Nei, i dag har jeg ikke lyst. I dag gidder jeg ikke å presse meg igjennom en svett økt. For hva er vitsen egentlig?
Vi kjenner alle på den følelsen innimellom. Følelsen av å ikke ha lyst til å løpe. Selv den mest løpefrelste supermosjonist vil oppleve å være demotivert innimellom. Sånn er det jo med alt her i livet, noen dager kan det å gjøre slitsomme ting virke ganske så meningsløst. Eller i hvert fall lite fristende. De dagene hadde det vært fint å ha en bryter hvor det stod motivasjon på. Skru på den og voila, motivasjonen er på.
Men en slik bryter finnes jo ikke. Eller?
Mål og mening
«Motivasjon er en samlebetegnelse for de faktorene som setter i gang og som styrer atferden i mennesker og dyr.»
Motivasjon kan styres. Noen mennesker er flinkere til å motivere seg selv en andre. Bare se på toppiddretsutøvere som Petter Northug og Therese Johaug. Dette er personer som ikke dropper en økt bare fordi de «ikke føler for det» en dag. Folk som har et stort konkurranseinstinkt vil i større grad være i stand til å presse seg igjennom ubehag for å oppnå de målene de har. De er mestere i å styre sin egen motivasjon.
Det å ha mål er i seg selv ofte en god motivasjon. Selv om målet ikke er å stå på pallen, så kan det å være i stand til å gjennomføre en distanse eller å slå sin egen personlige rekord være en god motivasjonsfaktor for å løpe. Eller målet kan være å gå ned i vekt, bli smertefri eller rett og slett bare holde seg i form. Alle har en grunn for å løpe. Et mål med løpingen.
Hvorfor blir jeg demotivert?
Men selv om du har både mål og mening med løpingen, så hender det at man mister litt lysten. Da er det fint å tenke på at vi er i stand til å ta kontroll over motivasjonen. Eller, demotivasjonen hvis du heller vil se det på den måten.
For å kontrollere sin egen motivasjon er det nødvendig å ha et bevisst forhold til hva som gjør deg demotivert og hva som motiverer deg. Dette er personlig og det som virker motiverende eller demotiverende for meg trenger ikke å være det samme for deg. Et eksempel på en faktor som kan virke motiverende eller demotiverende er været. Været kan ha utrolig mye å si både for humøret og for motivasjonen. Sol og go’vær øker sjangsen for at du er i godt humør og opplever å ha overskudd. Det er lett å få lyst til å ta på seg løpeskoene og legge av sted på en løpetur i solskinnet. Regn og ruskevær derimot…
De fleste av oss har vel opplevd å la været styre avgjørelsen om det blir løpetur eller ikke en gang imellom. Jeg også. Men fordi jeg ikke alltid kan styre når jeg har tid til å løpe kan jeg ikke la været avgjøre om jeg kommer meg ut på tur eller ikke. Derfor bestemte jeg meg for å lære meg å like å løpe i regn og ruskevær. Og det er ganske utrolig hvilken effekt det å fortelle seg selv at «jeg digger å løpe i regn» kan ha.
Lur deg selv
Hva du sier til deg selv er ofte avgjørende når det kommer til om du får gjennomført en økt eller ikke når du står og vipper mellom «skal, skal ikke». Så forsøk å lure deg selv neste gang du ser ut av vinduet og vurderer å droppe løpeturen fordi regnet pøser ned og fortell deg selv at «nå er det helt perfekt vær for å ta seg en løpetur».
Jeg er lett å lure og jeg kommer meg derfor ut på tur selv om regnet øser ned.
Det som derimot kan være litt mer utfordrende for min del er at jeg kan gå litt lei av å løpe i nærområdet mitt. Misforstå meg rett, jeg elsker Østmarka i Oslo med alle dens mer eller mindre løpbare eventyrstier, men jeg trenger variasjon. Løsningen er like enkel som den er vanskelig, for det eneste jeg trenger å gjøre for å bli motivert til å legge ut på langtur er å dra ut på eventyr på nye stier. Men i en travel hverdag lar ikke det seg alltid gjøre.
Rist løs rutinene
Selv om det er nye stier og det å dra ut på eventyr jeg har mest lyst til så vet jeg at det jeg egentlig er ute etter er variasjon. Jeg må bryte opp den vanlige rutinen min, sjokke kroppen og hodet litt og gjøre noe annerledes enn hva jeg pleier å gjøre. Da legger jeg inn en motbakkeøkt i den lokale slalombakken, tar på meg asfaltsko og leker asfaltløper, løper favorittrunden i motsatt retning eller, ja, det er helt sant,) tar meg en mølleøkt.
Og det funker. En eneste mølleøkt, og jeg er sjeleglad for å løpe en hvilken som helst sti igjen.
Rask motivasjonsboost
Men noen ganger må jeg grave dypere. Noen ganger trenger jeg ekstra drahjelp.
For selv om jeg mener at man kan løpe fra de fleste problemer og at løping kan være en form for terapi, så kan det å komme seg opp av dumpa og begynne å løpe igjen etter at man har vært syk eller skadet, etter at du har opplevd noe veldig trist eller når det store løpet du har forberedt deg og gledet deg til i flere måneder blir kansellert på grunn av en pandemi, da kan selv den beste motivator slite med å finne veien tilbake til løpelysten.
(5 tips til hvordan du kan holde motivasjonen oppe under Lockdown finner du her.)
Det er ikke så lenge siden jeg opplevde at verden ble svart og løpelysten forsvant helt. Jeg så hverken poeng i å løpe eller komme meg ut av senga. Og det er som regel i sånne stunder at jeg trenger en løpetur aller mest. Etter noen dager med depping fikk jeg et spark bak. Det hadde pøst ned et par dager, jeg viste at stiene ville være våte og gjørmete, kroppen føltes tung og sliten etter noen dager på sofaen. Da ble redningen et par nye løpesko som jeg hadde stående i gangen for testing.
Så banalt det kanskje høres ut, så var det å ta på seg et par flunkende nye løpesko det som fikk meg ut og opp igjen. Ja, noen ganger er det faktisk mulig å kjøpe seg løpelyst…
… men noen ganger holder det med en bolle…
Det å kjøpe løpelyst er ikke noe som funker i det lange løp, det må brukes med varsomhet for ellers mister det effekten. Eller, i hvert fall når det kommer til de dyre tingene som et par nye løpesko, en ny klokke eller nye tights. Men en nystekt kanelbolle på en av markastuene, det er en lettkjøpt motivasjonsboost som aldri mister effekten sin…
