Malaga Maraton 2024

Godt nyttår! På tide med et blogginnlegg igjen, og her kommer både en rapport om min maratonopplevelse fra Malaga i desember og litt om hvilke planer jeg har for 2025.

Malaga maraton ble min maraton nummer 13. Jeg er på ingen måte overtroisk, men følelsen før dette løpet var ikke helt på plass. Jeg gledet meg til tur med jentene og gledet meg selvfølgelig til å løpe også, men hadde en nervøs klump i magen.

Jeg var nemlig bekymret for vondter som hadde begynt å melde seg den siste måneden. Ah, dumme sete og hamstring. Nå hadde jeg jo løpt helt siden mai uten å kjenne noe.

Det er bare et menneske som har skylda. Meg. Jeg var knallgod (alt er relativt, men til å være meg) til å trene styrke i vår. I høst var jeg dårlig. Alle vet hva som skjer da. Jeg også.

Nok en maraton som ikke skulle være smertefri ventet på meg. Heldigvis var vondtene i «startgropen» så jeg håpet det ikke skulle bli så ille. Jeg tenkte at jeg holder ut dette løpet også, så drar jeg hjem til reparasjon. Jeg har ganske høy smerteterskel når jeg løper og har overlevd å løpe maraton med vondter før, men nå kjente jeg på en «det er jeg lei av»-følelse.

Torsdag 12. desember møttes Nina, Marita og jeg på toget til Gardermoen. Vi fløy til Malaga hvor Kristin tok imot oss. Hun og mannen har hus i Calahonda, og vi var så superheldig at vi skulle bo der. Så deilig med et lite avbrekk fra surt og stusselig desembervær i Oslo til våraktig vær i Spania. Selv jeg som gledet meg helt enormt til jul synes det. Spanjolene lager også julestemning. Det var fantastisk belysning overalt.

Ny deltagerrekord

Fredag, etter en liten morgenløpetur langs stranden dro vi til Malaga for å plukke opp startnummer på Expo. For en fin og koselig by. Det var første gang jeg var der.

Expo var i en hall ganske langt ute i havnen. Det var satt opp gratisbusser fra byen for de som ville spare bena litt, blant annet oss. Expo var ikke veldig stor, men den var fin. Det er både hyggelig og gøy å løpe maraton som ikke er helt enorme også.

Det var nesten 16000 deltagere i desember, fordelt på maraton og halvmaraton. Det var ny deltagerrekord for dem. Vi fikk startnummer, singlet/t-skjorte og vi fant navnet vårt på veggen. Vi tok en rask titt ellers og fikk tatt litt bilder.

Vi tilbragte fredagen i Malaga by. 18.30 skulle det være lysshow i gågata, og det var en formidabel julebelysning der. Det ble en opplevelse. Så stemningsfullt. Vi sang og danset i gata sammen med mange andre. Gåsehud.

Resten av kvelden (og for så vidt alle de andre kveldene) brukte vi til å slappe av, skravle og spise take-away. Kvalitetstid med venninner.

Lørdag morgen tok vi en ny shakeout-run langs stranden før Kristin tok oss på en liten sightseeing i bil. Først til et magisk utsiktspunkt i Calahonda hvor vi kunne se langt i retning både mot Marbella og Malaga. Deretter til den lille byen La Cala.

Litt surt og kaldt til tross for sol. Trengte jakke og bukse, men det skal sies at vi kunne sitte på terrassen til Kristin å nyte sola i t-skjorte. Der var det le for vinden, og helt nydelig. Forberedelser til løpet på kvelden, smått nervøse hele gjengen. Tidlig i seng. Telle sauer.

Ritualene før løpet

Jeg fikk ikke sove. Jeg vet nesten ikke om jeg sov i det hele tatt. Var nok litt borte, men når jeg «våknet» om morgenen hadde jeg følelsen av at jeg hadde sittet og sett på meg selv som ikke fikk sove. Sikkert drømt litt ko-ko. Tidlig opp klokka ti på fem. Rett i dusjen. Alle ritualer før et løp må jo være på plass.

Dusj, klær, hår, parfyme, tre kopper kaffe og mat.

Senest 06.20 skulle vi kjøre hjemmefra. Ca 40 minutters kjøretur fra Calahonda til Malaga, og vi ville være sikre på at vi fikk bra parkeringsplass så nære startstreken som mulig.

Vi var fremme i god tid og pakket oss inn i søppelsekker for å holde varmen. Vi fant et sted hvor vi kunne sitte inne og låne doene. Jeg tisset sikkert 7 ganger på under en time. Altså, hva skjer? Ok, et par av dem var rent psykologiske tisseturer, men likevel.

Etter en liten oppvarmingsrunde like før start kastet vi oss også ut i en park for å tisse litt til sammen med et hav av andre folk. Stakkars park! Men, sånn er maratonlivet. Vi ønsket hverandre lykke til og stilte oss opp i startpuljene våre. Kristin, Marita og jeg skulle løpe full maraton. Nina løp halv.

God stemning på startstrek. Jeg kastet strømpebukse-sleevsene mine som jeg hadde klippet for anledningen. Sjekket skolissene hundre ganger. Spent og nervøs, men gledet meg mest til å komme i gang for da er det i hvert fall ikke noe mer å få gjort, annet enn å løpe.

Startskuddet gikk, og det var litt trangt i begynnelsen, men gikk seg ganske fort til. Ikke en stor overraskelse, men jeg følte meg bra i starten. Haha! Det er da det gjelder å ikke glemme at man skal løpe 42 195 meter.

Falsk alarm

Vi var superheldige med løpeforholdene! Fortsatt ganske kjølig fra start som gjør at det ble perfekt etter hvert. Vindstille. Pent vær.

Allerede ved 8 km skjønte jeg at jeg kom til å krangle med setemuskelen. Ikke tenk på det. Ignorer.

Vi passerte 10 km på vei ut mot Expo på havna. Veldig god stemning gjennom byen. Her likte jeg meg veldig godt. Etter havna skulle vi et stykke ut av sentrum for å vende. Akkurat der tenkte jeg at «Puh! Dette kan kanskje bli litt varmt etter hvert likevel» Sola rett i øynene, men det var falsk alarm.

Værmessig var dagen perfekt. I dette området var det en mann som løp med musikk på ryggen. Han spilte AC/DC på full guffe. Det er gøy med liv i løypa altså, men dette ble slitsomt. Jeg orket ikke å ha han rundt meg, men måtte holde ut med fyren i flere km.

På vei tilbake mot sentrum nærmet vi oss halvmaraton, og jeg visste at mange rundt meg skulle i mål. Jeg håpet virkelig AC/DC fyren skulle det, men jeg hadde mista han litt før passering så jeg var ikke sikker.

– Da ligger du godt an!

Jeg fikk en minidupp i motivasjonen rundt 20 kilometer for det var så åpenbart hvem som skulle i mål og ikke. Da vi nærmet oss 21 km så jeg to filer. Vi som skulle dobbelt så langt skulle løpe i venstre fil, og de som skulle løpe halv løp til høyre og rett gjennom målportalen. Kjente de var litt heldig akkurat da.

Jaja, jeg er jo i hvert fall halvveis tenkte jeg for meg selv. Nå kan jeg telle ned i stedet for opp, og rundt svingen etter 21 km var det kjempeliv i løypa. Der ble vi løftet frem. Det var deilig. Den trengte jeg, men så kom ganske raskt det jeg mener må være løypas kjedeligste parti. En lang slette som jeg tror varte fra ca 21,5 til 28 km.

Jeg var nok litt uheldig for der havnet jeg for meg selv i en luke med et godt stykke frem til løperne foran meg, og løperne bak var heller ikke så nære. Da var det ingen rygger og bli dratt av, og akkurat her var det også tynt med publikum og underholdning. Men jeg klarte å holde tempo oppe hele den sletta.

Da vi kom til ca 28 kilometer begynte det å skje litt i løypa. Noen svinger. Det var deilig. Akkurat på 30 kilometer løp vi innom en stadion hvor vi løp en halv runde før vi løp ut igjen på andre siden. Et eller annet sted før eller etter denne stadion kom det en nordmann opp på siden av meg og sa:

«Heia Norge! Hva er målet ditt?»

«Under 3.30», svarte jeg – selv om jeg fra start hadde løpt i persefart (pers 3.24.00)

«Da ligger du godt an!» svarte han.

Selv skulle han under 3.25. Han så frisk ut. Jeg var ikke så frisk lenger. Jeg var i ferd med å miste piffen litt til tross for at det var morsommere løype fra da.

Ved 32 kilometer følte jeg meg rett og slett litt ferdig denne gangen. Jeg begynte for første gang på en maraton å føle meg kvalm. Jeg løper maraton på kun gels og vann. Det har jeg gjort de siste årene. Kanskje jeg tar imot sportsdrikk eller cola hvis de har helt på slutten. Nå måtte jeg bare sluke en appelsinbåt på neste stasjon siden jeg var småkvalm.

Vamos, vamos, vamos

En annen ting jeg opplevde for første gang var tendenser til krampe, midt på forside lår. Det var akkurat som de boblet. Det er det rareste. Jeg håpet bare de ikke slo seg helt vrange.

Jeg var litt tom, og måtte gå litt her og der. Det er ok å gå, men det er litt farlig for meg. For når jeg først har begynt å gå kjenner jeg på at jeg har gitt litt opp. Likevel klarte jeg å holde meg i tøylene og kom stadig i gang igjen, men tempoet hadde dalt.

Jeg visste at 3.30 hang i en tynn tråd, og tror dere ikke søren meg at AC/DC-mannen kom tilbake rundt meg ved 38 km? Haha … ORKET IKKE!

Jo nærmere mål vi kom, jo mer liv ble det i løypa. Like etter at jeg passerte 41 km så hørte jeg voldsom skravling bak meg og masse liv. Jada, det var fire fartsholdere til 3.30 som kom. De ropte bare «Vamos, vamos, vamos» og var blide som soler. Jeg bare «NOOOOOOOOOO! Ikke løp fra meg» tenkte jeg, men klarte heller ikke å bite meg fast.

Jeg festet blikket i ryggene deres. Inn i gågata. Ah, det hadde jeg jo gledet meg til. Jeg ba meg selv skjerpe meg og nyte det siste frem mot mål. Snart fremme. Rundt en sving. Juhuuuu, der står Nina og Kristin og heier. For en følelse. For en glede.

Videre inn på siste oppløp. Ser 3.30 flagget der fremme. Jeg nærmer meg målportalen, fast bestemt på at jeg skal smile meg inn i mål. Inn dundrer jeg på 3.30.36.

Seier i aldersklassen

Jeg er fornøyd og glad. Jeg er stolt av at jeg var så nære 3.30 på en såpass tøff dag i løypa. Jeg mottar stolt medalje og finisher t-skjorte i målområdet, og har ikke kommet langt før jeg får øye på Marita som kommer susende inn til mål. Heia heia heia!

Etter en liten stund får vi alle 4 samlet oss. Kristin, hun har jammen meg vunnet aldersklassen sin for 3. året på rad i Malaga. Helt rått. Hun fikk et flott trofe, og gjett om vi er stolt av henne. Forbilde.

Vi var så heldige å få ta en dusj hos Arina, en Asics Frontrunner-teammate av Marita som leide leilighet i sentrum. Deretter feiret vi med en deilig lunsj sammen med henne og døtrene + superløpeparet Beate og Reidar.

Så hyggelig å endelig få møte Beate i virkeligheten siden vi inntil nå «bare» har vært Instagram-venner. Reidar også, men han møtte jeg faktisk og hilste på helt supertilfeldig i mål i Barcelona i fjor – også viste det seg at det var samboeren til Beate. Verden er liten 😊

Litt deilig å kunne nyte resten av kvelden hjemme i huset til Kristin UTEN å være spent på løpet. Neste morgen fikk vi tatt fine medaljebilder og spist en god frokost før vi alle fire satte kursen mot flyplassen for å reise hjem til jul!

Løpeåret 2025

Jeg skal sannsynligvis delta på Drammen 10k, og så har jeg veldig lyst til å løpe Holmestrand maraton. Jeg er påmeldt og gleder meg også stort til mitt femte Ecotrail 80-løp, som blir sjette gangen jeg løper løypen da jeg løp virtuelt under koronatiden.

Jeg er også påmeldt og ser virkelig frem til Broloppet/Broløbet mellom Danmark og Sverige. Det blir kult!

Til høsten regner jeg med å løpe 10 for Grete på Oslo maraton, og jeg er påmeldt – og dette blir stort – Chicago Marathon. Hurra!

Sees vi på noen av disse løpene? 😊

Maria