Når øktene blir borte og ferien setter inn

Når øktene blir borte og ferien setter inn


Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig å få trent i ferien, når jeg slipper å dra på jobb og egentlig har hele dagen fri? 

For meg blir treningsviljen og motivasjonen med i dragsuget for den vanlige rytmen og strukturen i hverdagen forsvinner. Enten er det for varmt, eller så regner det, eller så er det bare altfor tungt å komme seg opp av solsenga. Ferien kan være en god mulighet til å periodisere treningen og bevisst legge inn en roligere treningsperiode, men i mitt tilfelle blir en rolig treningsperiode altfor ofte en dårlig treningsperiode. 

Mentalt handler det om å tillate seg dager og kanskje uker uten trening, og min beste motivasjon for å komme meg ut døra og legge inn en ekstra treningsinnsats er å både trene og spise “dårlig”. Hvis jeg heller vil ligge på sofaen enn å ta meg en løpetur, er det lureste jeg gjør å svinge innom McDonald’s eller smågodthylla tidligere på dagen. Da jeg jo trene. Og når jeg innerst inne vet at jeg ikke kommer til å bruke alt treningstøyet jeg pakka i bagen, handler det om å gjennomføre økter som gjør at jeg kan spise tre is om dagen uten å få dårlig treningssamvittighet. 

Det lureste jeg gjør er å svinge innom McDonald’s eller smågodthylla. Da jeg jo trene.

Derfor har jeg to økter jeg sverger til i slike dårlige treningsperioder:

Fartslek

  • 10 minutter rolig oppvarming
  • 3 x 3 minutter moderat tempo med 2 minutter jogg som pause
  • 4 x 2 minutter moderat tempo med 2 minutter jogg som pause
  • 5 x 1 minutt raskt tempo med 1 minutt jogg som pause
  • 10 minutter rolig nedjogg

En økt som gir godt volum og hvor jeg får vært innom så og si hele temposkalaen og får trent the best of both worlds i samme økt; kapasitet og fart. 

Progressiv time

Jeg løper ut i rolig tempo og jogger meg god og varm de første to kilometerne. Så går progresjonen akkurat sånn som vi gjorde i barnehagen; to og to. For hver andre kilometer tilbakelagt, skal kilometertiden gå 5 sekunder raskere.

Nøkkelen er derfor å begynne rolig nok. Det jeg liker best med en slik progressiv økt er at hvert steg på tempostigen. Fartsøkningene kommer nesten av seg selv, det er egentlig som å sparkle en murvegg, du kan alltid legge på litt til. Målet er at de siste to kilometerne skal gå i et raskt tempo. kall det terskel, 10km-fart, maksfart, kjært barn har mange navn. 

På en god time får jeg også her en økt med godt volum hvor det er bra spredning på temposkalaen, og ikke minst god trening i å løpe raske avslutninger. 

Det sies at man aldri angrer på en treningsøkt, men det er ikke alle treningsøkter som gjør meg lykkelig heller. Bortsett fra disse to.

God ferietrening! 

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om karbonfibersko: Vi har testet ni modeller og intervjuet en av mennene bak det nye regelverket fra World Athletics.
  • Fra en vinners perspektiv: Sindre Buraas’ opplevelse av 5000-meteren i U23-EM i 2011.
  • Test av syv hodelykter.
  • Liv Richter om natur, frihetsfølelse, svangerskap, avrevne leddbånd og veien tilbake.
  • 100 miles i Rondane: Fem ultraløpere om den ultimate distansen.
  • Sterk og skadefri vinter – slik legger du opp treningen.
  • Fordeler og ulemper ved alternative treningsformer.
  • Seks ernæringsmyter forklart.
  • Oppskrift: Gulrot- og squashsuppe etter sene høstøkter.

Bli abonnent

Ukategorisert
Hvor dum går det an å bli?

Hvor dum går det an å bli?


Av alle dumme ting du kan gjøre her i livet, som å gå med smekken åpen på jobbintervju, kjøre i 90 km/t i 60-sona eller bruke rutete skjorte til stripete bukser – er å løpe et maraton noe av det dummeste. Ikke bare er det frivillig å stå på startstreken, dyrt er det også.

Så hvor dum er jeg, en hengslete tekstforfatter som aldri har løpt lenger en tjueseks kilometer, når jeg sier jeg ikke bare skal overleve 42 195 meter, men debutere på maraton under tre timer?

Først litt utfyllende kontekst: Jeg, Ole Martin, var som alle andre 12- og 13-åringer. Jeg drømte om å bli fotballstjerne. Tre år senere var drømmen om store fotballstadioner byttet ut med store teaterscener. Fem år senere var drømmen om stående applaus fra utsolgte saler byttet ut med boliglån og pensjonssparing. Takket være en ekstra medgjørlig finansiell rådgiver (hei, Maja!) er drømmen blitt til en sørgelig virkelighet, som har gitt plassen videre til nye drømmer. Drømmen om å løpe så fort som mulig.

Foto: Tonje Lien Wold

Å løpe fort er ganske relativt. Og det vakreste med begrepet om å løpe fort er at det er så individuelt. For meg handler det om å se hvor nærme jeg kan komme tider som er forbeholdt eliten. Foreløpig er jeg milevis langt bak i feltet, både i elite- og mosjonistklassen, det er ganske mange som løper ganske mye fortere enn det jeg gjør. Men det er det som motiverer meg og får meg ut døra. Det er alltid en rygg å jage. Det er alltid en tid å strekke seg etter.

Utgangspunktet fra min første mil med startnummer under 10 for Grete i 2018 på 40.42, fortalte meg at jeg er et godt stykke unna, men ikke avskrekkende nok til å gi opp. Et år senere, under Hytteplanmila, stoppet klokka på 37.16. Pila på mila pekte riktig vei, men en god pilspiller bør ha flere piler i ermet. Derfor er 2020 året jeg skal kaste min første pil mot den mytiske maratonskiva.

Det er alltid en rygg å jage. Det er alltid en tid å strekke seg etter.

Skrevet med store blokkbokstaver i Calibri med oransje fyllfarge står Oslo Maraton som høstens store mål, helt til en eventuell, og trolig uunngåelig, avlysning dukker opp. Da er det Valencia Maraton i desember i gjelder, med forbehold om at spanjolene finner en trygg måte å gjennomføre løpet på. Siden løypa i Oslo er ikke kjent for de raskeste tidene, er det betryggende å ha en ny sjanse i de raske gatene på den spanske østkysten. Forhåpentligvis løper jeg under tre timer både i Oslo og Valencia, og med elleve uker mellom løpene, øyner jeg muligheten til å senke debuttida fra Oslo et par hakk i Valencia.

Foto: Tonje Lien Wold

Frem til startskuddet går er det mange kilometre som må slukes. Per dags dato sitter jeg med beina på bordet og hviler et vondt kne etter en overivrig treningsvår. For hver dag som går uten at jeg kjenner karbonplaten under fotsålene, vokser usikkerheten. Vil beina mine tåle treningen? Hvor vonde vil langturene bli? Hvordan kan jeg klare å presse inn mengden som kreves i en hektisk hverdag med jobb og henting i barnehage etter sommeren?

Heldigvis har jeg aldri vært den smarteste i klassen. Jeg gikk jo tross alt i dramaklassen. Så uansett hvor dumt det er, kribler jeg noe voldsomt etter å slite meg gjennom tunge intervalløkter og langturer i ønsket maratonfart. Herlighet, så gøy det blir å finne ut hvor dum det går an å bli!

Ukategorisert