5 uker har gått siden jeg ble sykemeldt og ble bedt om å stoppe med all fysisk aktivitet. Løpeskoene ble parkert til fordel for turer på sykehuset for masse tester. Det har gått mye i leverpostei og biff, alt for å få i meg mest mulig jern til å kunne begynne å produserer røde blodceller. Men det skal godt gjøres å få i seg de mengdene jeg trengte via mat så enden blev flytende jern rett inn i blodet for bare tre små uker siden. En uke etter jerninfusjonen var det tid for nye blodprøver. Disse viste at jernlagrene var fylt opp og blodprosenten var på vei oppover.


Når kroppen trenger litt hjelp for å ta opp jern

Lykken var stor da jeg fikk beskjed om jeg kunne begynne å trene lett igjen. Selv om jeg ennå må vente noen uker før jeg virkelig tar meg ut igjen har ikke det lagt noen demper på de turene jeg har hatt. Blir det tungt i bakkene så går jeg, føler jeg meg fin i formen på flatene så lar jeg beina gå. Litt etter litt merker jeg at formen stiger. Plutselig oppdaget jeg for eksempel at jeg kan gå opp to etasjer med trapper uten å stivne.

I stedet for løping i fjellet har det blitt flere fine fjellturer og turer i skogen. Ganske fint alternativ når jeg får lange dager ute med mye høydemeter uten at jeg sender pulsen i taket ved å løpe. Og med det beste turfølget har dagene egentlig vært helt topp. Men etter mange uker uten langturer hadde jeg lyst å kjenne hvordan det stod til med fysikken. Ultraløpet «Blefjells beste» tenkte jeg kunne være en fin anledning. Et sosialt arrangement med masse hyggelige og inkluderende deltakere hvor jeg kunne få en langtur uten å skulle prestere noe. Avtalen var at jeg skulle ta det rolig og nyte en dag i fjellet med løpesko.

Fint i fjellet med tursko!

Løpet gikk fra den private hytta til arrangørene, Mona og Einar, i åpent fjellterreng på Blefjell. 57 kilometer og i overkant av 2000 høydemeter. En litt lang langtur altså. Jeg startet pent og rolig. Det var rett og slett veldig hyggelig å kunne skravle med de andre deltakerne, ta seg tid til å nyte den flotte naturen og bare glede meg over å få lov til å løpe igjen. Ikke minst å kjenne at formen er vesentlig mye bedre enn den var noen uker tidligere. Ekstra hyggelig var det å treffe igjen Eilidh som jeg løp med i Nepal i fjor. Men hun hadde et langt raskere tempo enn meg og jeg hadde ikke sjans å holde følge uten å gi maks. Etter litt skravling i løypa måtte jeg la Eilidh sige i fra meg og hun forsvant etter hvert helt ut av syne. Fornøyd med at jeg faktisk klarte å holde meg til planen om å ikke pushe på, og ikke vet jeg om jeg i det hele tatt hadde klart å holde følge heller selv om jeg hadde vært i toppform og ønsket det.

Halvveis inn i løpet begynte det å bli tyngre. For det første hadde jeg nok undervurdert løypa. Store deler gikk i myr og lyng utenfor sti og gjorde det til en ekstra utfordrende løype. At det var lenge siden jeg hadde hatt en skikkelig langtur hjalp vel heller ikke på og fakta er jo at jeg ikke er helt 100% igjen ennå. Her skulle jeg vel ha giret ned litt enda mer, men gleder over å kunne løpe fritt igjen fikk meg til å glemme litt hvor mye med ro jeg egentlig burde ta det.

Stolt 3. plass bak Eilidh Raistick og Helen Martinsen

Blefjells beste endte på en tredjeplass for meg. Veldig stas med pallplassering men et lite snev av dårlig samvittighet for å kanskje ha pushet på litt mer enn jeg burde. Men løpet var flott og det var gøy å løpe i litt annet terreng enn jeg pleier (holder meg som oftest på stien). Arrangørene fortjener masse skryt for en godt merket løype og en veldig god atmosfære. Vel i mål ventet grillpølser, saft, kaffe og diverse annet snacks.

Formen min er definitivt på vei oppover og frihetsfølelsen av å få komme meg ut i løpeskoene igjen overgår det meste. Jeg har ikke avskrevet CCC i begynnelsen av september. Selv om ambisjonene er justert ned noe skal jeg stille til start klar for å gjøre mitt beste med den formen jeg har. Nå venter en rolig løypegjennomgang i alpene. Hva annet kan jeg si, løping gjør meg glad!

Kunne ikke annet enn å smile når jeg kom i mål. Bilde: Blefjells beste