12 dager er gått siden maraton i Valencia. Stølheten er ute av kroppen, armbåndet ble klippet av for et par dager siden, men minnene er store. For en dag, og for en opplevelse!

Ambassadørene fra alle land samlet på målstreken 

Fredag 30. november møtte jeg 4 av mine #høgepålivet venninner Nina, Sissel, Karine og Hanne på Gardermoen. Dagen var kommet som vi hadde ventet på i over et år. 5 dagers jentetur til Valencia MED maraton inkludert :)

Vi skulle fly via Munchen, og allerede der måtte vi ta vår første løpetur. Vi ble møtt av en dame med Valencia skilt som vi måtte løpe etter til neste fly siden det var så kort tid mellom dem. Flaks for henne at samtlige nordmenn på det flyet var glad i å løpe. Alle skulle løpe maraton. Baggasjen gikk det ikke like bra med. Den kom ikke til Valencia, så da vi landet tilbragte vi 3,5 time på flyplassen (for å si det sånn; til sola gikk ned+) for personalet der hadde det ikke travelt.

Jeg hadde pakket mitt maratonutstyr i håndbaggasjen, men i gjengen ble det stor bekymring om favorittjoggesko og annet maratonutstyr ville nå frem. Uansett manglet vi en hel del, og måtte rett ut på en liten sprintshopping siden butikkene kun var åpen en time til når vi endelig kom frem. Puh! Når den kvelden kom sov vi godt.

Neste dag våknet vi opp til sol og nydelig vær, og vi kunne endelig sjekke ut expo som lå ved the city of arts and science, et helt nydelig område i Valencia. Her kunne vi også se målgangen som var en catwalk over bassenger med blå løper. Flottere kan det ikke bli tror jeg. Vi fikk testet ut den, hentet startnummer og sjekket alle standene.

Nina, Karine og jeg 

Jeg hadde også fått tilbud om å være en av Norges ambassadører, og dro på et møte hvor jeg møtte ambassadører fra over 90 land. Vi var 5 fra Norge, og vi var litt mer beskjedne med små 17. mai flagg i motsetning til andre nasjoner som kom med store flagg. Vi fikk hørt flere av løpernes maratonerfaringer, og for flere av ambassadørene var det også det aller første. Aller mest fasinerende var det nok å møte Wah Sing Tan. Verdens blideste mann på 61 år fra Malaysia. Han hadde løpt 156 maraton, i 2018 vil han lande på 27, etter at han har løpt Malaga maraton forrige uke, og skal få med seg et i Thailand i slutten av desember. Han løper barbent, og bryr seg ikke om tid. Han bare koser seg, prater med mennesker, tar bilder og nyter opplevelsen. Det var inspirerende og veldig moro å snakke med han.

Her er jeg sammen med Wah Sing Tan fra Malaysia

Søndag 2. desember var den store dagen. Opp og hopp veldig tidlig. 5 jenter gjennom dusjen, fletter skal på plass i håret, mat og drikke på riktig måte. Alt må jo stemme! Det aller beste var at jeg visste jeg hadde vært kjempeheldig med den Airbnb leiligheten vi bodde i med tanke på start/mål. Kun 5-10 minutter å gå, men det jeg IKKE var klar over var at gaten hvor startskuddet skulle gå strakk seg helt opp til leiligheten vår. Vi hadde maks 3 minutter å småløpe til start. Noen stilte seg opp rett utenfor. Jeg regner med at flere av dere som leser vet hvor viktig det er å gå på do rett før man stiller seg opp til start. Skulle helst hatt en egen Hibasdo på ryggen. Her trengte vi ikke det. Vi bodde midt i maratonshowet.

Jeg stilte meg opp, og det man vet når man står der er at all den spenningen man har gått med i lang tid er nå. Det er ikke noe mer man kan gjøre. Man kan bare løpe ut å prøve å kose seg, nyte og gjøre sitt beste. Jeg hadde slitt litt med knær og setemuskulatur i forkant, og fått hjelp av fysioterapeut. Jeg hadde ikke løpt ordentlig på 3-4 uker før maraton, men trent alternativt på ellipse og andre øvelser. Generelt synes jeg at jeg har hatt for få langturer i høst, men har også hatt noen bra løpserfaringer i høst på blant annet halvmaraton i Oslo. Jeg har en beste tid på maraton som jeg alltid har lyst til å slå. For å klare det visste jeg hva jeg måtte ligge på i snittfart, og på et flatt maraton tenker jeg at det er best å prøve å løpe så jevnt som mulig. Jeg visste at det kunne bli tungt, men jeg gutset på og tenkte at den som intet våger intet vinner.

I starten synes jeg det var helt nydelig å løpe igjen. Det var helt fra start god stemning både hos det fantastiske publikummet, men også mellom løperne. Jeg nøt de fine gatene, sola og synet av palmer. Det er mitt favoritt tre. Det gir følelsen av sommer og ferie. Bena føltes kjempebra, og jeg lå der og fløt i min egen boble, litt fortere enn jeg hadde planlagt hele veien. Tanken slo meg at jeg kanskje gjorde den store gigaklassiske tabben; å gå for fort ut … og DET GJORDE JEG! Ved 26 km møtte jeg den berømte veggen. Dere, det er for tidlig! Det kan jeg ikke anbefale. Når jeg innså det hadde jeg lyst å gråte en skvett og rømme et par sekunder, men neida, jeg skulle ikke gi meg. Jeg tok meg litt god tid gjennom mat og drikkestasjonen på 26 og prøvde å samle litt krefter til veien videre. Kondisjonen føltes helt ok, men jeg stivnet i kroppen. En innrømmelse, jeg løper ikke etter puls. Jeg har aldri begynt med det. Jeg burde kanskje, men jeg liker egetlig bare å løpe. Ikke så masse ekstra. Fart og lengde er viktig for meg. Resten går på følelsen. Ihvertfall enn så lenge.

De siste 16 km ble en kamp med meg selv. Det gikk betydelig saktere, bena var stive og det var litt mørkere i topplokket. Jeg minnet meg selv på at hvis jeg opplevde dette så skulle jeg roe ned litt å prøve å nyte turen. De hjernecellene var skrudd av under dette løpet. Etterhvert som jeg skjønte at jeg ikke kunne slå min beste tid, kunne jeg jakte på den nest beste ;) Er det mulig? Jeg prøvde å tenke på Wah Sing Tan og hans kloke ord, men fortsatte å pese meg gjennom løpet. Det gikk både sakte og kjempefort syntes jeg. Jeg følte det var langt til mål, men synes også at 30 km kom fort. Det gjorde også 35. Da jeg hadde 10 km igjen sa jeg til meg selv: SKJERP DEG MARIA. Fortsett fremover i det tempoet du vil, men du SKAL nyte og prøve å få med deg den gode stemningen og alle de nydelige menneskene som heier. Jeg gav flere high fives med barn. Det gir energi, man blir glad av det. Det var heller ingen ulempe å ha navnet (Maria funker meget bra i Spania) sitt og norske flagg på magen, ryggen og i flettene. Det var mange som heiet på Maria de Noruega, og det var kjempemoro! Det var nok mange andre Mariaer rundt meg i løypa også, men jeg tok til meg alle heiarop :)

Et sted i løpet passerte Nina og jeg hverandre. Jeg tror det var når jeg var på 27 km. Hun ropte: Maria, I love youuuu … det var fantastisk! Jeg snakket også med en mann underveis som hadde bodd noen år i Trondheim, og han kunne litt norsk. Da var jeg sliten, og jeg tenkte; jeg orker ikke å prate, jeg orker ikke å prate. Men han snakket, og jeg tenkte; vær hyggelig, vær hyggelig :) Da han spurte om han kunne ta en selfie av oss når vi løp klistret jeg på meg smilet. Jeg hadde ingenting imot det, men dette var altså etter møtet med veggen, og jeg hadde litt mye med meg selv.

Da jeg endelig nærmet meg catwalken og den blå løperen kikket jeg ned på klokken. Det er et par minutter til min nest beste tid går ut. Dette kunne jeg klare, men selv om jeg hadde 300 meter igjen kjentes det ut som 300 km, og jeg måtte gå noen meter. Da jeg rundet svingen inn på løperen så jeg målet der fremme. Da trampet jeg avgårde så godt jeg kunne, og jeg tror faktisk at jeg smilte på deler av den, men på maratonbildene som ble tatt av meg så det ut som jeg hadde spist 10 sure sitroner så de har jeg ikke kjøpt. (Dermed ingen målgang bilder av meg denne gang)

Jaaa! Jeg kom meg over målstreken og rett inn i armene på helsepersonell som lurte på om det gikk bra med meg. Jada! Jeg satt meg ned 1 minutt hos dem før jeg ble sluset videre til medalje, goodiebag, mat og drikke. Jeg var sliten og glad, og ufattelig fornøyd med resultatet med tanke på hvordan turen utartet seg. Full #høgepålivet følelse, og jeg synes alt var verdt det. Er det ikke rart? Spørs om ikke løpere er skrudd sammen litt annerledes noen ganger.

Det tok ikke lang tid før gjengen var samlet igjen, og vi kunne le og juble over fullført maraton. Sissel og Karine perset begge to med supergod margin, og Nina og Hanne løp helmaraton for første gang. Det gjorde de helt utrolig bra! Jeg slo min nest beste tid med sekunder, og er superhappy med det. Jeg er superstolt av jentene, og jeg er superstolt av å få være en del av den herlige #høgepålivet gjengen.

De siste dagene i Spania slappet vi av, koste oss med spa og litt shopping og med mye god mat og drikke. Vi var ikke helt mobile. Vi stokket oss rundt i byen på stive og slitne ben. Penkjole og høye hæler kom aldri opp av kofferten. Her var det bare å kjøre lavterskel.
Jeg anbefaler virkelig MaratonValencia til ALLE som liker å løpe. Det må oppleves. Stemningen. Den var helt spesiell. Bra underholdning og magisk publikum. Tusen takk Valencia.

Knallflink fotograf: Karine 


Fra palmer til juletre, 25 grader til minusgrader, asfalt til is, asfaltsko til piggsko .. Vi har kommet hjem igjen, og det har baggasjen også.

Riktig god jul!

Hilsen Maria