Livet har blitt snudd på hodet for de fleste av oss de siste dagene. Skolene og barnehagene har stengt dørene for barna, de voksne jobber hjemmefra om de kan, mens leger, sykepleiere og annet helsepersonell jobber på spreng overalt i helsevesenet.

Byene er spøkelsesaktig stille og butikkene tømmes for dopapir og hermetikk. Landegrensene stenges og planlagte reiser, eventer og eventyr kanselleres eller settes på vent. For meg føles det litt som om jeg er i en sprø drøm. En ubehagelig drøm som grenser mot mareritt, men som jeg venter på å våkne opp fra hvert øyeblikk. Det føles rett og slett for uvirkelig ut til at jeg helt kan forstå hva som skjer.

Fra fullstappet til tom kalender

Jeg hadde mange planer for våren og for sommeren. Faktisk var det så mange løp og eventyr på planen min at det nesten var i overkant mye. Kalenderen min var fylt opp på en slik måte at jeg knapt forstod hvordan jeg skulle få det til å gå opp i forhold til fri fra jobb og restitusjon mellom hvert løp.

Patagonia, Monterosa, Grenoble, Tenerife, Gran Canaria, USA og Nepal er bare noen av stedene som skulle utforskes med løpesko på beina i år, men slik situasjonen er nå, så ser det ut som om alle disse planene må utsettes.

År 2020 blir rett og slett noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg.

Foto: Ian Corless

Men jeg skal ikke klage. Jeg er en av de heldige som allerede har fått oppleve noen helt fantastisk eventyr dette året. I januar tilbrakte jeg noen dager i Marokko og lekte rundt i Atlas-fjellene og i februar løp jeg det 230km lange etappeløpet The Coastal Challenge i Costa Rica og det er først nå at jeg føler at kroppen har restituert skikkelig etter disse to heftige utfordringene.

En trist fremtid

Likevel så kjenner jeg at det gjør vondt å lese om alle løpene som kanselleres rundt om kring. Både de små og de store, de norske og de rundt omkring i verden.

Ikke fordi jeg ikke får deltatt på dem i år, for det at det blir et år uten løp er ingen katastrofe for meg. Misforstå meg rett, for jeg elsker å løpe løp, men om løpsplanene mine for i år må settes på pause til år 2021 for å stoppe en pandemi, så er ikke det noe vanskelig valg for meg.

Det som gjør meg trist er at jeg vet hvor mye jobb det ligger bak å arrangere disse løpene. På de små løpene er det ofte ildsjeler som bruker store mengder av fritiden sin på å planlegge, organisere og gjennomføre et løp som vi deltagere betaler en liten sum for slik at vi, deltagerne, kan fraktes til og fra mål, løpe på merkede stier, få mat og drikke på sjekkpunktene, medisinsk hjelp om det trengs og medalje, heder og ære ved målgang.

De store løpene har folk som arbeider med løpet som skal arrangeres. De får betalt for å sette sammen et kjempestort event. Oslo Maraton, Birken og Ecotrail er eksempler på dette. For å lage disse store eventene er det utrolig mye jobb, penger og logistikk som skal til og folk jobber hardt i kulissene for å få det til å gå rundt. Det er få løp i verden hvor løpsarrangørene kan skryte av å ta ut en stor profitt.

Så når jeg ser at alle løpene jeg hadde planlagt å løpe i år kanselleres en etter en, er det tanken på all den innsatsen folk har lagt i å arrangere løpene jeg tenker mest på.

Og det er folk som nå, i tillegg til å oppleve at det de har jobbet hardt for i flere måneder går i vasken, opplever å få krav om å gi folk startkontingentene tilbake. Penger som ofte allerede er brukt opp på innkjøp av ting og tjenester til løpet. Og jeg vet at om det hadde vært meg som hadde havnet i den situasjonen, ja da hadde lysten min til å arrangere et løp i fremtiden forsvunnet.

Så jeg håper at vi kan gjøre en innsats for å sørge for at det fortsatt finnes løp i årene som kommer, for selv om jeg klarer meg uten å løpe noen flere løp i år, så vet jeg at jeg kommer til å savne det og en fremtid uten løp høres ut som en trist fremtid.

Foto: Sylvain Cavatz

Så, hva nå?

Men hva skal jeg fylle tiden min med nå som alle disse løpene og utenlans turene mine går i vasken?

Sånn som ting er nå er det vanskelig å spå hva som skjer i ukene og månedene som kommer. Hvor lenge dette vil vare er det ingen som vet og utsiktene er dessverre dystre.

Men jeg vet at om det er noe jeg ikke kan slutte med, så er det å komme meg ut i det fri. Skogen og fjellet er heldigvis noen av de tryggeste stedene man kan være når det kommer til smittefare fra virus som blir spredt av mennesker.

For selv om jeg ikke har noen spesifikke løp å trene mot lenger i år, så er det å holde kropp og sinn i form minst like viktig nå som det var da jeg hadde en kalender proppfull av løpsplaner. Nå handler det om å få frisk luft, om å vedlikeholde kroppen og ikke minst få ro i sjela. For meg er det nemlig ingen ting som slår noen timer ute på stiene alene eller sammen med en venn for å få dekket disse behovene.

Der ute føles livet fremdeles normalt ut.

Foto: Sylvain Cavatz

Jeg håper selvfølgelig at det etter hvert vil være greit å flytte på seg rundt innenfor landets grenser, for jeg har en lang liste over steder i Norge jeg ønsker å oppleve.

Å sove på sovesal med 20 fremmede mennesker er kanskje ikke det lureste akkurat nå, men i år er kanskje året hvor jeg går til anskaffelse av lettvekts friluftslivutstyr sånn at jeg kan sove i telt og være selvforsynt med mat gjennom hele turen? For meg som har blitt bitt av etappeløp-basillen, (en relativt ufarlig basill), fremstår dette som en helt super trening i forhold til fremtidige løp, (for eksempel Everest Trail Race og MDS), som står på ønskelisten min for år 2021 og 2022.

Kortreiste eventyr

Så 2020 skal fylles med eventyr uansett. Om det blir de kortreiste turene i Østmarka eller de store utfluktene i den norske fjellheimen får tiden vise, men jeg vet i hvert fall at jeg ikke vil legge løpingen til side bare fordi planene jeg hadde ikke blir noe av. Jeg skal rett og slett tilpasse meg det som kommer og gjøre det beste ut av de mulighetene jeg har. For er det noe jeg vet jeg kommer til å trenge i månedene som kommer så er det nettopp et pusterom, et fristed hvor jeg kan få mulighet til å fylle opp med energi, positive tanker og for å beholde en følelse av normalitet når verden rundt meg blir surrealistisk.

Foto: Sylvain Cavatz