På lørdag morgen satte vi oss i bilen og kjørte av sted mot havet. Noe av det som gjorde denne reisen så spesiell var at vi fikk oppleve mange forskjellige steder på kort tid. Det gjorde også at det ble en veldig intensiv reise og det gikk i ett fra klokka 7 om morgenen til klokka 10 på kvelden alle dagene. Og det passet meg perfekt, for jeg er en person som trives med at det skjer noe.
Kontrasten mellom fredagens løpetur i høyfjellsområdet Canfranc og lørdagens løpetur på stier langs kysten av LAmpolla kunne ikke vært større. Denne dagen var det over 18 varmegrader og bare en mild bris fra havet som gjorde at jeg kunne løpe i korte shorts og sports-bh. Helt nydelig å kunne løpe så lettkledd i slutten av november!
Kyststien vi løp på var som en berg og dalbane med hele 23 oppover og nedover bakker på de 14 kilometerne vi løp. Stien varierte også veldig og vi løp både på vei, lettløpt sti, mindre lettløpt sti, sandstrand, rullesteinstrand og trapper. Noen partier måtte man også klatre litt. Flere steder løp vi på smale stier langs stupbratte klipper hvor det var langt ned til det turkise havet under oss, utrolig vakkert og heftig.
Vi lekte oss av sted og nøt det gode været og den fantastisk vakre naturen da Angelika plutselig bestemmer seg for å ta et skikkelig supermann stup rett foran meg på stien. På ett av de letteste partiene. Etter å ha forsikret meg om at hun var i live og ikke livstruende skadd og fått henne på beina dro jeg frem mobilen og knipset et bilde av henne. Sånt må jo dokumenteres.
Så fikk vi skylt sårene litt og forbundet de som blødde verst med litt papir og en buff, (jeg finner stadig flere gode grunner til å ha med buff på tur), før vi fortsatte videre. Terrengløping er risikosport. Angelika tok det litt roligere etter fallet så jeg løp forbi henne. Denne dagen løp vi ganske spredt. Det var tydelig forskjell på energinivået i gruppen og etter noen netter med litt lite søvn var jeg ikke den som lå i tet. Men det gjør ingen ting at man ikke alltid løper veldig tett sammen i en gruppe, noen ganger er det fint å kunne løpe litt i for seg selv i sin egen lille boble, nyte omgivelsene og så dele gleden med de andre i gruppa når man innimellom stopper opp på de litt ekstra fine stedene for å knipse bilder og få i seg litt energi i form av sjokolade, gels og bananer.
Vi tok mange slike små pauser og koste oss skikkelig, men likevel føltes det som om turen var over så alt for fort for plutselig var vi fremme ved destinasjons stedet. Der ventet en bil som kjørte oss tilbake til start. Nå fikk Angelika renset sårene sine skikkelig. Mens vi ventet på førstehjelpsutstyret måtte jeg og Sanna benytte oss av muligheten til å løpe fra oss på stranden. Barfot. Det var så deilig å ta noen raske drag langs vannkanten i den myke sanden. Strandløping er noe jeg får gjort alt for sjeldent.
Da førstehjelpsutstyret var hentet fikk jeg oppgaven med å stelle sårene til Angelika. I Spania bruker de helt andre produkter enn jeg er vant til å bruke, men prinsippet er jo det samme. Skylle sårene godt med noe som tar knekken på bakterier og så plastre og stripse de sårene som er åpne og der man ser at bakterier lett kan komme til. Skrubbsår som ikke blør har det best uten plaster på. Og jo mer det svir, jo mer effektivt er det sies det. I følge Angelika svidde oxydert vann og jod noe innmari.
Jeg synes selv jeg gjorde en helt tipptopp innsats med sårstellet. Kanskje ikke sånn veldig mye empati å hente fra meg, men altså Angelika; sånn går det når man ikke ser seg for
Litt moro skal man jo ha.
Etter at dagens gode gjerning var gjennomført tok vi oss litt å drikke på en lokal strandbar og nøt en vakker solnedgang før vi satte oss i bilen og kjørte til hotellet i Beceite som vi skulle sove på den siste natten i Spania. Der ventet det oss litt snacks og god vin før vi ble servert en nydelig 3-retters middag med enda mere god vin. Og så var det rett i seng, for neste morgen måtte vi tidlig opp om vi skulle rekke å løpe før vi begynte på hjemreisen.
Og løpe ville vi!