Den siste uken i april, når snøsmeltingen stod på for fult i Oslomarka, pakket jeg løpeskoene mine og reiste av sted til sol, sommer og tørre stier på Gran Canaria.

Kanariøyene har lenge stått på listen over steder jeg har lyst til å løpe. Grunnen til det er det spennende og varierte vulkanske landskapet med høye fjell og klipper. Så planen for ferieuken min var ikke å ligge på stranda i Playa del Ingles å grille, men å oppleve så mye som mulig av det Gran Canaria hadde å by på av vakker natur og fine løpestier.

Det ble hele 125km med løping i løpet av den uken jeg tilbrakte på Gran Canaria, og skulle jeg ha blogget detaljert om alle turene mine måtte det ha blitt minst 7 blogginnlegg, så i dette innlegget får dere bare høydepunktene fra de beste turene.

«La Ruta Noruega»

Den første turen min på Gran Canaria måtte nesten bli det som omtales som nordmennenes favoritt på Gran Canaria. Lett å komme seg dit var det også. Måtte bare vente 30 minutter på bussen til Puerto Rico først, (bussene på Gran Canaria går når de føler for det og ikke når rutetabellen sier de skal gå), og så spørre 10-12 personer om veien videre til Motor Grande. Og så løp jeg litt rundt og opp og ned i Motor Grande før jeg til slutt oppdaget en sti med hvite T’er på og forstod at jeg hadde funnet rett sti å følge. Og så begynte jeg på klatreturen. Og bare for at det skal være sagt, det er veldig mye tyngre å løpe opp en bakke når det er 23 grader enn når det er -10 grader, så da jeg hadde kommet meg opp på 500 meters høyde begynte jeg å revurdere planene mine om å løpe et 100 kilometersløp med over 8000 høydemetre i Spania et av de nærmeste årene. Men det ble fort glemt da jeg fikk første skikkelige utsikt over det fantastiske fjellandskapet, de dype dalene og havet i syd.

Turen gikk fra topp til topp og på hver topp var det en bok å skrive i.

Jeg møtte ikke mange på turen, bortsett fra noen geiter og en gjeng hyggelige folk fra Ringerike som var godt kjent i området og som ga meg tips om beste stivalg tilbake til sivilisasjonen.

Jeg klarte selvfølgelig å rote meg litt bort likevel, så deler av turen ble mer en kamp mot kaktus og buskas og klatring i steinrøysa. Men moro var det.

Roque Nublo

Dagen etter var jeg klar for å komme meg lengre opp i høyden, så jeg leide meg en bil og kjørte inn til midten av øya. Bare kjøreturen i seg selv var en flott opplevelse og da jeg parkerte bilen ved utfartsstedet ved Roque Nublo tenkte jeg at jeg hadde sett så mye fin utsikt på turen opp dit at det ikke var mulig å toppe det. Men det var det. For da jeg kom opp til den kjente vulkanske klippen så ble jeg helt satt ut av den fantastiske utsikten.

Vinden rev i håret og det føltes som om jeg var på toppen av verden der jeg stod, over skyene, og så ut over et mektig fjellandskap.

Videre gikk turen litt rundt omkring i området, rotet meg selvfølgelig litt bort igjen og det ble ikke den turen jeg hadde planlagt. Men det gjør jo ingen ting når man løper i landskap som dette.

Maspalomas

Jeg kunne ikke komme hjem fra Gran Canaria og risikere at folk spurte meg om hvordan stranda var også ville jeg svare «hvilken strand?», så den tredje dagen utforsket jeg stranda og sanddynene på Maspalomas. Og bare så det er helt klart; du kommer neppe til å se meg løpe Marathon des sables. Jeg som trodde at det å løpe i ørken ville være lett som bare det etter en lang vinter med mye snøløping fikk en real oppvåkning på det området. For det var tungt, det var varmt og det var veldig mye sand i skoene.

Men god trening var det og om du vil øve på å løpe nedover kan jeg absolutt anbefale å finne deg en høy og bratt sanddyne og løpe opp og ned 20 ganger.

Soloppgang

Soloppgangen fra stranda ville jeg få med meg, så på hviledagen min tok jeg meg en rask 10 kilometer før frokost. Helt klart verdt det.

På jakt etter Transgrancanaria traseen

Jeg hadde pratet litt med noen syklister som tipset meg om en fin runde som ble mye brukt av de som driver med mountain biking. Kart over ruten fikk jeg også. Det som fristet med denne turen var at jeg ville komme forbi siste del av løypa til Transgrancanaria, så planen var å løpe halve sykkelruta også løpe ned Transgrancanaria traseen tilbake til Maspalomas. Jeg hadde blitt lovet at det var kjempe lett å finne frem, bare mulig å gå feil ett sted, men når man allerede før man forlater byen klarer å rote seg bort lover det kanskje ikke så veldig bra.

Kort fortalt så løp jeg feil det eneste stedet jeg kunne løpe feil og oppdaget det ikke før jeg hadde løpt 6 kilometer i feil retning. Møtte noen Tyskere som heller ikke visste hvor de var, så de kunne ikke hjelpe. Så møtte jeg et lokalt eldre ektepar i en bil som lo godt og fortalte meg at jeg var helt på bærtur, men at de skulle samme vei som meg så jeg kunne sitte på dit jeg hadde løpt feil. Jeg pleier ikke å sette meg inn i bilen til fremmede folk altså, men etter en rask risikovurdering kom jeg frem til at det var mer sannsynlig at jeg løp meg mer bort enn at disse folkene ville gjøre meg noe galt. Så da fikk jeg en jeep safari tur (de kjørte over steinrøys og helt på kanten av bratte stup) tilbake til der jeg hadde løpt feil. Jeg vinket farvel til det hyggelige paret og de smilte, ristet litt på hodet og informerte meg om at jeg var «loco». Jeg fortsatte oppover og innover i fjellene på jakt etter Transgrancanaria traseen, men fant den ikke. Til slutt, etter å ha løpt i til sammen nesten 30 kilometer, så jeg noe som kunne være stien jeg lette etter, men da oppdaget jeg noe som var litt urovekkende. Jeg hadde nesten ikke mer vann igjen. Og det var varmt. Og nå slo faktisk fornuften inn og fortalte meg at å løpe inn på ukjent sti hvor det var lite sannsynlig at jeg ville møte andre folk med nesten ikke noe vann igjen ville være en dårlig ide.

Så jeg snudde og løp tilbake samme vei jeg hadde kommet. Jeg møtte heldigvis på noen trivelige spanjoler som tilbød meg vann (etter å ha fortalt meg at jeg var «loco»). Denne 47kilometer lange turen kommer jeg neppe til å glemme med det første. Men moro var det.

Bahia Feliz

Den siste dagen på Gran Canaria hadde jeg tenkt meg til Montaña de Tauro, men så oppdaget jeg at det var søndag og at det å komme seg til Mogan med kollektivtransport ville by på problemer. I stedet anbefalte resepsjonisten meg å ta en tur nærområdet i Bahia Feliz. Igjen ble jeg lovet at det var lett å finne frem. Og selvfølgelig rotet jeg meg bort igjen. Jeg tror kanskje jeg har en tendens til å tro at alt er sti så lenge man kan løpe, krabbe eller klatre der. Og denne gangen ble det bare klatring og lite løping. Jeg ga opp til slutt, for det kom til et punkt da jeg forstod at dette nok ikke var den stien resepsjonisten hadde snakket om, men bare en samling av store steiner.

Stien så jeg forresten veldig godt da jeg satt i bussen dagen etter på vei tilbake til flyplassen. Og at jeg klarte å blingse på den forstår jeg ikke i det hele tatt.

Ultraløpene Transgrancanaria, Haría Extreme Lanzarote og Transvulcania er alle løp som står på «To do» listen min så jeg skal tilbake til Kanarieøyene og løpe mer i fremtiden. Garantert. Og jeg gleder meg allerede! Nå skal jeg bare bruke sommeren på å bli litt mer vant til å løpe i varmen og i høyden