I helgen løp jeg endelig hinderløp igjen. Og DEN følesen – gøy, mestring, hjelpe andre til å mestre, oppmuntre, se så mye glede – den gir meg så mye. Det satte i gang en tankeprosess, kanskje det er på tide at jeg begynne å lytte til mine egne råd? 

Jeg får ofte svar som -”nei, jeg kan ikke løpe med deg”, når jeg spør om noen vil være med på en løpetur. “Du er for rask for meg” går igjen. Og vet du hva?, jeg blir like skuffet hver gang. 

For hva er det som gjør at man hele tiden tror at andre er bedre enn seg selv? Og at vi ikke er gode nok? Hvem er det vi skal være gode nok for egentlig? 

Vi nordmenn er veldig flinke til å snakke oss selv ned. Når noen spør “Å så fin kjole, er den ny?”, er vi ofte raske med å tone det ned – «Nei da, det er bare en gammel jeg fant i skapet” er nok et uttrykk de fleste har brukt.  Og om vi har prestert bra og noen kommenterer “supert løp, grattis med pers!”, snakker vi oss selv ned;  «takk, men jeg kunne sikkert klart bedre om jeg sov bedre, og hadde spist skikkelig” 

Jeg går også i samme fella selv, gang etter gang. 

Jeg har siden mai vært skikkelig deppa over resultatet på Ecotrail 80km i år. Jeg følte meg skikkelig klar, hadde trent mye, hadde hatt god oppladning og stod på startstreken med et smil og bare gleda meg til å komme i gang. 

Og bam! …etter 15 km smalt det. Jeg er enda ikke helt sikker på hva som skjedde.  Pulsen var skyhøy og pusten var helt elendig. Kom meg nesten ruslende i mål 5 minutter etter cut off. Venner og kjente gratulerte så mye med målgang og bra gjennomført, mens jeg bare sutret, var skuffa og snakket ned meg selv. HVORFOR er det sånn? 

Er vi så opptatt av hva andre tenker om vår prestasjon? 

Jeg mimrer ofte tilbake til da jeg bodde i USA. Mange mener mye om Amerikanere altså, men en ting er sikkert:  Det er lov å skryte av seg selv, å si at “ja, i dag var jeg skikkelig god” , eller “ja, jeg syns jeg er fin i den kjolen” Hvorfor er ikke det greit i lille Norge? 

Jeg blir jo som sagt påvirket selv også. Som når man leser på Strava  “rolig mil”  og de har løpt 4:15 min/km, altså, er jammen ikke rart folk blir skremt fra å starte med løping. Når halvmaraton må løpes på under 1:40, eller maraton under 3 timer er for hobbymosjonister. Hva er jeg da? 

Jeg vet at hadde jeg trent mer systematisk, følgt et program kanskje, eller til og med tatt meg råd til en løpetrener, så kunne jeg helt sikkert tatt noen flere personlige rekorder. Men, da må jeg også være villig til å gjøre jobben som skal til, og vet du? Jeg er usikker om jeg vil det. For hva skjer da? Jeg er livredd for å miste løpegleden, og å kose meg på tur. Å løpe på følesen, uten å følge med på hva pulsen er og hvilken fart jeg løper i. 

Jeg får ofte høre at jeg er en god motivator på trening, og jeg sier ofte “alt er bedre en sofaen”, og jeg blir mer glad når jeg har hjulpet en venn med å nå sine mål, enn når jeg selv klarer mitt eget mål. 

Når jeg nå sitter her og ser på bilder jeg fikk tilsendt fra hinderløpet i helgen så ser jeg smilet, latteren, gleden lyser av hele meg. Og snakk om teamwork – bildene sier mer enn tusen ord! Jeg stråler av glede faktisk. Jeg løp ikke raskt, vi kom faktisk nesten på helt siste plass, men hva så? Vi lo, kosa oss, hjalp hverandre og andre som trengte det. Denne gleden skal jeg ta med meg på neste løp, så når de negative tankene kommer skal jeg huske tilbake på denne helgen og smile. Så krysser jeg fingrene for at jeg får det  til;) 

Håper vi sees på neste løp, om det er langt fremme, eller i baktroppen.

Hilsen fra Lene