Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig å få trent i ferien, når jeg slipper å dra på jobb og egentlig har hele dagen fri?
For meg blir treningsviljen og motivasjonen med i dragsuget for den vanlige rytmen og strukturen i hverdagen forsvinner. Enten er det for varmt, eller så regner det, eller så er det bare altfor tungt å komme seg opp av solsenga. Ferien kan være en god mulighet til å periodisere treningen og bevisst legge inn en roligere treningsperiode, men i mitt tilfelle blir en rolig treningsperiode altfor ofte en dårlig treningsperiode.
Mentalt handler det om å tillate seg dager og kanskje uker uten trening, og min beste motivasjon for å komme meg ut døra og legge inn en ekstra treningsinnsats er å både trene og spise “dårlig”. Hvis jeg heller vil ligge på sofaen enn å ta meg en løpetur, er det lureste jeg gjør å svinge innom McDonald’s eller smågodthylla tidligere på dagen. Da må jeg jo trene. Og når jeg innerst inne vet at jeg ikke kommer til å bruke alt treningstøyet jeg pakka i bagen, handler det om å gjennomføre økter som gjør at jeg kan spise tre is om dagen uten å få dårlig treningssamvittighet.
Det lureste jeg gjør er å svinge innom McDonald’s eller smågodthylla. Da må jeg jo trene.
Derfor har jeg to økter jeg sverger til i slike dårlige treningsperioder:
Fartslek
- 10 minutter rolig oppvarming
- 3 x 3 minutter moderat tempo med 2 minutter jogg som pause
- 4 x 2 minutter moderat tempo med 2 minutter jogg som pause
- 5 x 1 minutt raskt tempo med 1 minutt jogg som pause
- 10 minutter rolig nedjogg
En økt som gir godt volum og hvor jeg får vært innom så og si hele temposkalaen og får trent the best of both worlds i samme økt; kapasitet og fart.
Progressiv time
Jeg løper ut i rolig tempo og jogger meg god og varm de første to kilometerne. Så går progresjonen akkurat sånn som vi gjorde i barnehagen; to og to. For hver andre kilometer tilbakelagt, skal kilometertiden gå 5 sekunder raskere.
Nøkkelen er derfor å begynne rolig nok. Det jeg liker best med en slik progressiv økt er at hvert steg på tempostigen. Fartsøkningene kommer nesten av seg selv, det er egentlig som å sparkle en murvegg, du kan alltid legge på litt til. Målet er at de siste to kilometerne skal gå i et raskt tempo. kall det terskel, 10km-fart, maksfart, kjært barn har mange navn.
På en god time får jeg også her en økt med godt volum hvor det er bra spredning på temposkalaen, og ikke minst god trening i å løpe raske avslutninger.
Det sies at man aldri angrer på en treningsøkt, men det er ikke alle treningsøkter som gjør meg lykkelig heller. Bortsett fra disse to.
