Mange som stiller i løp opplever i varierende grad å bli nervøs og stresset på forhånd. Jeg ble overrasket over hvor sterkt jeg selv kjenner på nerver før et løp, det kan begynne mange timer i forveien, hvis jeg tenker på løpet. Tilegnet erfaring etter deltakelse i noen løp har vist at visse element kan være med på å lette på trykket.

Avspenning og positiv visualisering hjelper å roe ned nervene og få hjernen til å fokusere på det du ønsker.

Jeg bruker meg selv som et case studie i observasjon av løpsnerver;)

Jeg vurderte å delta i Valderløpet på 8.7 km, i helgen som var. Man løper rundt Valderøy som ligger like utenfor Ålesund. Det er en relativt flat og fin løype rundt hele øya. Jeg ville ikke forhåndspåmelde meg i tilfelle jeg ombestemte meg på selve løpsdagen (dårlig strategi! Har du meldt deg på på forhånd gir det en mer forpliktende effekt). Jeg ville la været avgjøre.

Foto: @tbj

Jeg har løpt rundt Valderøy mange ganger, det er en lettløpt løype med utsikt til flotte sunnmørsfjell.

Fredag kveld tenkte jeg at jeg burde stille, skulle bruke løpet til å teste formen frem mot Bergen City halvmaraton 30. april. Da jeg våknet lørdag morgen var lysten helt borte, vegringen på topp og hjernen i sitt mest kreative unnvikende hjørne. Det første som ble sjekket var været, det skulle regne akkurat i tidsrommet for løpet meldte Yr.no, det var jo en grei grunn til å slippe unna, helt til jeg kom på at det er en relativt stor sjanse for regn i Bergen 30. april. Altså ingen unnskyldning for å backe ut. Hvis det regnet ville det bli god trening for halvmaraton i eventuelt regnvær. Dermed falt det argumentet bort. Neste taktikk for å slippe unna var at jeg plutselig ikke følte meg helt i form, kanskje jeg brygget på noe? Fant ut at det var greit å sjekke pulsen for å få en indikator på allmenn tilstand. Den lå på 59, det er egentlig en indikasjon på at jeg trenger restitusjon, ikke en løpsdeltakelse… Når alt står bra til ligger pulsen min på rundt 46 slag i minuttet. Jeg kom etterhvert på at det kanskje ikke var en helt rettferdig måling, siden jeg allerede var stressaktivert. Jeg bestemte meg for å ta en ny måling etter en liten avspenningsøvelse og ble enig med meg selv om at jeg skulle stille hvis pulsen kom under 50. Andre forsøk endte akkurat på 50! Hva nå, den var jo ikke under 50… Den MÅTTE jo derfor sjekkes enda en gang og da endte den på 46. Pokker! Rart hvordan det er å ha to helt motsatte ønsker og følelser kjempende i hode og kropp samtidig, man vet liksom ikke helt hvilken side man ønsker skal vinne. Neste unnvikende forsøk var å konferere med samboer, å høre hva han mente jeg skulle gjøre. Vet ikke egentlig hva jeg hadde forventet eller ønsket at han skulle si, men han kom med gode argument, som tilsa at jeg burde stille på dette løpet. Til slutt kom jeg ikke på flere unnskyldninger og bestemte meg for at jeg måtte delta. Da var det mental helomvending og fullt  fokus på de positive argumentene: Det skulle bare være et testløp for egen del, sjekke om jeg klarte å holde ønsket fart i fht halvmaraton senere i måneden, skulle se på det som en treningstur, nesten bra hvis det skulle regne, fort unnagjort og jeg kunne få nytt materiale til neste blogginnlegg!

Jeg måtte møte opp to timer før for å melde meg på og hente startnummer. Tiden imellom brukte jeg til å skrive, lese og snakke med personer på telefon, som jeg ellers ikke har så god tid til. Tok også en 3 km oppvarmingstur for å sjekke formen. Formen viste seg å være ganske bra, i hvertfall et lite stykke; løp fortere enn tidligere registrert, men det var bare en kort strekning.

Det var deltakerrekord på øya rundt, ca 100 påmeldte. Jeg klarte å komme meg godt i gang relativt raskt, men kjente fort at dette kom til å bli tungt for min del. Jeg hentet inn et par jenter og så endte opp ved siden av en annen jente. Jeg forventet at hun skulle rykke fra, men hun ble ved min side en bra strekning, heldigvis! Selv om vi ikke utvekslet noen form for kommunikasjon, var det bra å ha henne der, så lenge det varte. Hun dro videre opp en slakk bakke, jeg valgte å holde mitt tempo, for å si det sånn….(var egentlig for sliten til å holde følge). Jeg klarte etterhvert å hente inn enda en jente, jeg lå bak i første puljen.

Da jeg passerte ca 6 km løp jeg forbi et par gutter på rundt 8 år som pekte på meg og ropte «Det er sistemann», jeg ropte rett tilbake «Nei, det er jeg ikke!». Jeg hadde ingen aning om hvor mange som var bak meg, men noen var det, visste jeg. Hadde en kjapp diskusjon med meg selv om at hadde det vært tilfelle at jeg lå sist kunne jeg like godt legge løpingen på hyllen der og da. Men jeg vet jo også at det å bli en bedre løper er en tålmodighetsprosess. Det tar tid å utvikle seg og jeg har nå holdt på i to år. Det sies at det tar to år å bygge et godt grunnlag. Jeg hadde også trofast følge av «djevelens advokat» på veien. Selv på det siste strekket kom den med fristende forslag, for eksempel å gå opp bakken til mål, men jeg klarte å la være å gi etter. Det fine med å delta i løp, er at man lærer å pushe seg lengre og holde ut mer og oppdage at man kan klare mer enn man kanskje trodde.

Foto: Jarle Mordal         

Jeg kom meg løpende i mål.

Det var bra løpeforhold, ingen regn (altså ikke stol på værvarslingen), ikke for mye vind og solen gløttet frem etterpå. Jeg ble kjent med min ledsager underveis (ikke djevelens advokat, men hun jeg løp sammen med det første strekket). Følelsen man har etter å ha kommet i mål er meget god, full av endorfiner og litt høy på livet, det er noe av det som gjør at det er verdt å delta i løp, og så det at man treffer og blir kjent med hyggelige folk og ikke minst får medalje ;)

Min medløper Anne Berit Emblem til ventre, vinner Tonje Brande og jeg, ganske så fornøyd med at jeg ikke lot løpsnervnene hindre meg fra å delta.

Jeg endte på en 4. plass av kvinnene og 3. plass i min aldersgruppe. Det gjorde det ekstra kjekt og motiverende, hadde ikke forventet det! Det var noe annet enn å tenke at jeg var sistemann, som jeg fikk beskjed om underveis;)

Tiltak mot nervøsitet:

Det finnes noen enkle tiltak både før og under et løp, som kan bidra til at du ikke blir mer nervøs enn nødvendig:

-Sjekk værvarsel på forhånd slik at du kan planlegge riktig bekledning og mentalt venne deg til værforholdene, som venter og legge opp riktig strategi der etter, men ikke baser deg 100% på værmeldingene, de er ofte bare veiledende ;)

-Legg frem klær du skal bruke dagen før, da slipper du panikkleting og tvil i fht hva du skal ta på deg.

-Vit på forhånd hvilke sko du skal løpe i. Ikke still i helt nye sko eller sokker, prøv dem ut på forhånd.

-Studer løypekartet, slik at du har en viss idè om hvordan løypen er og hvor den går. Det aller beste er hvis du har mulighet for å trene i løypen i tiden før løpet. Jo bedre kjennskap man har til løypen og hva som venter en, jo mindre usikkerhet og mulighet for utpsyking skjer under selve løpet.

Løypekartet rundt Valderøya.

-Gjør en god oppvarming

-Snakk med personer rundt deg eller ring til noen som har en beroligende effekt på deg. Enkelte foretrekker å gå inn i sin egen boble og fokusere på oppgaven som venter.

-Det hjelper å tenke at man konkurrerer mot seg selv, ikke mot alle andre.

-Se på det som en treningsøkt for å teste formen

-Tenk på mestringsfølelsen etterpå.

-Tenk på at du får enda en nyttig erfaring unnasett hvordan løpet utvikler seg.

-Og så får du medalje! Motiverende poeng for de som ikke allerede har fått nok medaljer i oppveksten ;)