Ting går ikke alltid som planlagt. Selv skulle jeg nå vært i kjempeform og lagt inn de siste gode øktene før Eiger om to uker. Men i stedet sitter jeg i sofaen med forbud om harde treningsøkter. Hva skjedde?
Jeg har jo vært opptatt av skadeforebygging. Har jeg kjent det murre i hofte eller sete så oppsøker jeg hjelp med en gang, tar det litt rolig og gjør de kjedelige øvelsene for at det ikke skal utvikle seg fra murring til skade.
Men i lengre tid har jeg følt at jeg ikke har klart å gjennomføre øktene slik jeg vil, mye sliten og sure bein. Sånn har det jo egentlig vært siden begynnelsen av april. Jeg antok at det var mye trening i forbindelse med oppkjøringen til Transvulcania og var redd jeg hadde gått på en overtreningssmell. Etter løpet i mai ble det mye god hvile men likevel var det tungt å komme i gang igjen.
Kanskje det var maten, spiste jeg for lite/for mye eller rett og slett feil i forhold til treningsmengde? Jeg gikk derfor til en ernæringsfysiolog i starten av juni. Det ble kartlegging av hva jeg spiste og vi ble enige om at jeg skulle ta en tur til legen min for å se hvordan det stod til med vitaminer og mineraler.
Stockholm trail – en flott løype men en tung dag
Fredag 9 juni tok jeg blodprøver og søndag 11 juni løp jeg Stockholm trail som en del av helgens langtur. Resultet var ikke så verst nr 17 av 63 damer, men tiden var ikke noe å skryte av og kroppen så sliten og sur at jeg måtte gå i de minste oppoverbakkene. Noe var virkelig ikke som det skulle. Riktig nok, den påfølgende uken fikk jeg beskjed fra legen min om å sette opp en ny time. Blodverdiene mine var kritisk lave.
Jernmangelanemi har jeg hatt før, derfor spiser jeg jerntabletter til vanlig og tar blodprøver med jevne mellomrom. Jeg har derfor ikke tenkt at det var tilfellet nå, siden jeg tross alt putter i meg disse tablettene og blodprøvene mine i januar var fine. Men til tross ser ut til at jeg har gått med lave/tomme jernlagre i noen måneder noe som gjør at kroppen ikke klarer å produsere røde blodceller. Og uten nok røde blodceller får ikke kroppen transportert nok oksygen til musklene. Ikke rart at treningen da har vært tung, ikke rart at Transvulcania ikke ble det jeg hadde sett for meg, ikke rart at jeg blir sur i beina av å gå opp en trapp (fjelløper sa du?).
Heldigvis har vi flinke leger her i Norge og jeg blir hvertfall fulgt opp godt for å finne årsaken til at jern og blodverdier har falt så kraftig på kort tid. I mellomtiden skal jeg få jern intravenøst siden tarmene tydeligvis ikke klarer å ta opp jern fra tablettene. Som jeg gleder meg til å kunne snøre skoa og gå ut uten å grue meg til hvor tungt det kommer til å kjennes i dag. Slik som jeg faktisk har gjort en del de siste månedene. Et hint til at jeg burde gått til legen for lenge siden. Noe av det som er min sterke side i ultraløping, at jeg klarer å presse kroppen over lengre tid og er alt for sta til å gi meg, ble altså min store svakhet i treningen. Dyrkjøpt lærdom ? av og til er det faktisk greit å «gi seg» også, dvs ta en tur til legen.
Dagrdømmer om løping i alpene
Eiger ryker, naturlig nok. Oppkjøringen til CCC blir langt fra hva jeg hadde ønsket. Men jeg har ikke tenkt å gi opp planen om et godt løp i alpene helt ennå. Nå blir det noen rolige uker mens jeg får fylt opp jernlagrene og får opp blodverdiene igjen. Så håper jeg at jeg klarer å få gjennomført noen gode uker med trening til å løfte formen igjen. Jeg kommer ikke til å komme i mitt livs form på disse ukene men jeg startet vinteren med fin form og gode resultater og målet må være å komme dit igjen.
Tid for å dra frem mottoet mitt: Post nubila phoebus eller etter regn kommer sol som vi ville sagt på norsk :)
God sommer!
