Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige steder med forskjellige bakgrunn, men med samme diagnose. «Kronisk løpetid».
Synkronsvømming next!
København halvmaraton 2016!
Dette løpet har alltid vært ekstra spesielt for meg. Litt som første date, for det var her jeg løp mitt aller første løp i 2016. Et løp som ga meg mange følelser og minner som jeg sent vil glemme. Synd at det nesten bare var negative minner *ler høyt*. Herregud for et smertefullt løp! Det ble ikke «kjærlighet ved første blikk» for å si det sånn, men det ble heldigvis noen nye date etterpå.
Jeg angret sårt ganske kort tid etter løpet startet. Jeg hadde vondt nesten overalt store deler av løpet. Etter 15 km tok krampen meg og ga seg aldri, tilslutt stivnet beina fullstendig og jeg falt ukontrollert ned i bakken. I forkant av løpet fikk jeg høre «smerte er en illusjon og illusjon er en drøm». Bullshit! Jeg hadde utrolig vondt, og jeg drømte jo ikke. Gi opp? «IKKE FAEN!». Jeg kunne ikke bryte på mitt første løp, det ville vært stort nederlag. Målet var å fullføre, så det var ikke så nøye om hvor lang tid jeg brukte eller hvor smertefullt det var.
Ti meter før mål hylte jeg som en løve, eller en elefant, eller som da jeg lå på fødestua.
Det positive med dette løpet var de få sekundene jeg fikk medaljen rundt halsen mens tårene rant og før krampene slengte meg ned i bakken igjen. Sånn er det å være veltrent og har sabla bra treningsgrunnlag…
Fra spøk til alvor. Det var faktisk ikke bare negative opplevelser. Å få medaljen rundt halsen var magisk. Å stå sammen med løperglade og spente mennesker ved start var magisk. Å høre nedtellingen før start var magisk. Å krysse mållinjen etter å ha slitt i nesten 2,5 timer var magisk! Mestringsfølelse og stolthet, følelsen av å dø og våknet igjen var MAGISK!
Men tilbake til Køben halvmaraton 2019!
I fjor løp jeg for Danmark (sånn er det når man melder jeg på løp i fylla), i år løper jeg for Norge.
Natten til løpsdagen våknet jeg flere ganger. Spent? Ja! Nervøs? Ja! Men jeg gleder meg enormt til å oppleve et fantastisk arrangement sammen med min store familie Asics Frontrunner!
Kl.05:45 pling! Lysvåken og klar for ny dag. Som alltid dusjet jeg samme dag som løpet gikk. Noen synes det er litt spesielt, men tenk hvor mye svette man produserer i løpet av natten (snakk for meg selv som er over førr! haha) og i løpet av et løp, tilsammen blir det jo dobbelt lag med svette, tanken gjør meg uvel. Å føle meg fresh er en av de viktigste tingene under et løp. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Yes, image is everything.
God stemning på morgenkvisten
Ferdig dusjet og fikset og spist og pakket! Kl.9:00 ble vi kjørt med Asics buss til startområdet. Gruppebilder og roping og god stemning. Ah! Tenk å kunne dele min aller største lidenskap med denne flotte gjengen! Asics Sverige, Asics Danmark og Asics Norge – Me Love you long time!
ASICS Frontrunner Skandinavia ruler!
Klar, Ferdig, Kjør!
Været var på min side i dag. 13 gr og overskyet. Det hadde meldt regn, helt perfekt! Jeg er nok litt sær akkurat dette området. Som asiat så tåler jeg varme veldig mye bedre enn veldig mange andre, da snakker vi å ligge i solsengen i 40 varmegrader i mange timer uten å klage. Men når det gjelder løp, tåler jeg varme ekstremt dårlig. Tror jeg har fått varmeforbi etter Ecotrail 80k i 2018. Over 30 varmegrader i 14,5 timer tok rett og slett knekken på meg både fysisk og mentalt. Frysninger bare av tanken.
Den obligatoriske race-selfien
Da var løpet i gang. Dette løpet var siste langturen min før Berlin maraton, så i dag skulle jeg bare nyte stemningen uten mål om å gi alt eller perse. De første 10 km gikk så lett, overraskende lett, ærre mulig! Fin flyt og fin fart, noe som resulterte ny PB på 10k. Perset med HELE 10 sekunder (juhu! Haha) uten at jeg måtte dø som jeg gjorde under Sentrumsløpet. De neste 5 km føltes fortsatt lett og behagelig.
«Kameramann, smil Anna!»
«Nå går jeg på en smell snart» tenkte jeg. Og jeg tok jammen meg rett også! Etter jeg passerte 19 km ved siste drikkestasjonen snublet jeg og falt ned i bakken. Denne gangen var det ikke pga kramper eller smerter i kroppen men pga den store folkemengden. En fyr snubler i meg og tråkket på venstre foten min (skulle nesten tro at han drakk whiskey og ikke energidrikk…)! (Fikk blånegl pga tråkkingen). Jeg mistet balansen og datt ned på knær. AU! Men det gikk bra, og tenkte at det kunne vært verre. Reiste meg forsiktig opp igjen og løp videre med litt høyere fart for å ta igjen de tapte minuttene. Det var først nå jeg løp på terskel under dette løpet men fortsatt uanstrengt. Bare 2 km igjen og jeg hadde økt farten til 4:50 ish. Litt høyere puls men ikke i nærheten av å være utslitt som på intervalløktene mine. Jeg tittet ned på klokka og tenkte «HERREGUD! Det blir pers ANNA!» Kjente at tårene var på vei ut og klumpen i halsen ble større og større. Jeg krysset mållinjen på 1:51:20 og slo dermed min forrige PB (fra Barcelona halvmaraton i februar) med 4 minutter!
Utslått hår de siste meterne, som alltid! haha
Hele 34 minutter forbedring på tre år! Ingen jubelskrik denne gangen bare et bredt og stort smil, og en stor dose stolthet og lykkefølelse. For første gang noensinne slapp jeg å dø under et løp og jeg følte at jeg hadde så mye mer å gå på. Ja, det lønner seg å date samme fyr flere ganger for å finne ut som ting fungerer eller ikke. Det handler ikke bare om han er god nok for meg, men også om jeg er bra nok for han. Kan ikke påstå at Køben halvmaraton er mannen i mitt liv, men han er nok en veldig god kandidat som jeg kommer til å date med en gang i året fremover:)
Da jeg fikk vite at det skandinaviske treffet med Asics skulle være i Køben og vi skulle løpe halvmaraton, ble jeg fryktelig glad! Møte nye venner og møte min «første date» igjen, for en kombinasjon! Takk for en fantastisk helg ASISC frontrunner Skandinavia. Dere er best!
Takk for en magisk helg!
Tartheredge
Skovalg
Tartheredge er en minimalistisk lettvektsko som veier kun 162 gr og har 10 mm drop. Forrige søndag tok jeg sjansen på å bruke disse splitter nye skoene og var ganske så spent. For jeg har hørt mange som har sagt at man aldri må bruke helt nye sko på løp, spesielt lange løp. Jeg har alltid brukt sko med god demping på halvmaraton og maraton, men jeg ble positiv overrasket over hvor skånsomme de var med beina mine, og ikke minst hvor gode og lette dem var. Så disse skal få meg til å fly gjennom Berlins gater om en uke. For sannheten er at man ikke trenger å være rask eller god, man trenger bare raske og gode sko! Det
Nå gjelder det å lade batteriene til søndag. Berlin, min fjerde maraton date. Håper han er en nydelig fyr og behandler meg pent! Eller må jeg gjennom en ny fødsel igjen?
Anna
