London Marathon- ENDELIG!
28.04.2019 endelig var dagen her. Dagen min kjære lillebror fyller 35 år. Min eldste sønn flyttet til Orlando for ett år og dagen for London marathon! En løpedrøm for meg siden jeg passerte målstreken i Berlin Marathon i 2016.
Møtte min kjære venninne, Åshild, og andre nye løpevenner til frokost kl 0600. Stemningen var spent og samtalen gikk mye på vær, (meldt regn og vind) bekleding og nerver. Jeg fikk ned litt havregrøt med frukt til frokost, eplejuice og min obligatoriske kaffe. Smurte med niste fordi starten ikke skulle gå før 10.20
Bussen hentet oss 07.15 og skulle kjøre oss til start.
Bussturen ble munter. Åshild og jeg ønskert begge positivt fokus så faktorer vi ikke kunne gjøre noe med orket vi ikke å forholde oss til. Vel fremme ved start steg humøret enda noen hakk. Det var satt opp telt vi kunne varme oss i og det var mye moro å se på.
Etterhvert kom også Hege, Jeanette og Mazal. Vi brettet oss ut og lekte piknik. Det ble så hyggelig så plutselig hadde jeg spist opp både to skiver og snickersen min. Skravla gikk og lattersalvene ljomet i teltet. Vi glemte det som ventet. Plutselig måtte vi Ile for å rekke toalett før start. Det var laaaange køer, men med god logistikk så det gikk kjapt. Det var også relativt rent og tilstrekkelig med toalett papir. Luksus! Bagasjen ble levert og vi stilte opp i startblokkene våre.
Jeg, Hege Nordlie Åshild Jensen, Jeanette Richwood og Mazal Zarhin :)
Snaaaart i gang for Blå gruppe, pulje 3!
Jeg og Hege stilte opp sammen. Helt bakerst i blå pulje gr.3. Hutret og frøs, men humøret var i behold. Plutselig begynte vi og småløpe og starten kom til syne. Vi ønsket hverandre god tur, satte på pulsklokkene våre og så VAR LØPET I GANG!!!
De første kilometerne hadde jeg en smule overtenning. Det var som en herlig miks av 17. Mai, russetog og parade. Jeg løp forbi et løpende telt, en sau, noen epler, en båt, en robåt, masse superhelter, noen nesehorn, så flere Minnie mus og masse annet. London Marathon har virkelig plass til alle mulige skapninger i løypa.
Jeg tenkte på det ei venninne hadde sagt « I dag løper du på rød løper Thea, en 42195 meter lang rød løper» Jeg smilte. Ei annen venninne sendte melding med «Dette er drømmen din, nyt» Jeg løp smilende videre og sendte varme tanker til alle jeg visste som «backet» meg i dette drømmeløpet mitt og jakten på sub 3.45. Publikum var fantastisk og det var virkelig vanskelig å holde tilbake. Mange søte små som ville ha high five og jeg var ikke vanskelig å be:)
Jeg er veldig fan av delmål og har stort sett alltid delmål, til og med med på treningbruker jeg delmål. Strategien som funker for meg på maraton er å dele opp i 5ere! Jeg skal løpe 8 «5 kilometere» og en parade 2er. På store løp vet jeg også at de hjemme følger med og heier, det hjeper masse. For hver sensor jeg kommer til (ofte er dette nettopp på 5 km merkene) smiler jeg litt ekstra, hopper over og tenker på de hjemme. I tillegg fokuserer jeg på kilometer for kilometer. Sånn blir ikke maratondistansen så lang for meg 
Jeg hadde en plan om å holde igjen til halvmaraton. Det gikk ikke! Publikum ga så mye energi, de skriker og formelig drar deg fremover, gliset mitt gikk nesten rundt. Jeg prøvde å lese litt plakater som publikum hadde med, og HER var det mye moro (i alle fall moro i øyeblikket)
Eksempler:
«If Trump can run America, you can run this!»
«Britney survived 2007. You will make it today» Illustrert med en «skinnet» stakkar Britney som angriper en fotograf!
«Never trust a fart after mile 15!»
Dette lille skipet har jeg til tross for at jeg filmet det til instastoryen min ikke sett. Hahaha, fotografen derimot… ;)
Rett før halvveis løp vi over Tower Bridge! Utrolig stemninsgfylt!Her fikk jeg gåsehud fra topp til tå!
Så rundt km 25 ble det brått tungt og lårene tunge.
Shitt, mye tidligere enn forventet! Det var på tide å jobbe med muskelen mellom ørene. La meg litt inn i feltet og overså publikum og søte små ei stund. Snakket med meg selv inn i hodet «En kilometer av gangen, Thea, hold trykket oppe» «27 kilometer… 3000m til neste milepæl, 30 km. Jobbe på, hold trykket til 28 kilometer» Tok gladelig i mot «gels» og vann. Løp under dusjene som var satt opp. Hodet kokte. «Jobbe, jobbe» Passerer 30 kilometer. Tenker det er jo samme distanse som «kose-runden» til Ingrid og meg hjemme.
La meg ut på siden igjen, smilte til publikum som heier tilbake. Gir «high five» igjen til søte små og ser jeg har kontroll. Persen er min, jeg trenger ikke presse mer en nødvendig, bare hold koken og NYT (og hold den lurende krampen i begge legger UNNA)
38 km! 38… Bare fire små igjen. Snart er London-eventyret over, det er jo nesten litt trist. «Men jobbe på» 40 km og min siste 5km. Alle 8 er passert. Kun parade toeren igjen. Jeg spurter på…. 40,5 neeei dette blir for raskt, krampen lurer. Hold litt… 41 km, «Æææææ! Spuuuurt» Plutselig ser jeg 800m skiltet … 600 meter igjen… Det siste strekket løper vi forbi Buckingham Palace, svinger til høyre og får det majestetiske bygget i ryggen og ikke minst, målbuene åpenbarer seg foran meg. På sidene henger store engelske flagg, det hele er så vakkert. Dette øyeblikket har jeg sett for meg på løpeturer hjemme med snøføyk og motvind. Treninger der jeg egenlig har ville vært hjemmme, men dratt ut og løpt likevel. NÅ er jeg her! Jeg blir overveldet, noen høye hikst som treffer meg helt i magen. Tårene spruter.
400 meter: «ta deg sammen, smiiiiil»
Glisende med henda i været, dog veldig smale smale øyne passerer jeg mål.
Får medaljen rundt halsen og et hjertelig «well done» og en klem fra funksjonæren. Går videre, smiler til fotograf, får finisher posen med mye godt i og pakker meg stolt inn i rød folie. Fy søren! Jeg klarte det.
Lykkelig med min nye maratontid: 3.41.16! London Marathon SUB 3.45 Jeg NAILET deg <3
Lykkelig tusler jeg ut fra området og inn mot tuben. Engelskmennene er så høflige og det er gratulasjoner fra alle kanter. Plutselig kommer solen frem. Jeg blir igjen overveldet og takknemlig. Tårene siler ned til haken og jeg kjenner det er EN jeg MÅ snakke med. Anders. Gråtende ringer jeg til min kjære mann. Setter meg ned og hviler på en husvegg mens han lar meg snakke til gråten er gåttover i smil igjen. Maraton kan være følsomt altså. Dette løpet er over. Litt junk, skumbad og en liten flaske bobler nå, så er det klart for feiring og utveksling av løpsrapporter med resten. Ah, jeg elsker det.
Så får vi se hvor neste maraton blir, meeen det er klart. 3.41.16 er en veldig fin tid for meg, men den kan ikke få stå lenge. Først skal den nytes. Så stater jakten på sub 3.39.59!
Håper vi løpes:)
<3- Thea
