Jeg bare likte den frasen så utrolig godt – i helgen gikk altså det aller første Mudnificent 7 av stabelen i England – nærmere bestemt i Heart Park, rett ved siden av Heart of England Conference center. Og hvor bra passer ikke det, når en taxisjåfør bekreftet, at jo det ligger faktisk i hjertet av England, nøyaktig midt i England – når dette løpet blir arrangert av 7 av de største hinderløpsarrangørene i England. Jeg har skrevet nærmere om disse 7 arrangørene HER.

Men tilbake til frasen – «It’s not a race, it’s a festival!» Det var en deltaker som hadde sagt det til Supermann underveis i en av køene…For hvis vi skal starte med det negative først (alltids greit å bli ferdig med det først…) så var nok det aller første Mudnificent 7 preget av myyyyye kø. Litt i meste laget for min del…allerede i eliteheatet begynte køene, og da kan man bare forestille seg hvordan det ble utover i løpet. Og dette er vel også det arrangørene har fått mest kritikk for, flaskehalser som skapte lange ventetider – jeg skjønte fort at tiden og plassering har absolutt ingenting å si i dette løpet, hvis man ikke løp ut som de 50 første hadde man ikke sjans på noen plassering. Men heldigvis, som alltid, i engelske hinderløp, er stemningen god. Så da gikk vi heller for festivalstemningen, enn konkurranseånden.

Dette var det som møtte oss da vi kom til Heart Park. En stor deilig innsjø med start og mål på hver sin side av sjøen, en pitstop på en liten øy midt ute i vannet så vi, og på motsatt side av vannet, expo-området med himmelriket for oss hinderløpere. Her sto alle utstillere man bare kan drømme om, og pengene kunne lett fått bein å gå på om man hadde vært løssluppen. Her var Dry-rob med hinderløpkåpene sine, her var alle de store hinderløpene, her var x antall ulike næringsdrikker, treningsmat, her var løpstøy i alle varianter, varmetøfler, kroppsengangsvask mm. Kunne gått berserk, og hadde nok gjort det hadde jeg ikke hatt med jentene. Foreløpig synes de det er kjedelig å titte på slikt, og satt heller kursen mot trampolina, gladiatorborgen, eller klatretårnet – ja for det manglet ikke på ting å gjøre for barna her heller.

Det herlige med barn er at språk er ikke så nøye, så de fulgte nøye med da klatremennene forklarte på herlig engelsk hva de skulle gjøre, og klatret avgårde ;)

For første gang i vår engelske hinderløpshistorie, hadde vi altså jentene med oss, og tidvis var det nok en utfordring. Et øyeblikk var ting gøy, og et annet var det litt mer kjedelig. Og det faktum at Supermann var ute i 1 time og 30 minutter før jeg da fikk spurtet ut i påfølgende heat, og enda verre faktum – at jeg brukte nesten 3 timer på min runde i løypa – gjorde at dagen ble lang for jentene. Men heldig for meg, fulgte de meg litt rundt i løypa, og det er jo alltid gøy når man ser kjentfolk i løypa og får litt ekstra push på seg. Men jeg vet også at de synes det er gøy å se på, og det verste er vel nesten at de også vil prøve hindrene istedet å se på vi voksne gjøre alt gøy – resultat – begge jentene hadde gjørmete sko og sokker…som lille Nora sa «Jeg måtte jo også få gjørmete sko!» Hehe…javist måtte hun.

Vel…nå merker jeg at dette sporer helt av her – jeg spurte akkurat Supermann – «hvordan skal jeg klare å holde dette kort??» Det er jo så mye jeg vil dele med dere, jeg vil så gjerne få dere til å kjenne på bare en liten bit av den følelsen det er å løpe hinderløp i England! Eller gjørmeløp som de ofte kalles her borte. Obstacle Course Magazine, som forøvrig er ansvarlig for dette løpet, har alltid en gjørmeskala de måler de ulike løpene i. Jeg trodde Tough Guy var et ganske heftig gjørmeløp, og skrøyt på meg at Barskingen var Norges første gjørmeløp – men jeg skjønner nå at Mudnificent 7 var mitt aller første gjørmeløp. Jeg har alltid vært fascinert at alle disse gjørmebildene som florerer på nett, men alltid trodd at disse menneskene har gjort seg til på et vis, badet litt ekstra i gjørmen for fotografene…meeeen…nei – de har altså ikke det ;)

Da Supermann kom i mål, syntes jeg at han var ganske så gjørmete, og som han sa – «Det er ille, virkelig ille, du slipper ikke unna – og det er mange steder. Du må bare blunke unna gjørma, og krysse fingrene for at vi ikke blir syke imorgen!» (vi ble altså ikke syke…bare for å ha sagt det!) Og jeg så jo dette altså…alle som løp rundt i løypa så jo ikke ut…hvordan hadde de klarte det?

Vel la oss si det på denne måten:

Store hindre med the point of no return…

…og med kun en utvei! Gjørme!

Ikke mindre enn to sklier måtte vi gjennom som endte i et gjørmebad. 2 eller 3 steder der du måtte under med hele kroppen, inkludert hodet for å gjennomføre hinderet – med resultatet dere ser over! Og jeg lover dere, å løpe videre med gjørme i øynene, nesa, munnen og ørene var en opplevelse i seg selv. Det morsomme er jo at alle ser like ut, og jeg kan bekrefte at gjørme er avslørende…vi så nok adskillig mer av hverandre enn vi hadde tenkt i utgangspunktet ;) Men desto bedre stemning i løypa og i køene.

Så hvordan var egentlig hindrene på Mudnificent 7? Jeg var jo veldig spent da vi kom til løpsvenuen. Jeg forventet meg mange hindre, og ble ikke skuffet. Det var mange hindre! Jeg vet ikke hvor mange nøyaktig, og selvfølgelig var det ulik kvalitet over hindrene – noen var rå og vel gjennomførte, bl a som disse to skliene vi var gjennom var, det var to monkeybarer – en «simpel» variant med stige oppe i trærne som skapte både kø og tildels endel stygge fall, men også en «standard» monkeybar av stillaser som sto godt planetet på bakken. Det var en god del tauhindre noen kule og bra som det der tauene var spent mellom trærne og man kunne gå opp til flere på hvert tau, men også de der du skulle ligge på de, men der de var så slappe at man slepte bakken. Det var vegger i lassevis, og all gjørmen skapte en vanskelighetsgrad som gjorde at jeg i hvertfall ikke savnet den standard høyden vi bl a finner på Spartan og Viking Race. Vi måtte over skråtak med tau, også superglatte av gjørme og selv de sterkeste guttene skle i bakken. Det var morsomme balansehinder av planker spent fast på strikker, det var klatrevegghus som utfordret litt, det var en relativt enkel traversewall og det var endel klatrenett av ymse kvalitet.

Men et av de kuleste jeg husker akkurat nå, var et nett der vi skulle hoppe ca 1,5 meter og lande i nettet, måtte trekke pusten et øyeblikk – og den følelsen man fikk da man landet i nettet og klamret seg fast som Spiderman – hehe akkurat den følelsen man skal få på hinderløp – og akkurat den følelsen som gjør at man vil gjøre det en gang til, og en gang til, og en gang til!

I tillegg må det jo nevnes diverste krabbevarianter under kargonett, gjennom ymse tuneller, mørke, med røyk, med gjørme og med råttent kjøtt/poteter (her vanket det også litt kritikk…kanskje litt drøyt hinder…). Men hvilket hinderløp har ikke krabbehinder i metervis, du har jo ikke vært gjennom et hinderløp uten blåmerker på knær og legger!

Så hvordan var selve løpsprofilen til løpet? Mellom køene på hindrene var det herlige transportetapper i engelsk skog, ca 90 % av løypa gikk i skogen, på en blanding av myk skogsbunn, på røtter og over kvister og greiner, i gjørme og kun med noen små deilige hellinger her og der. Perfekte løpeforhold å hente seg inn på mellom hindrene. Akkurat passe avstander. Og lengden…vi var fortalt 7 km…men det viste seg at totalen kom på rett over 9 km… Om dette var en glipp fra arrangørene eller rett og slett en hendig liten vri på løpet vet jeg ikke, men jeg har lært meg at hinderløp i England følger sjelden og aldri spillereglene for nøyaktige kilometeroppgivelse. Som regel er kilometerantallet regnet som et av «hindrene», og for å være helt ærlig, jeg bryr meg ikke – jeg nyter løpet, hindrene og skulle vel egentlig ønske at det aldri tar slutt…

Så hvilken karakter gir jeg Mud7? Endel trekk for kø og venting, noe som et stykke ute i løpet, førte til at jeg frøys mer enn hva gøy var…så vil jeg likevel gi det en god velfortjent tommel opp. Jeg hadde det gøy, ble utfordret på mye nye ting, fikk testet nye hindre, fikk badet i gjørme og møtt mange fine mennesker – og alt rundt hele arrangementet fløyt helt knirkfritt! Well done Carl og Kevin – håper vi sees igjen neste år!

KlemMari

//takk til ByMoxy for at dere vil ha meg som deres OCR-atlet, og takk til 2XU for fantastisk treningstøy og herlig racetopp//