Etter å ha løpt Hornindal Rundt 38km i juli følte jeg meg klar for å løpe et lengre fjell løp. En jeg møtte i Hornindal hadde tipse meg om Meråker Ultra Challenge som var NM i terreng ultra i år. Jeg følte vel kanskje at jeg ikke hadde noe å gjøre i et NM riktig enda, men etter hvert som dagene gikk var det flere som foreslo det samme og da også klubben min Bøler IF Friidrett syntes det var en god ide at jeg dro til Meråker kjøpte jeg flybillett og meldte meg opp på det 70 kilometer lange løpet med nesten 4000 høydemetre.

(Foto: Arne Brunes)

Liss stod og ventet på meg da jeg ankom Værnes lufthavn. Etter å ha plukket opp bagasjen min hoppet vi inn i bilen til Tommy, som er med og arrangerer løpet, og satte kursen mot Meråker. I løpet av den 45 minutter lange kjøreturen ga Tommy oss en god gjennomgang av traseen og kom med gode tips og råd. Vi kunne forvente oss mye myr, spesielt den første tredjedelen av løpet, sleipe svaberg, bratte bakker og noen partier var ofte utsatt for tåke, spesielt utover på kveld og natt. Tommy fortalte at både han og Hallgeir sverget til piggsko når de løp i dette området, og da forstod både Liss og jeg at vi kanskje hadde valgt å ta med feil sko. Jeg hadde valgt bort X-talon230 som har det beste grepet på nettopp glatte fjell, myr og gjørme mot de super komfortable Trailtalon290, som jeg vet jeg kan løpe med i evigheter uten å få vondt, men som ikke har en fult så aggressiv såle som jeg forstod at jeg burde ha når jeg skulle løpe i fjellene i Meråker. Men det var det ikke noe å gjøre med nå, man fikk bare ta det litt rolig i de glatteste partiene.

Vi kom frem til Teveltunet Fjellstue og fant hytte nummer 10 som vi skulle dele med en fin gjeng fra Romerike Ultraløper klubb. Jeg trakk det korteste strået og fikk overkøya på rommet som Liss og jeg skulle dele. Vi forstod begge at det å komme seg ned derifra søndag morgen ville kunne by på problemer.

Vi plukket opp startnummerene våre og gikk for å spise middag.

Det ble en trivelig kveld med god mat, quiz og til slutt løpsmøte med energiske Hallgeir før vi gikk tilbake til hytta og gjorde alt klart for morgendagens løp. Sekker ble pakket med næring, klær og utstyr. Klær ble lagt frem og startnummer ble festet. For lørdag morgen ville det ikke være tid til slikt, da ville det bare være å få på seg klær, gå på do, spise frokost og hive seg i bussen som hadde avgang klokka 06.45.

I bussen på vei til startområdet ble det sendt rundt en liste hvor man skrev under på at man ble fraktet med RIB det siste stykket til startområdet på eget ansvar. Og altså, i hvor mange løp er det å bli fraktet i båt (eller helikopter) eneste mulighet for å komme seg frem til start? Det syntes i hvert fall jeg var ganske tøft!

Det ble litt venting ved brygga mens folk ble kjørt over med RIB til Guddingsvika og da det endelig var vår tur fikk Liss og jeg sitte på første rekke og nyte en herlig frisk båttur i høy hastighet over Feren. Og om du ikke hadde våknet ordentlig enda, så ble du garanter våken etter denne turen!

I Guddingvika ble vi tatt imot av Hallgeir og noen soldater fra 1700-tallet og da starten gikk klokka 09.00 var det selvfølgelig til lyden av et kanonskudd.

Vi startet rett på en oppoverbakke, men så kom vi litt opp i høyden og da var det et kort stykke et nokså flatt og lettløpt parti frem til stigningen opp til første topp; Hermannsnasen. Jeg hadde hengt meg på Odd Edøy som holdt et tempo som passet meg bra, akkurat litt fortere enn hva jeg syntes var komfortabelt, og var oppe på toppen før jeg visste ordet av det. Jeg var blitt klok av skade etter Hornindal Rundt og viste at det å få i meg næring jevnt og trutt helt fra start var viktig. Så jeg tok med meg et par Caprisonner og en brødskive i hånden og begynte på nedstigningen. Nå tok Henriette meg igjen og vi holdt følge et lite stykke mens vi løp igjennom et vakkert morene landskap som etter hvert gikk over i myr, myr og mer myr. Denne strekningen hadde lite stigning, men var like vel tung, for det er tungt å løpe i myr. Vi fikk også følge av Liss og da Henriette forsvant av sted foran oss var jeg heldig som fikk ha selskap av Liss mye av tiden før vi begynte med stigningen opp mot topp nummer to. Jeg gledet meg til å komme opp på toppen, der skulle jeg fylle på med vann og få i meg litt mer mat, så turen opp til Storsjøhøgda gikk fort. Men da jeg kom til toppen og hadde tatt av meg vesten og gjort klart for å få påfyll av vann i drikkeblæren fikk jeg beskjed om at de hadde gått tom for vann. Det var nedtur, men ikke noen katastrofe, for jeg hadde fortsatt litt vann i sekken og hvis jeg tok med meg et par Caprisonner ville det holde frem til neste topp, Kjølhaugen, som ikke var mer enn 5 kilometer unna. Jeg spurte hvor mange damer jeg hadde foran meg og stusset veldig da de svarte at jeg var dame nummer 3. De to damene som var foran meg var Henriette og Katharina, men hvor ble det av Liv Richter? Jeg hadde trodd at hun hadde ligget så lang foran meg helt fra start og at det var derfor jeg ikke hadde sett noe til henne.

Det spørsmålet trengte jeg ikke å tenke for lenge på, for nå begynte jeg på den første skikkelig utfordrende nedstigningen på denne turen og mens jeg stod og vurderte om det var best å ake nedover på rumpa eller om jeg skulle snu meg og klatre baklengs ned hoppet to fjell geiter med lyse hestehaler og staver i full fart rett ned den bratte fjellskrenten. Utenfor stien. «Der var Liv ja» sa jeg til meg selv og de i bunnen av bakken før jeg hadde bestemt meg for at det beste var å ake ned på rumpa.

(Foto: Svein Andre Hals)

Nå tok også Liss meg igjen og det var fint å få litt selskap igjen, selv om det bare var for en kort stund. For kort tid etter at vi begynte på klatringen mot løpets høyeste topp, Kjølhaugen med sine 1248 moh, forsvant hun bak meg igjen. Her kjente jeg virkelig på savnet etter sko med en mer aggressiv såle, for nå var det bare vått og glatt svaberg hele veien opp til toppen. Dessuten ble det mer og mer tåkete jo høyere opp jeg kom og etter hvert begynte det også å regne. Omtrent halvveis opp til toppen møtte jeg på en mann som gikk barbeint. Etter å ha forhørt meg om at alt var bra med ham og at dette var noe han gjorde frivillig, (hver sin smak), så klatret jeg av sted videre. Det gikk langsomt, for det var veldig sleipt og jeg holdt på å skli flere ganger. Her følte jeg meg for første gang skikkelig ensom på turen. Jeg så bare tåke og glatt stein rundt meg og her oppe begynte jeg å bli både kald og våt. Men så var jeg plutselig oppe og fremme ved tredje matstasjon. Som også hadde gått tom for vann. Denne gangen ble jeg på gråten, jeg hadde tømt vannblæren min og gledet meg til vann etter all den søte Caprisonnen jeg hadde presset i meg siden forrige matstasjon.

«Det er bare å fylle vann i bekken rett nedi her» sa funksjonærene som betjente matstasjonen. Nei, med drikkeblære er det ikke bare å fylle på i bekker og småvann, det hadde jeg lært i Hornindal. Og nå gikk det opp for meg at jeg ikke kunne forvente å få vann på neste matstasjon heller. Så jeg puttet en Caprisonne i hver sidelomme på vesten min etter å ha dratt på meg den vind og vanntette jakka mi og buff. For nå var det kjølig.

Redningen ble Liss, som tok meg igjen på vei nedover. Jeg var glad for at jeg ikke var alene her for nå var det både tåkete, vått og enda brattere enn det hadde vært ned forrige fjelltopp.  Vi akte på rumpa mer enn en gang og heldigvis var det skrudd inn små trinn i fjellet noen steder, for ellers hadde vi nok ikke kommet oss ned helskinnet. Men da vi hadde kommet oss ned det bratteste partiet kom vi ut av tåken og det vakre fjellandskapet med et vakkert lite vann åpenbarte seg. Og nå ble det fort veldig varmt så jeg vrengte av meg jakke og buff og tok i stedet på meg en caps. Været skifter fort oppe i fjellet.

Da vi hadde kommet oss helt ned stoppet vi ved det lille vannet. Liss fylte sine flasker og helte vann fra dem over i drikkeblæren min. Så jeg la av sted oppover mot topp nummer 4 med 2 liter friskt fjellvann på ryggen og et mye bedre humør.

(Foto:Svein Andre Hals)

Jeg mistet Liss igjen på vei oppover mot Litjkjølhaugen og etter det så jeg henne ikke mer på hele turen. Endelig var det en lettløpt nedoverbakke og nå kunne jeg bar la beina gå av seg selv mens jeg nøt det vakre fjellandskapet. Nå begynte jeg å glede meg til å komme frem til Angeltjønnhytta hvor det ble servert sodd. Der hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle stoppe opp og spise litt ordentlig og gå en tur på do. Angeltjønnhytta skulle komme litt over halvveis jeg hadde regnet ut at det måtte være et sted mellom kilometer 36 og 38. Men før jeg kom frem dit skulle jeg over 3 topper til; Rundfjellet, Blåberga og Midtiklumpen. Og ned og opp noen dype kløfter og over myr og bekker. Men nå gikk det for det meste fint å løpe i nedoverbakkene og helt frem til kilometer 38 hadde jeg det helt fint i både kroppen og hodet. Beina fungerte og jeg følte meg ikke sliten. Jeg innbilte meg at jeg kunne lukte sodden på Angeltjønnhytta, for nå måtte jeg være der hvert øyeblikk tenkte jeg. Inntil jeg så skiltet som fortalte meg at det var 3 kilometer igjen til hytta. Det ble 3 veldig lange kilometere og de gikk fryktelig tregt.

Men da jeg endelig kom frem til hytta ble jeg tatt godt imot, jeg løp på do og så kastet jeg i meg en porsjon sodd som smakte helt fantastisk. Også fikk jeg cola! Det smakte fantastisk. Her fikk jeg også fylt drikkeblæra med vann og så tok jeg med meg noen energibarer og trasket av sted videre. Hele oppholdet på Angeltjønn var den lengste pausen min på hele turen og den hadde vart i mindre enn 10 minutter og jeg dro av sted derifra med friskt mot. Men så møtte jeg den berømte veggen. Alt kjentes tungt, beina ville ikke løpe og jeg begynte å lure på hva i himmelens navn å rike det var jeg holdt på med. Å løpe 70 kilometer, opp og ned en haug med fjell, midt i villmarken hvor jeg til og med kunne risikere å møte på bjørn!? Og det gikk opp for meg at dette ikke var hva folk flest ser på som en normal hobby. Og da jeg nærmet meg Kjerringfjellet og så hvor bratt det var ble jeg helt sikker i min sak; dette var galskap.

Opp Kjerringfjellet krabbet jeg mer enn jeg gikk, og jeg er ganske sikker på at stølheten jeg kjente i overarmer og skuldre i dagene som fulgte skyldes denne delen av løpet. Jeg fortsatte oppover, var for sliten til å egentlig tenke så mye over hvor bratt det egentlig var. Jeg fokuserte bare på å komme meg opp.

Men da jeg nådde toppen og fikk i meg noen nøtter og litt mer cola kjentes alt mye lettere igjen. Nå var det bare en topp igjen viste jeg og både turen ned fra Kjerringfjellet og turen opp til Huva gikk overaskende bra. På Huva ble jeg tatt imot av en blid gjeng som kunne fortelle meg at det bare var 12 kilometer igjen til mål. Jeg ble overasket, for ifølge klokken min hadde jeg bare løpt 50 kilometer. Og jeg hadde ikke løpt i 10 timer en gang. Nå forstod jeg at jeg kom til å kunne komme i mål på under 11 timer, og målet mitt hadde vært å gjennomføre på 12 timer. Herfra gikk det bare nedover og jo nærmere jeg kom mål jo lettere ble det å løpe. Jeg passerte flere slitne ultraløpere og også noen maraton løpere. Nå kjentes beina lette og jeg nøt det siste stykket med sti. Her var det lagt ut planker og klopper og DNT skilt. Jeg husker ikke helt når stien gikk over til grusvei og når grusveien gikk over til asfalt, men jeg husker at jeg plutselig stod litt rådløs ved noen togskinner og lette etter merker som viste veien videre. Jeg hadde vent meg til å se etter hvite pinner og det tok litt tid før jeg forstod at de to store flaggene med skriften «Meråker Mountain Challenge» skrevet med stor skrift som stod på den andre siden av togskinnene viste veien videre.

Det siste stykket gikk fort og de siste hundre meterne inn mot målstreken følte jeg meg sterkere enn noen gang før. Og da jeg kom i mål var jeg lykkelig. Jeg regnet med at jeg hadde kommet på 5. plass, for jeg hadde hverken løpt forbi noen damer i ultra klassen eller blitt forbiløpt av noen damer etter at Liv og venninnen hennes suste forbi meg etter topp nummer to.

Jeg ble tatt imot av Henriette som hadde kommet i mål nesten to timer før meg til en soleklar 1. plass og en løyperekord (8:53:59) som neppe blir slått med det første.

Hele tracking systemet var nede og jeg fikk ikke svar på hverken hvilken plass jeg hadde kommet på eller hva den offisielle tiden min hadde blitt, så jeg gikk opp til hytta for å ta en dusj og regnet med at resultatene var klare da jeg var ferdig. Det tok ikke lang tid før Liss også kom inn døra.

(Fint med en dusj nå…)

Mens jeg dusjet sjekket Henriette resultatene og kunne fortelle meg at jeg hadde kommet på 5. plass. Liv Richter og venninnen hennes Vilde Buhrkall hadde tatt sølv og bronse i årets NM i terreng ultra. De også på imponerende tider.

Liss hadde løpt seg til en gullmedalje i klassen 40-44

og etter hvert som de andre løperne i Romerike Ultraløperklubb kom i mål var det en sliten men veldig fornøyd gjeng som satt rundt bordet og spiste Sodd og drakk øll og delte erfaringer og morsomme historier fra dagens eventyr i fjellene i fantastiske Meråker.