Året 2015 har kanskje vært DET kuleste året ever noengang for min del. Ja da må vi selvfølgelig trekke fra sånne øredøvende minner som når barna ble født, mitt eget bryllup osv osv…når vi ser bort i fra de tingene (som selvfølgelig er de aller aller viktigste) – så står jeg igjen med et år som jeg nesten egentlig ikke vet hvordan jeg skal starte. Det er alltid en reel sjanse for at man glemmer noe eller noen som absolutt burde vært nevnt…men jeg tar sjansen!

2015 er året der jeg har løpt flest hinderløp noen gang, la meg gi dere en kjapp oversikt:

– Tough Guy – Wolverhampton

– Tough Viking – oslo

– Barskingen – Rakkestad

– X-run – Eidsvoll (1.plass lag mix)

– Mudnificent 7 – Heart of England

– Viking Race 5 + 10 km – Oslo (3. og 6.plass)

– X-run – Oslo (3.plass lag mix)

– Toughest – oslo

– Spartan sprint, super og beast (1. 3. og 6. plass elite)

– Nordic Race – Malmø (12.plass og kvalifisert til EM 2016)

– Toughest Gøteborg (sesongavslutning)

14 løp totalt – og det må jeg si meg meget godt fornøyd med. Ekstremt vil nok noen si…og jeg må vel kanskje innrømme at ja det er litt ekstremt, det er det. Besatt av hinderløp…må bare ha det…bare må ha…problemet er at man blir høy av å løpe hinderløp – høy på adrenalin. Og har man først kjent på denne rusen så er det ingenting som kan få kroppen til å glemme det. Man vil ha det igjen, og det fort – akkurat som en hvilken som helst annen junkie!

Men hva mer…hinderløp har ikke bare gitt meg adrenalinrush, hinderløp har også gitt meg masse nye venner. Venner jeg ikke ser hver dag, men som jeg likevel vet at er bra folk jeg liker å ha i livet mitt. Ja noen «prater» jeg faktisk nesten hver dag med – gjennom helgen i England da vi tok trifecta i september møtte vi 3 gutter og ei jente som vi nesten daglig prater med. Vi har planlagt neste løp sammen, og forsøker å få sesongen 2016 til å bli en sesong der vi skal løpe flere løp sammen, både i England og i Norge! True OCRfriends <3

Men tilbake til mine beste øyeblikk i 2015…jeg skal forsøke å komme meg gjennom året:

– Tough guy i Wolverhampton...her var det så utrolig mye kult som skjedde…men foruten fullførelse av dette ekstreme løpet så må jeg si at møtet med Mr Mouse sent på kvelden da vi kom ned inne på gården hans var utrolig stort. Å stå der inne i en låvebygning og plutselig møte denne kreasjonen av en mann. Han er på ingen måte en A4 person…og det var så kult å møte han. Men også å treffe mannen bak dokumentaren «rise of the sufferfest» Scott Keanally var utrolig kult!!! Selfi med han, supermann og coach Dietzel var helt rått! Ja til og med å få lov å stå foran kamera i 5 minutter var helt surrealistisk – vi kommer neppe med på filmen…men vi er i hvertfall med i grovmaterialet ;)

– Tough Viking i Oslo var kanskje det løpet som ga meg minst av alle løpene jeg har løpt i år. Jeg vet ikke hva det var, for løpet i seg selv var kult nok, traseen var rå og folkene som løp var fine nok. Men mulig kombinasjonen elendig vær, et par kongetabber fra min egen side og rett og slett ikke psyken på plass er nok til å ødelegge godfeelingen fra løpet….men et lite flash skjedde her…jeg så lyset…eller Mona Strande som hun også heter. For både Martin og jeg la nemlig merke til denne råtassen av en dame og googlet litt rundt til vi fant henne. Og bare minutter etter var vi «venner» på face…så noe godt kom det da ut av det løpet og!

– Barskingen i Rakkestad – hvor skal jeg begynne??? Opplevelsen her av å løpe lag med herlige Jørgen, Ruben, Supermann og Marie. Vi kom desidert sist, vi startet desidert sist…men vi knuste! Og kom i mål til en finfin 3.plass. Men akkurat plasseringen her var ikke så viktig –  her var det bare opplevelsen av hvor utrolig kult det var å løpe det aller første barskingløpet. Arrangørene viste at de var kommet for å bli, og den gode klemmen fra Mathilde og varmen de utstrålte ga meg nesten mer rush enn adrenalinet under løpet i seg selv. Men skal jeg trekke ut en ting fra løpet…ja så må jeg si at kombinasjonen vedkubbe + høyball var ganske så rå her…ja og ziplinen selvfølgelig! Ja og det å løpe de siste 100 meterne til mål sammen med jentene mine! Stort!

– X-run på Eidsvoll juni 2015! Denne dagen er en merkedag for Supermann og meg. Vi har kjempet så lenge for en topplassering på X-run, vi har snust på toppen flere ganger…men den følelsen av at alt stemte, kroppen fløt gjennom skogen, komme ut på toppen av skogen mot selve slettene, høre stemmen til Eirik presentere oss, høre han heie på oss inn den siste rundingen inn mot mål, vite at skal det noen gang gå veien så er det nå – se mål nærme seg, se Anita stå der og ta oss i mot, passere målstreken med armene under mål, komme med urbrølet og løpe rett i armene til Anita og høre stemmen hennes «Hvor glad er du nå?» DETTE øyeblikket er et av de råeste i 2015! Å vinne sammen med Supermann, Pablo og være blant noen av de fineste folka jeg vet…helt priceless!

Mud 7 i England…også et løp der kanskje ikke de største opplevelsene sto i kø…JEG sto mye i kø, og det ødela dessverre en god del for meg, å bruke 3 timer på 9 km er jo en bragd i seg selv…men det råeste med Mud 7 var sklia…en enormt høy oppblåsbar sklie. Da jeg satt på toppen av den sklia vet jeg ikke egentlig hvordan jeg turde å sette utfor, men antagelig var det noe sånnt som «Det er jo ingen som har dødd enda…» som gjorde susen…og det gjorde jaggu ikke jeg heller…jeg slo meg jo ikke engang…og kul video fikk jeg takket være Supermann ;)

Viking Race 5 km…nå begynner vi å snakke. Foruten seieren på X-run så begynner de virkelig store opplevelesene å komme nå! Viking Race 5 km har også virkelig vært et av de løpene der jeg har vært sulten på en bra plassering. Takket være aircondition på flyet var jeg skikkelig forkjøla og formen var ikke bra, men takket være enorm support fra Supermann og drahjelp fra rumpa til Mona Strande, ble det kanskje igjen en av de største opplevelsene dette året. Å igjen stå sammen med noen av mine aller beste venner, mine to små nydelige og Supermann, å bli ropt opp til 3.plassen, gå opp og få klem av Andreas mens han hvisker i øret mitt «Pallplass jo…» – ja nok et minne jeg aldri kommer til å glemme!

Viking Race 10 km…nå høres det ut som jeg er en skikkelig stor ekkel streber som bare vil ha prestasjoner…vel jeg vil det noen ganger…men idag ville jeg ha en ting: Ildhopp sammen med Helene min! Og det fikk jeg! Etter 10 km der jeg hadde henne i hælene hele veien, der vi motiverte hverandre i 10 hele km akkurat som i fjor, nådde vi målet vårt – hånd i hånd brølende til kamera over ildhinderet! Og ekstra bonus – selveste sjefen sjæl fra Epic Action Imagery satt og tok bilder av oss – Mr Richard Burley!

X-run i oslo var en nervepirrende affære, vi skulle forsvare 1.plassen vår, og det er vel bare å være ærlig på at vi nok var litt skuffet da vi endte opp med 3.plass – et par kardinalfeil underveis, litt knoting, og ikke god nok løpeform fra undertegnede gjorde sitt til at 1.plassen glapp! Men når skuffelsen var svelget unna og fokus ble lagt på jentene ble alt bra igjen! Jentene løp sitt beste hinderløp noen gang, de ga jernet begge to, de var rå og vi var så stolte. I tillegg må jeg si at det var utrolig kult for meg at min kjære kjære Trine kom og så på oss løpe! Tusen takk vennen, det varmet så godt å ha deg der! Du er best og du viser det gang på gang på gang!

Toughest i Oslo – sorry…men nå blir jeg blærete igjen…værgudene var IKKE med oss, og vi kunne vel strengt tatt ikke hatt kipere vær, regn, kaldt vær og vind! Lite hyggelig! MEN, rått rått rått – jeg var blitt funnet verdig til å starte i eliten sammen med bl a Mona og noen av de andre av verdens beste hinderløpjenter! Shiiiiit – starstruck! Men enda bedre – å se blikket til Supermann da han så meg komme med elitevesten, se blikket hans da han så meg meg den, følelsen da han tok bilder av meg, filmet oss da vi startet, og lese det han hadde lagt ut på facebook i det øyeblikket! Vite at han var STOLT over meg! Stolt over den jobben jeg hadde gjort for å komme dit! DET betydde mer enn noe annen medalje noen gang kan bety!

Spartan Trifecta 2015. Denne helgen ble episk. Den ble uforglemmelig. Jeg kan nesten ikke begynne å trekke frem minner engang…Denne helgen var bare så stor! Episk er det eneste dekkende ordet!

– reise på tur med Pablo og Mona

– bli kjent med Iain, Alex, Charlie, Aron og Sarah

– bli kjent med de engelske jentene Amy og Sharon som jeg knivet om pallen med 3 dager på rad

– møte igjen Richard Burley 

– møte Selveste Mr Pringle himself – og få diverste klemmer og «You’ve smashed it!»

– bli kjent med gjengen som satte sammen hele løpet for oss

– tiden sammen med Reebok-jentene

– sitte i solveggen med Pablo, Iain og Sarah etter Sprinten

– timene på kveldene da vi satt og skrønet og pimpet te….

– timene vi lekte oss på det store området mellom løpene

– dagene vi tilbrakte på lekeplassen til mr Pringle – Hastings et nydelig sted!

– timene vi brukte på å komme oss fra London til Ashburnham

– treffe spydet på det siste og avgjørende hinderet på Beast

– bilturene sammen med Aron hjem til Gatwick

Men antagelig…kanskje det desidert største denne sesongen var på Spartan Sprint…da jeg kom i mål, ble møtt av speakeren som ga meg verdens største klem samtidig som han annonserte over høytalerene «first lady to finish! We’ll talk to you later!» Richard Burley som snurret meg rundt og ba meg posere for vinnerbildet, Richard Pringle som kom meg i møte og smilte stolt og sa «You’ve smashed it!», Pablo som kom løpende og sa «Du VANT!!!»…og til slutt ende opp hos Supermann som ga meg en bamseklem og gratulerte. Jeg skjønte ingenting, var helt ute av meg selv, og det eneste jeg kunne si var «nå må dere slutte, jeg har ikke vunnet, det er ikke mulig, slutt å gi meg forhåpninger!» Mens pablo fortsatte å hoppe rundt meg å insistere på at jeg vant! For tilslutt å ende opp på høyballpodiet, på toppen, med Amy og Sharon sammene med meg! DET var så stort det, kommer nok aldri til å skje igjen, men fytti som jeg skal ta vare på det minnet!

Nordic Race...løpet vi ble bedt om å løpe, helgen der Supermann og jeg virkelig skulle kose oss i Malmø alene på kjærstetur, løpet som vi plutselig fant ut at var kvalifiseringsløp til EM, helgen der vi koste oss på restauranter med god mat og vin, helgen der vi ble kjent med Cai Denny fra OCREurope, helgen der vi møtte igjen Aron fra England, helgen der vi løp sammen med episke Herbert aka kaoz, helgen der jeg kvalifiserte meg til EM! Helgen der vi gikk og nøt Malmø by, Supermann og jeg. Løpet der vi atter en gang hadde det så utrolig kult med så utrolig mange flott folk, løpet der tempoet var høyt, marginene ørsmå, løpet der nivået var  høyt på tross av at de beste var i Usa og løp VM. Løpet der vi endte opp i en transportabel sauna og satt og fortalte skrøner sammen med Supermann, Aron og vinneren av herreklassen! Godt nok for meg og verdt 12 timer i bil!

Toughest Gøteborg 2015! Sesongen var egentlig slutt, kroppen sliten og pengene borte. Men takket være en instagramkonkurranse fikk jeg på torsdag kveld melding fra Herbert, «Du vant!» …hææ? …eh hurra…eller pokker! Ikke hadde jeg råd til å reise, absolutt ikke råd til å ta inn på hotell, ikke egentlig tid heller, og alene-hjemme-helg med jentene…meeeen…et gratis løp. Toughest i Gøteborg…sesongavslutning, jaktstart på Toughesttouren…»alle» skulle dit…Pablo, Mona, Camilla, Jørgen, Elisabeth, Marius, Herbert….ja og jeg???? Jeg måtte jo bare! Og foruten et forrykende show, rått å se Albon løpe, rått å se Mona starte i jaktstarten, rått å se elitejentene nok en gang, utrolig kult å løpe løypa, en vanvittig mestringsfølelse å klare rampen på første forsøk – så var nok hele opplevelsen her å være på roadtrip med jentene det beste! Jentene mine er min aller beste venner, jeg har det så herlig sammen med de, og at de nå er blitt så store at vi kan reise på tur ikke bare som mamma og to barn, men som 3 venninner….ja det er så så så utrolig stort! Girlpower!

Og med det er en helt syk sesong over! Jeg vet ikke hvordan i det hele tatt 2016 kan toppe dette. Men om jeg får reist til EM, om jeg klarer å kvalifisere meg til European championship i Spartan race, og får til å reise dit, om jeg får løpt Viking Race med Helene min igjen, om jeg får løpt over målstreken sammen med Sarah i Wolverhampton, om jeg får møtt de engelske vennene mine igjen i Skottland, og ikke minst – NÅR jeg får se jentene få sine første oransje Spartan medaljer i juli – ja da er det mulig 2016 topper 2015…vi får se ;)

Takk for at dere følger med meg!

KlemMari