Forrige fredag dro jeg tidlig inn til Oslo med løpesekken pakket for langtur. Jeg hadde behov for en skikkelig langtur i banken, så en fridag fra jobb ble gladelig benyttet for å løpe. Planen var å starte turen fra Sognsvann, løpe innover i Nordmarka og se hvor lenge jeg hadde lyst til å løpe. Jeg må ha vært ufattelig naiv da jeg planla denne turen, for i mitt hode skulle det være sol hele dagen og snøfrie stier i Nordmarka. Jeg hadde tatt på meg solbriller og løpesko for tørt og fint føre…..Realitetene slo raskt inn da jeg gikk av t-banen på Sognsvann.
Det var tåke som ramlet ned i hodet mitt og masse snø. Løpelysten og motet sank noen hakk der jeg sto, men langtur skulle det bli. Jeg begynte forsiktig på veien opp mot Ullevålseter, men det var for mye is til at det var mulig å løpe. Alternative løperuter måtte vurderes. Fra årene jeg bodde i Oslo har jeg løpt mye i Nordmarka, så jeg kom på en fin løype fra Sognsvann mot Vettakollen og opp til Frognerseteren. Jeg startet frisk ut, løp med snø til over anklene og tenkte at 10 km med dette går helt fint. Etter et par kilometer var følelsen en helt annen. Det var blytungt føre, farten på Garmin viste krabbetempo og jeg var våt på beina. Været var grått og tåken fortsatte å ramle ned. Jeg så ikke et eneste menneske på denne stien (kanskje ikke så rart med tanke på føre) og humøret var på bunn. Google map ble nøye undersøkt for alternative fluktruter. Hvilken idiot er det som bruker av fridagene sine til å vasse i snø helt alene inne i marka?
Jeg har en greie meg å aldri gi meg. Selv om jeg fant en alternativ fluktrute ut fra snøen, så føltes det bare ikke bra å gi opp. Planen var å komme meg til Frognerseteren og dit skulle jeg! Det var bare å fortsette i snøen, ta bakke for bakke, og tenke at for hvert skritt i dette snøføret blir både ankler og hofter sterkere. Det er på slike turer man bygger karakter og styrke. Det er på slike turer at mestringsfølelsen er på sitt beste, og den følelsen ville jeg ikke gå glipp av.
Plutselig var skiltet der som viste kun 1,5 km igjen til Frognerseteren. Derfra møtte jeg på flere folk, både turgåere, joggere og skiløpere. Nå var det bare hyggelig med litt snø og en siste følelse av vinter. Mestringsfølelsen steg i takt med at jeg nærmet meg første stopp. Da jeg nådde Frognerseteren sprakk tåken opp og solen kom igjennom, og jeg var igjen helt sikker på at dette var den beste måten å benytte en fridag på.
Etter et lite næringsstop i solen på Frognerseteren og 10 km tilbakelagt, bestemte jeg meg for at det fikk være nok med snøkledde stier for denne gang. Jeg tok en grusvei nedover mot Holmenkollen og Midtstuen. Derfra løp jeg på asfalten ned til Majorstuen. I Frognerparken tok jeg en gående matpakke-pause. Da fikk jeg lyst til å trene på de siste kilometerne av Ecotrail. Det er jo bare en måned igjen. Jeg løp fra Majorstuen til Skøyen, og derfra langs vannet inn til Ecotrail sin målgang på Langkaia.
Jeg stoppet klokken på 4 timer med løping og var veldig godt fornøyd. Det ble en bra langtur. Kroppen var overraskende bra underveis. Ikke vondt et eneste sted. Kneet er herved erklært helt bra, og jeg ble heller aldri skikkelig sliten. Det var utrolig viktig for meg å få gjennomført en slik langtur nå. Jeg har vært så usikker på om både kneet og formen er god nok til å løpe 50 km i Ecotrail 26. mai. Flere ganger har jeg vurdert å endre distansen til 31 km. Nå vet jeg at jeg kan løpe 3 mil helt uten problemer, og da klarer jeg fint 2 mil til…. Det skal jo føles som en utfordring!
Lørdag våknet jeg til strålende sol og skikkelig vårvær. Solen skinner som regel på Sentrumsløpet og dette året var intet unntak. Jeg gledet meg veldig til start! Sentrumsløpet er alltid moro. Flott løype og bra arrangement. Før løpet møtte jeg min spreke løpevenninne og triatlonutøver Anette Isabelle Jensen. Kulere og råere dame skal man lete lenge etter! Anette løp som en rakett og satte ny pers! Anbefaler dere å følge Anette sin Instagram for mye bra treningsinspirasjon @3run4aij
Mitt eget løp gikk som forventet, grei gjennomføring, men ingen pers. Jeg kjente godt i bena at jeg hadde løpt 4 timer dagen i forveien. Opp Slottsbakken var bena blytunge, likevel holdt jeg jevn fart oppover mot Frognerparken. Derfra og inn hadde jeg ønske om å gi på litt, men det var ikke mer å hente. Jeg fortsette i jevn fart og var godt fornøyd med det. Det ble ingen god tid, men en helt ok gjennomkjøring med litt høyere puls over tid. Målet for helgen var å samle kilometer. Det klarte jeg!
I dag er det akkurat 1 måned igjen til Ecotrail. Hvis det ikke skjer noe spesielt den neste måneden så stiller jeg til start på 50K. Jeg tror at det skal være mulig å gjennomføre. Jeg må bare ta dagen til hjelp, ta noen rolige perioder underveis og spise nok. Det er en spesiell følelse og spenning knyttet til å stille til start når jeg er litt usikker på om jeg vil klare å fullføre. Det verste som kan skje er at jeg ikke klarer det, og det er jo ikke så ille!
