Jammen meg fløy tiden fort fra New York Marathon i november 2023 til London Marathon i april 2024. Vipps, så var to majors og to nye stjerner i samlingen i boks.
Forberedelser
Som jeg skrev i forrige blogg så har min treningsvinter sett slik ut; fra New York Marathon og ut året tok jeg det veldig med ro. Løpevondter fikk hvile, og vi flyttet til nytt hus. Jeg tok ikke helt fri, men gikk virkelig ned i førstegir når det gjaldt treningsmengde, og det er lenge siden. I romjulen begynte vinterens skigåing, og det ble mye langrenn utover i det nye året. Ny mølle i hus gjorde at jeg fikk løpt litt på den, og fikk kjørt en del intervalløkter. Gode rutiner med styrke ble innført, men likevel visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente på London Marathon som det plutselig ble klart for. Aldri har jeg løpt så lite ute en vinter som denne vinteren her, og det går jo ikke an å si at man vil perse når man har hatt null struktur på treningen og ikke aner hvor landet ligger. Jeg visste bare at jeg hadde vært mye i aktivitet. Jeg tok noen løpeturer, og følte absolutt at formen var ok. Vondtene har blitt bedre, men de ligger der og lurer. Er jo vant til det, men må bare fortsette å forebygge med styrke, og gjøre det jeg kan for at kroppen har det så bra som mulig. Fikk også testet formen på Drammen 10 den 6. april. Der fikk jeg svar på at formen er bra, men det er langt mellom 10 og 42 km. Det å holde seg under 03.30 på maraton fikk være det store ønskemålet.
Dagen kom, og endelig skulle jeg reise til London med hele 9 andre jenter. Som jeg gledet meg! Denne turen ble bestemt allerede i Berlin i 2022. Da passet det ikke for alle å reise til London i 2023, så vi bestemte der og da at London 2024 it is! 😊 Her reiste damer fra den gode gamle #høgepålivet gjengen og earlybird gjengen sammen, og selv om de fleste hadde møtt hverandre på kryss og tvers flere ganger var det en god anledning til å bli enda bedre kjent. Vi hadde også med oss herlige Janne som er det nyeste bekjentskapet for meg i London-gjengen (og en imponerende lynrask løper), og Ellen var den som skulle debutere på maraton distansen. For en helg det skulle bli. Nina hadde tatt på seg oppdraget med å booke restauranter til middag til gjengen hver dag. Helt strålende restaurantvalg, og tusen takk for at du ordnet det. Det gjør alt så mye lettere med 10 damer på tur.
Fredag kom vi tidlig til London, og det første vi gjorde etter at vi hadde satt fra oss baggasjen på hotellet var å spise lunsj før vi dro på Expo. Ikke noe å vente på. Bare å komme i maratonstemning. De offisielle maratonjakkene hadde flere av oss forhåndsbestilt siden vi var redd de skulle bli utsolgt, så de lå og ventet på hotellet når vi kom. Startnummer ble plukket opp, og alt gikk smooth. Det var også mye annet å se på Expo, og ikke minst fikk vi tatt viktige bilder og funnet navnet vårt på veggen. Italiensk til både lunsj og middag denne fredagen.
Dagen før dagen
Lørdag morgen tok de fleste av oss en liten shake out run i Hyde Park. Her gikk vi ut i to grupper. Earlybirds er jo earlybirds 😉 og så var det resten av oss da som trengte litt mer sovetid. Jeg må virkelig jobbe meg inn igjen i earlybird rutiner hvis jeg skal få sving på morgentrening igjen, men heldigvis mister man ikke så lett medlemsskapet i den herlige gjengen. 4-5 km lett jogg og stor fotoshoot denne morgenkvisten. Det var jo ikke meningen at vi skulle slite ut bena. Nydelig måte å se Hyde Park på. Jeg var den i gjengen som helt klart hadde vært minst i London, så her var jeg skikkelig turist.
Vi nøt en rolig lørdag i litt ulike grupper. Noen tok en rolig dag, og brukte litt tid på hotellet. Jeg ble med en gjeng først til Covent Garden. Flere av oss har jo tenåringsdøtre som er ensbetydende med shoppingoppdrag på Sephora. Det ble mange timer i Covent Garden området da tre av oss fant ut at vi bare ville bli der frem til vi skulle dra mot Notting Hill for å spise middag. For å spare bena tok vi hyppige pauser med kaffe, litt snacks og liten lunsj. Litt shopping ble det også.
Vi dro til Notting Hill og fikk med oss den berømte bokhandelen fra en film vi liker, og ikke minst den blå døra 😊 Nydelig område. Tidlig middag kl 18. Her kom også Camilla som Nina, Kristin M og jeg ble kjent med i New York. Norsk jente som bor i London. Herlig å se Camilla igjen, og hilse på Ari. Mer italiensk karbo loading før vi bare lengtet etter å komme hjem til hotellrommet, gjøre alt klart for løp og legge oss i senga. Ca klokka 21.30 var dette B-mennesket klar for natta.
Maratondagen
Heldigvis startet ikke dagen like tidlig som i New York selv om vi også her var på et stort Major-Marathon. Jeg sto opp 05.30, hoppet i dusjen, fikk på meg løpeklær og norske sløyfer i håret. 06.30 åpnet frokosten som startet tidligere enn vanlig på grunn av maraton. Nydelig å få ordentlig frokost, x antall kaffekopper og få gjort det som trengs før løpet. 07.45 gikk bussen fra hotellet mot startområdet. Tim Bennett, løypesjef i Oslo Maraton og president i Kondis, var reiseleder i bussen vår. Han fortalte om løypen, startområdet, kom med gode råd og spredte positivitet og løpeglede. Vi fikk også sunget bursdagssangen klart og høyt for Siri i gjengen vår som løp maraton på selveste bursdagen sin. Det går ikke denne gjengen hus forbi. God stemning i bussen med andre ord.
Da vi kom frem til start i Greenwich Park var gruppen vår fordelt på tre av de fire fargegruppene. Noen skulle i blå, noen i rød, mens Janne og jeg skulle til gul. Den gule gruppen var mindre enn rød og blå, og da jeg har hørt rykter om at det ikke var dokø i de store fargegruppene så gjaldt ikke det i gul. Vi gikk til doene lengst bort, og køen var enorm overalt. Janne og jeg fant fort ut at vi skulle være fornøyde om vi kom en gang på do før start. Vi hadde start like over klokka 10. Vi sto en time i kø. Det ble faktisk ganske stress på slutten fordi vi også skulle rekke å levere fra oss drop-bagen vår. Det ble til og med litt amper stemning i køen fordi mange laget sin egen kortversjon av den. Engelskmenn som kranglet med hverandre. Jaja, det var godt vakthold, og vi kom til slutt frem til doene. Det er fullt mulig å skrive et helt avsnitt om dokø – fordi den doturen er noe av det viktigste som skjer like før start. Vi kom ut igjen, og neste ting å gjøre var å levere drop-bagene fra oss i hver vår lastebil. Janne og jeg fant hverandre igjen, og fikk gitt hverandre en stor klem og ønsket hverandre lykke til før hun skulle inn i wave 2 og jeg i wave 3. Jeg sto der i strikkejakka mi som jeg skulle ofre like før jeg løp ut. Det var kaldt fra morgenen av. Iskaldt. Folk hadde pakket seg inn i mye rart, og veldig mange var smarte som hadde kledd seg i søppelsekker og diverse folier. Noen lå bare på bakken godt innpakket i folie. Så ganske morsomt ut. Det skulle bli nydelige løpeforhold værmessig, så antrekket var soleklart shorts og singlet, men før start var det viktig å ha ekstra på seg i tillegg til at jeg hadde laget mine egne sleeves av strømpebukser jeg hadde klippet opp. De kunne jeg kaste etter en stund i løypen.
Is this the start line?
Wave 1 og 2 hadde løpt ut. Janne var i gang, og vi i wave 3 var neste ut. Det overrasket meg litt at i store London skjedde det så lite på startstreken. Det var en speaker på mikrofonen hele tiden, men det var ikke musikk, ikke noe startskudd eller noen ting. Da vi begynte å bevege oss tenkte jeg det var greit å kaste strikkejakka, og heldigvis hadde jeg skrudd på klokka for lenge siden og funnet GPS for PLUTSELIG var startmatta foran meg, og vi løp over den. Jeg ble helt forskrekket. Jeg måtte faktisk spørre hun ved siden av meg: Is this the start line? 😊 Selv om vi løp gjennom en portal så var det så rolig der at jeg tenkte kanskje vi skulle rykke enda mer fremover før løpet av ordentlig i gang. Veldig rart. Litt minus med så lunken start, men jeg kan love at London Marathon kjapt rettet opp det inntrykket. De første 5 km løp vi i gul gruppe vår egen løype, og det var egentlig en veldig fin og rolig start uten at det var trangt. Akkurat det var helt nydelig.
Jeg må prøve å beskrive følelsen som skjer i kroppen når man løper ut fra start. All spenningen og nervøsiteten man har vært gjennom de siste dagene, alle forventningene om hvordan det skal gå; alt bare slipper. Det er helt utrolig. Det er så godt å bare komme i gang. Jeg kjente at jeg bare smilte i London. Det var helt lykke å komme i gang, og som vanlig følte jeg at jeg fløy ut fra start. Akkurat DET kan være litt skummelt. Det er vanskelig å holde igjen, men man må prøve å løpe ut med noe fornuft. Vanskelig. Både jeg og publikum var påskrudd fra start, og når man ligger rundt andre løpere som løper i mitt persetempo er det bare å fly med. Det gjorde jeg bokstavelig talt, og den første mila bare nøt jeg. Sleevsene røk faktisk ikke før etter 7 km. Det var friskt, men deilig i løypa. Jeg husker at på rundt 10 km så synes jeg det var så utrolig fint. Jeg aner ikke hva det het der, men det var ikke lenge før vi passerte det store og kjente seilskipet Cutty Sark. Vi løp videre, og stemningen i løypa gav gåsehud fra topp til tå. Ved ca 19-20 km husker jeg så godt at vi svingte inn til høyre, og da så jeg den massive Tower bridge foran meg. Jeg kjente håret på hodet reiste seg oppover. Jeg fikk tårer i øynene for det var helt massivt. Det var så stort jubelbrus der, og jeg tenkte på hvor utrolig heldige vi var som fikk løpe over der med det enorme publikummet. Det kommer jeg alltid til å huske. Et av de sterkeste maratonminnene for meg noen gang tror jeg.
Da vi kom over startet vi på et parti hvor vi møtte motgående løpere. Jeg møtte rett og slett de raskeste mennene der. Motorsykkel først og deretter mann nr 1 etterfulgt av en til + motorsykkel før det kom flere eliteløpere. Kvinnene hadde allerede passert der for elitekvinnene startet 30 minutter (eller kanskje det var 45 minutter) før mennene i London. En annen imponerende ting jeg fikk med meg var at helt i teten der kom det en rullestol. Mulig de hadde startet noe tidligere, men dette var en som rullet fort. Etter hvert måtte jeg slippe fokuset på de som kom imot. Det er så moro å se, men erfaringsmessig tar det en del energi. Jeg spiser gel og drikker vann på maraton. Jeg pleier å ta gel like før 10 km, 20 km, 30 km og gjerne rundt 35 km. Jeg tok før 10 og 20, men klarte bare en halv per gang så kun en gel hadde gått til da. Mellom 20 og 30 km hadde jeg et slags «hold» Jeg vet ikke helt, det gjorde meg ikke noe mindre løpbar, men jeg kjente det godt i magen og jeg følte meg så mett, så jeg orket ikke å tenke på å innta noe annet enn vann akkurat da. Jeg tok stort sett noen slurker på hver stasjon minus et par stasjoner hvor de bare hadde vann på den ene siden av løypen, og da passerte jeg selvfølgelig på «feil» side.
En slags strategi
Jeg hadde før løpet tenkt at hvis jeg holdt meg på en fart mellom 04.50-05.00 pr km så holder det til å komme under 03.30 til slutt. Jeg lå stadig mellom 04.40-04.50. Da jeg hadde løpt en stund så tenkte jeg; Nå har jeg gjort det igjen. Jeg er uti løypa i litt for høy fart. Hvor lenge kan dette holde? Men jeg kjente at jeg hadde dagen må jeg si. Når jeg prøvde å roe ned litt og finne et slags «hvilemodus» så var fortsatt farten raskere enn 05.00 per kilometer, og jeg husker jeg tenkte at i dag har jeg det nokså behagelig i dette tempoet. Dette klarer du Maria. Ligg i dette tempoet uten å stresse. Mal på. La bena fortsette. Lurer på hva vi ikke snakket om – jeg og meg.
Jeg pleier ofte å dele opp løpet i delmål på 5 km etter at jeg har passert halvveis, og da pleier jeg ofte også å telle ned i stedet for opp. Denne gangen la jeg bort alt jeg pleide å tenke, og sa til meg selv at det ikke var nødvendig å regne for mye på hvor langt jeg hadde igjen. Jeg skal jo uansett løpe 42,195 og denne gangen funker det best å bare plukke kilometer oppover. Like etter 30 km løp vi for andre gang gjennom en litt lengre tunell. Da begynte klokken min å krangle litt. Pacen hoppet opp og ned. Det har jeg opplevd før og det kan jeg takle, men denne gangen viste også km-passering på 31 og 32 saktere fart enn jeg kunne forstå. Jeg skjønte ingenting. Ja, riktignok var det litt motvind, men jeg følte at jeg løp akkurat likt som jeg hadde gjort hele veien. Litt kunne jeg være med på å tape på grunn av den motvinden, men så mye? Det var et lite øyeblikk fryktelig demotiverende, men så tenkte jeg igjen at bena gikk jo akkurat som før. Stol på deg selv nå Maria. Kjør på videre. Her er det noe som ikke stemmer. Helt riktig! Da vi kom forbi et parti etter den tunellen med høye bygninger og tett med mennesker, og det åpnet seg litt opp igjen viste klokka nok en gang 04.50 fart. Yes! Back on track.
Husk flagg, land og navn på trøyen i utlandet
Nå må jeg bare huske å skrive om de nye singletene Nina hadde fått laget til oss via Torbjørn i Norges minste og mest fantastiske nettbutikk Run4.no. Vi hadde det norske flagget + NORWAY trykket både foran og bak, i tillegg til at vi hadde trykket navnet vårt foran. Vanligvis er det mange som heier på Norge, men i London var det navnet mitt jeg hørte mest. Jeg tror jeg hørte Maria navnet sikkert 500 ganger underveis. Lenge løp jeg i nærheten av en annen dame som het Maria uten navn på trøyen sin, og hun fortalte at hun ble så glad for å høre navnet vårt hele tiden 😊 Anbefaler å ha både flagg, land og navn på trøyen i utlandet. Det er helt fantastisk.
Jeg åpnet en gel til etter 30 et sted og klarte å spise en halv, men etter 35 så benyttet jeg meg av et par glass med sportsdrikke som de tilbyr i løypa. Jeg drikker aldri det arrangøren tilbyr (utenom vann) før på slutten av løpet i tilfelle magen ikke godtar det. Nå skal det sies at jeg aldri har reagert på noe spesielt. Det som er morsomt er at den raskeste km min på hele løpet var km 39 som jeg løp på 04.20. Lurer på hva som var i den sportsdrikken. Haha 😊 Jeg ble også gira da Anett, en dame jeg hadde snakket med hotellet kom løpende forbi i supertempo med energien på topp, og ropte «bra jobba» til meg. Jeg kjente at jeg fikk så mye energi, og etter den km-passeringen tenkte jeg at NÅ må jeg roe den litt. Jeg skal jo faktisk helt til mål.
Mål i sikte
Plutselig ser jeg London Eye og etter hvert Big Ben. Jeg nærmer meg slutten av dette magiske maratonløpet. Jeg passerte 40 km på 03.13 timer. Akkurat som i Berlin i 2022. Jeg hadde ca 9 minutter på meg på de siste 2,2 km for å faktisk sette pers. Jeg bestemte meg for ikke å se mer på klokka, men bare løpe det bena kunne bære meg. Jeg passerte Buckingham Palace, og begynte etter hvert å skimte mållinjen. Synes plutselig den var uendelig langt fremme. Publikum var magiske, men føttene kjentes limt ut mot bakken helt på slutten. Jeg var fast bestemt på å smile hele oppløpet og inn i mål, og det klarte jeg. Jeg passerte mållinjen, og ser ned på klokka. Den viste 03.24 et eller annet. Haha, persen fra Berlin var 03.24.00 så her skjønte jeg at jeg var like bak. Jeg tar frem telefonen og har fått det offisielle resultatet, 03.24.04 😊 4 sekunder bak! Det kan være en kamel å svelge for noen, og mulig jeg svelgte en liiiiiten kamel for de 4 sekundene, men jeg var stjernefornøyd. Jeg hadde jo ikke trodd dette. Jeg håpet jo først og fremst at jeg skulle klare under 03.30, også ender jeg opp med å gjøre mitt nest beste løp. Jeg var så glad! Jeg fikk medaljen. Den er så fin! Vakker. Den ligger akkurat nå vedsiden av meg på pulten min (som også er jobben min) men den skal snart få komme opp sammen med alle andre maratonmedaljer i treningsrommet vårt.
Jeg rykket fremover slik vi løpere må når vi kommer i mål. Det er faktisk noen km å gå ut av sonen. Jeg fikk poncho og plukket opp drop-bagen min. Etter en liten stund møtte jeg de to lyndamene i gruppen vår, Kristin O og Janne som begge hadde satt perser. De er HELT rå! Jeg er så imponert. En etter en kom glade jenter i mål. Min «roomie» Kine perset også, og Ellen gjennomførte sin første maraton med glans. For en dag!
Alle var vi enig om at London Marathon var helt unikt. Selv klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om det er nr 1 for meg av mine opplevelser. London og New York kniver om førsteplassen. Hvis vi kun skal se på løypeprofil (flat løype) vinner Berlin. London var faktisk ikke helt flat, men langt fra så kupert som New York med broene sine. Det er så mye bra med alle disse tre Major-løpene at alle anbefales på det varmeste.
Vi fikk feiret både løpet og Siri sin bursdag på afterrun på kvelden med god middag og litt bobler i glasset. Vi hadde alle pyntet oss med det fineste smykket vi kan være, nemlig medaljen vår.
Neste dag bar det hjem igjen for allesammen, og nå er det bare å få booket neste maraton mål for dette er jeg helt hekta på. London Marathon var min maraton nr 12. Det skal bli mange flere.
Takk for turen Nina, Lauren, Kine, Kristin M, Kristin O, Marita, Siri, Janne og Ellen.
Vil du høre en podcast episode spilt inn i London anbefaler jeg Jakte Endorfiner pocast med vert Nina Bellesen Thoresen. Hun har med seg Lauren som gjest i en London Marathon Special episode.
Hva er ditt neste maratonmål?
Maria 😊
