En vintersesong med mye skigåing har vist seg å være en suksessoppskrift tidligere, men da var riktignok treningssentrene åpne … Hvordan blir overgangen i år? Her er mine erfaringer med alternativ treningsvinter.
Nå er det lenge siden dere har hørt fra meg på bloggen. 2020 var nok ikke året hvor det var mest å skrive om for min del. Kun et fysisk løp med startnummer på brystet, et par private ultrastunts og virtuell Asics World Ekiden stafett – i tillegg til noen av Runners world sine fantastiske challenger.
De som følger meg på Instagram (@mariasorbo) har kanskje sett at jeg stort sett har gått i den oransje Johaug skijakka mi siden nyttår. Jeg har ikke sluttet å løpe altså. Jeg har bare en liten “løpepause” – ikke for å ligge på sofaen, men for å trene alternativt. Har stort sett gått på ski.
Jeg er ingen “reser” på ski, men jeg er veldig glad i det. Jeg liker å gå langt og lenge i et moderat tempo. Jeg liker også å kjøpe en kaffe og bolle på veien dersom det er mulig. Jeg er superfan av markastuene.
Ørfiske 
Dette førte til at jeg gikk 411 km på ski i januar. Det er mye mer enn jeg pleier å løpe på en måned. Ingen av turene gikk spesielt fort, men jeg tror og håper likevel at løpeformen er til stede når jeg starter å løpe for fullt igjen. Tar en og annen tur innimellom, og det er herlig!
Tidligere erfaring med alternativ trening
Jeg hadde hell med dette for to år siden. Da gikk jeg masse på ski, men jeg løp nok litt mer enn jeg har gjort nå. Mulig jeg også løp litt intervaller på SATS – den gang det var en selvfølge at de var åpen.
Likevel var det med skrekkblandet fryd at jeg spontant meldte meg på Holmestrand maraton under to uker før den gangen. Jeg tenkte at jeg helt sikkert hadde løpt altfor lite til å nesten klare å gjennomføre et maraton en gang, men jeg ville ta det som en treningsøkt. Jeg glemmer aldri den følelsen jeg fikk der. Det gikk så lett og fint. Jeg koste meg gjennom hele løypen – og endte opp med min beste tid på maraton. Det var ikke forventet. Klart jeg stilte med lave skuldre siden det “bare” skulle være en treningsøkt, men konkurranseinstinktet slo inn så snart startskuddet gikk.
Jeg er ikke så sikker på at jeg klarer å kopiere akkurat dette igjen. Ihvertfall ikke de lave skuldrene neste gang jeg stiller på et maraton eller en ny pers, men det jeg ønsker å kopiere er den følelsen en “løpepause” gir meg når jeg har noe alternativt jeg kan drive med i stedet. Jeg har hatt mine perioder med løpevondter. De kommer og går. Det er vanskelig å gire ned slik at plagene får ro og går over av seg selv.
I fjor vinter hadde jeg vondt i kneet. Jeg ventet desperat på snøen slik at jeg kunne gå på ski i stedet. Den kom aldri. Jeg løp – og gikk til fysioterapeuten. Løp videre – og gikk til fysioterapeuten. Da det nærmet seg mitt første maraton på Kypros i mars 2020 så visste jeg at jeg ville stille med et forferdelig kne, men vipps så kom corona – og det ble hverken maraton på Kypros eller noen andre steder.
Kneet fikk jeg kontroll på utover våren. Etter å ha hostet på meg ribbeinsbrist så måtte jeg ta det med ro i noen uker. Jeg ble syk, tror fortsatt ikke det var corona, men hva skal jeg si – hell i uhell – tror ikke jeg hadde klart å løpe en meter dersom Kypros og Holmestrand hadde gått som planlagt.
Etter min deltagelse på SMVE (Soria Moria til Verdens Ende) 100 miles i juni, som jeg fortsatt er veldig stolt av, tok det litt tid før kroppen var normal igjen, men når den var på plass så økte jeg treningsmengden på asfalt og grus. Jeg løp et maraton for meg selv gjennom Nordmarka i slutten av november, og etter den turen så pådro jeg meg en stiv legg. Ikke noe jeg var eller er veldig bekymret for, men når snøen begynte å lave ned på nyåret så tenkte jeg bare at NÅ – skal leggen få hvile og jeg skal gjøre det jeg elsker (utenom løping så klart) – tilbringe mange timer på ski som jo er litt mer skånsomt for kroppen.
Det som er ekstra stas med å gå på ski er at jeg nesten på hver eneste tur har selskap av mann og hund – og noen ganger barna. Jeg blir aldri lei av å krysse Nordmarka og Lillomarka hvor jeg går mest – og jeg blir aldri lei av å besøke de fantastiske stuene.
I tillegg vet jeg at ved å gå og gå så opprettholder jeg formen samtidig som løpekroppen får hvile. Ikke minst så får jeg savnet løpingen. Jeg gleder meg helt vilt til våren hvor jeg skal løpe masse igjen. Det blir ikke 411 km på ski i februar og mars. Der blir det nok litt mer løping. En god miks.
Thomas, Mio og jeg 
La oss håpe at 2021 blir et bedre år enn i fjor, og at vi etterhvert kan møtes fysisk igjen på løp!
Inntil det – fortsett gjerne å benytte dere av Runners World sine virtuelle løp og challenger. Det er så moro med noen mål!
Klem fra Maria
PS! Ikke spør hvordan det går med styrketreningen. Den er lik null så lenge treningssentrene er stengt! #altblirbra
