første dørstokkmila helt enormt lang, men når jeg endelig kom meg ut så følte jeg meg så fysisk sliten i kroppen at det var tungt å sette den ene foten foran den andre. Vi hadde en fin tur, men de siste kilometerne på hjemveien gikk knapt fremover. Da sier han: «Åjaaa, du er der nå. Helt vanlige symptomer når du har et langt løp foran deg. Dette skjer hver gang. Har du ikke fått det med deg?»
Hmm, det har ikke jeg tenkt over – men det har altså han fått med seg. De siste ukene før maraton eller andre lange løp så virker det som om kroppen går i forsvarsposisjon. Hva skal du ta meg ut på nå? Uten at jeg er bevisst på det så starter jeg tydeligvis en form for nedpsyking. Huff da, det høres ikke bra ut – men det var egentlig fint at han gjorde meg bevisst på det! Jeg har tenkt mye på det etterpå, og løpeturene har også gått bedre på grunn av det. Jeg er heldigvis ikke sur og gretten da – han sa i hvert fall ikke det 😉
Derfor vil jeg også dele disse følelsene med dere. Jeg har meldt meg på ting før som jeg har synes har vært helt vilt – men dette har jeg overhodet ikke kontroll på. Det som alltid skjer på løp, uansett om det er 5 km eller ultra, er at jeg blir veldig nervøs på forhånd. Når jeg bare kommer meg ut fra startstreken så slipper alle de følelsene. Da koser jeg meg. Da er det jo ikke noe annet å gjøre enn å bevege seg fremover, og nyte det så mye som mulig. Da er det jo faktisk slik at jo lenger løpet er, jo saktere går det – og jo mer tid har man til å kose seg 😉
Jeg er optimist, og jeg gleder meg på mange måter. Det kommer til å bli helt overjordisk å stå på den startstreken på Soria Moria i Oslo. Løypen via Drammen – Sande – Tønsberg og ut til Verdens Ende er garantert både spennende og fin. Vi er jo heldige som kan løpe i vakre Norge. Skal ta det som en fin tur. Vesten skal være fylt med det jeg trenger, men gjett om det skal være plass til kvikk-lunsj også.
La oss bare unngå gnagsår, andre skader og ha næringsvett underveis (Mye å be om? 😉) så blir dette en SUPER tur.
10 dager igjen – wish us luck! Og ikke minst, gi en lyd hvis det er en mulighet for at vi ser deg på veien 😊
Klem fra Maria
