De to siste månedene har jeg hatt Jahn Teigens stemme i hodet som synger mil etter mil. Det er jo nettopp det april og mai har handlet om – løpe mil etter mil. Jeg har deltatt i Runner’s World Challenge!
Reklame for Runner’s World Challenge
Hva er vel en bedre måte å hedre Jahn Teigen på enn å løpe mil etter mil? En slik utfordring var også det jeg trengte da covid-19 satte alle andre løp på vent. Virtuelle løp og utfordringer kom da vi trengte det som aller mest. Jeg skulle selvfølgelig mer enn gjerne deltatt i vårens planlagte løp, men for meg har Runner’s World Challenge medført positive gevinster jeg setter veldig stor pris på.
Bak meg ligger det noen tunge måneder. Psykisk var jeg langt på vei mot bunnen ved inngangen til dette året. Da kunne jeg knapt løpe uten at både hode og kropp skrudde alarmknappen på fullt. Nå ser det heldigvis langt lysere ut, selv om jeg fremdeles har en vei å gå. Jeg har oppsøkt god hjelp og takk tak i noen sider av livet. Og så har jeg løpt! Jeg har løpt masse! Mil etter mil!
Med «Mil etter mil» challenge ble fokus for meg annerledes enn det gjør i treningen til vanlige løp. Nå gjaldt det kun å samle kilometer. Type økter og spesifikk trening ble ikke så viktig, og på den måten ble det også lave skuldre.
Oppdraget var enkelt – ut for å samle kilometer og kose meg ute på løpetur. Jeg har utfordret meg selv på nye måter og satt nye personlige rekorder, men mest av alt nytt gleden i å bare løpe. I andre enden går jeg ut som en sterkere løper, men også langt sterkere psykisk.
Økt mengde løping har gjort meg godt. Det har gitt bedre fysisk form og mer energi, men også bygget bygget mestringstro og selvtillit på at jeg klarer. Løping gjør meg gladere, roligere og sterkere. Jeg klarer å utfordre meg og stå i det, jeg klarer å holde ut og komme i mål. Slikt gir mental styrke. Heldigvis er ikke Runner’s World Challenge over. Det har bare så vidt begynt!
I april og mai var målet å løpe minst 150 kilometer. Tidligere har jeg hatt bare en måned med over 150K. Utfordringen gikk over forventning. I april ble det 206K og i mai 219K. Så mye har jeg aldri løpt per måned før, og det har vært mye mestring i å klare å sette slike rekorder for meg selv. Veldig positivt er det også å kjenne at jeg tåler det og at formen blir bedre.
I tillegg til «mil etter mil» har jeg deltatt på Langfredags halvmaraton, 100-minutters løp og Run Forest Run 10K. Motiverende med startnummer selv om de er virtuelle, og veldig stas med nye, flotte medaljer.
I mai var jeg også med på utfordringen «Sky is the limit» som gikk ut på å samle høydemeter. Det har utvilsomt vært det mest utfordrende for meg. Det har rett og slett vært skikkelig krevende, men samtidig den utfordringen som jeg kanskje har opplevd mest glede i å gjennomføre.
Jeg er ingen løper skapt for høydemeter, heller tvert i mot. Det er min største svakhet, og jeg unngår høydemeter på tur når jeg kan. Nå måtte jeg oppsøke dem! Mitt mål var å bestige Mont Blanc med sine 4808 meter. Ved å oppsøke bakkene her i Drøbak og massiv testing av viljestyrke, kom jeg i mål med 5397 høydemeter. Blir man sterke av sånt? Ja, definitivt!
På Kristi Himmelfartsdag deltok jeg på «Til himmels race», et løp hvor jeg skulle samle flest mulig høydemeter i løpet av en dag. Jeg brukte unormalt lang tid på å komme meg ut av døra den dagen og gruet meg faktisk til å gjennomføre, men samtidig hadde jeg et mål om å sette ny høydemeterrekord på en og samme tur.
Da måtte jeg over 1000 høydemeter. Det ble virkelig en prøvelse, både fysisk og mentalt. Etter ca 4,5 time og 23 kilometer klokket jeg inn 1006 høydemeter. Følelsen av å få det til var så god, samtidig var jeg skikkelig sliten og gåen i beina. Vel hjemme sjekket jeg Instagram og så mine medbloggere Abelone og Elisabeth bestige Mount Everest med hele 8848 meter på en dag. Det er sjukt det! Og helt rått imponerende. Mine 1000 meter ble ganske bleke i forhold, men samtidig for meg en stor seier.
Til tross for covid-19, til tross for avlyste løp og restriksjoner, til tross for en tøff tid både for meg personlig og for landet, så jeg har kommet styrket ut av denne perioden. All løpingen med lave skuldre, mer tid og mer hvile, har gjort meg sterkere både fysisk og psykisk. Jeg må også nevne all motivasjon og inspirasjon som er å finne i sosiale medier knyttet til disse virtuelle løpene og utfordringene. Det er heiing og støtte, oppmuntrende ord og gode råd. Det er jo umulig å ikke få lyst til å løpe av sånt!
Heldigvis fortsetter Runner’s World Challenge videre. I morgen, lørdag 6. juni, skal jeg teste formen på 5 kilometer i Sommernattsløpet. Videre er det Sommermaraton 21. juni. De månedlige utfordringene med «Mil etter mil» og «Sky is the limit» forsetter, og fra august kommer nye muligheter til virtuelle løp. Sjekk ut terminlisten på runnersworldchallenge.no
Forrige uke gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle få være med på – nemlig spille inn en Podcast om løping! Jeg har vært gjest i Captare podcast og det var så stas. Episoden ligger nå ute! Jeg snakker om løping og livet, hvorfor løping betyr så mye for meg og om å tørre å ta plass i løp og baktroppen. Håper du har lyst til å lytte!
Link til episoden – Captare podcast
God løping videre – Mil etter mil!
