27 juni fylte jeg 30 år. Dagen feiret jeg med å gjøre det jeg hadde aller mest lyst til, nemlig å løpe rundt på nye stier i Østmarka. Jeg hadde tatt imot en utfordring som gikk ut på å bli kjørt ut til Losby også klare å finne veien hjem derifra. Noen mente vist at det ville bli en skikkelig prøvelse for meg siden jeg ikke akkurat er verdensmester i orientering. Challenge accepted!
Jeg ble kjørt ut til Losby og satte avgårde på blå sti mot Mariholtet. Skiltet som pekte mot Mariholtet viste at turen dit, hvis jeg løp riktig, ville være på 8 kilometer. Det gikk ganske bratt oppover til å starte med og noen steder var terrenget utfordrende så i +25 grader og solsteik var jeg glad for å komme inn på en litt lengre strekke med flatere terreng oppe ved Halsjøen.
Veien videre var ikke spesielt utfordrende. Det er klart det var litt bakker innimellom og partier hvor man måtte være litt varsom med hvor man plasserte føttene, men det var mye mindre kupert enn jeg hadde forventet. Turen gikk videre til Skullerudseter og derifra gikk det lett det siste stykke til Elvåga. Det var nesten irriterende bra merket hele veien og jeg tok ikke feil av veien en eneste gang, så strekningen ble tilbakelagt på mye kortere tid enn jeg hadde trodd.
Jeg møtte bare på to personer på turen mellom Losby og Elvåga, og det var utrolig morsomt at den ene av dem var en løpevenn som også var ute på oppdagelsestur i marka. Det ble en kort pause med litt løpeprat før vi løp hver vår vei videre.
Da jeg kom til Mariholtet var jeg nesten litt skuffet. Derifra var veien hjem enkel og godt kjent. Derfor bestemte jeg meg for å legge inn en tur opp til Haukåsen bare for å gjøre løpeturen litt lengre og for å prøve ut en ny sti jeg hadde hatt lyst til å prøve ut en stund.
Jeg løp et stykke på skogsveien før jeg tok av på stien, som jeg oppdaget ganske fort ikke var stien, men et traktorspor som det var helt umulig å løpe på. Jeg kom meg tilbake på skogsveien og fulgte den litt lenger før jeg tok av på blåmerket sti og så gikk det bratt opp hele veien til ¨Kula¨.
Dette er et av mine favoritt steder i Østmarka!
Her oppe tok jeg meg en matbit og nøt utsikten før jeg satte av sted nedover igjen. Jeg valgte en annen blå sti denne gangen og før jeg hadde løpt 20 meter stod jeg godt plantet med begge beina nede i et gjørmehull. Da jeg snudde litt på hodet oppdaget jeg at stien jeg trodde jeg fulgte lå sånn ca 2 meter til venstre for der jeg nå stod med begge beina godt plantet i gjørma.
Da jeg hadde kommet meg ut av gjørma klatret jeg videre nedover stien mot skogsveien litt lengre nede. Jeg skriver klatret, for der var det veldig bratt. Å løpe nedover der hadde ikke vært lurt.
Planen var nå å løpe hjem, men da jeg plutselig oppdaget en ny sti med skilt mot Lutvann bestemte jeg meg for å ta en liten løpetur dit, for Lutvann har jeg hatt lyst til å løpe rundt lenge.
Det gikk bratt nedover til jeg kom til et nytt skilt som pekte ut retningen mot Lutvann for meg. Jeg så vannet med en gang og løp på stien rundt vannet. Det var veldig mye mindre enn jeg hadde trodd og stiene var smale. Da jeg hadde kommet halvveis rundt vannet måtte jeg til og med klatre opp en liten fjellvegg ved hjelp av et tau. At dette var et vann som mange folk løp rundt forstod jeg absolutt ikke, for etter å ha kommet opp med hjelp av tauet oppdaget jeg bare en enda smalere sti og enda mer kupert terreng.
Jeg kom meg opp en stupbratt bakke og surret litt rundt før jeg fant en ny sti, som heller ikke var merket og fulgte den videre rundt vannet. De som er godt kjent i Østmarka har kanskje allerede forstått at det ikke var Lutvann jeg hadde løpt rundt, men et bitte lite tjern som kalles Kroktjern. Det fant jeg ikke ut av før jeg hadde kommet hjem og fikk studert kartet på Strava skikkelig.
Da jeg hadde løpt rundt vannet fulgte jeg en sti som skiltet sa førte mot Sarabråten. Derifra hadde jeg tenkt til å følge veien langs Nøklevann og videre hjem. Jeg løp ikke langt før dette dukket opp:
På grunn av hekkende fugler så var området sperret av.
Sta som jeg er kom det ikke på tale å løpe tilbake samme vei som jeg hadde kommet. Det måtte jo være mulig å komme rundt dette området og så følge stien videre? Så jeg bestemte meg for å løpe utenfor sti langs sperringen. Det gikk ikke så veldig bra. Med buskas og lyng opp til over knærne og et mer og mer kupert og etter hvert umulig terreng å komme frem i, i tillegg til at jeg mistet retningsansen fullstendig, så fikk jeg en lang ufrivillig pause hvor jeg surret frem og tilbake for å finne en trygg måte å komme enten opp fjellveggen jeg hadde på den ene siden eller ned skrenten jeg hadde på den andre siden. Jeg fant til slutt en vei ned og ikke lenge etterpå kom jeg inn på en sti.
Jeg har aldri i hele mitt liv vært så glad for å finne en sti.
Etter å ha løpt et lite stykke kom jeg inn på blåmerket sti igjen og fulgte den oppover og etter en del klatring var jeg plutselig tilbake nesten på toppen av Haukåsen.
Derifra løp jeg hjem over Slettefjell og Skullerud.
Hele turen kom på 24 kilometer, men jeg kunne ha fortsatt å løpe rundt i skogen en time eller to til om det ikke hadde vært for at familien min stod klare med bursdagsmiddag og kake.
Turer som dette er det som skal til for gi meg ekte lykkefølelse og jeg kan ikke se for meg en bedre måte å feire bursdagen min på.