Har du kjent på følelsen av å reise fra et løp du har gledet deg til uten å ha krysset målstreken, uten å få en medalje rundt halsen og uten å kjenne på den fantastiske lykkefølelsen som kommer når du forstår at du faktisk har klart det? Det er ikke akkurat den beste følelsen man sitter igjen med etter å ha DNF, for man har jo startet løpet med et mål om å komme seg igjennom og gjerne også på en så rask tid som mulig. Men ting går ikke alltid på skinner og det er kanskje bra, for om det alltid gikk lekende lett og man aldri møtte skikkelig motgang, ville det da fortsette å være gøy?
Ice Ultra-eventyret mitt langt oppe i Nord-Sverige i februar tok hardere på meg enn jeg hadde forventet. Jeg hadde gnagsår som kunne få selv den mest hardbarka kirurgen til å rynke på nesa og anklene mine var så hovne og ustabile at selv den minste lille stein på asfalten kunne være nok til et overtråkk. Hofteleddsbøyerene mine var så slitne at det å gå opp en vanlig trapp virket ubeskrivelig tungt og generelt sett var kroppen min utslitt. Alt gikk tungt og trått og det føltes som om kroppen var i en nedbrytningsprosess.
(Foto: Eivind Bye)
Kroppen skrek etter hvile, men jeg ga den i stedet en halvmaraton på is, for når verdens første VM i isløping, Frozen Lake Marathon på Tisleiefjorden skulle arrangeres, klarte jeg ikke å si nei. Det er jo ikke hver dag du får mulighet til å delta på noe sånt! Og jeg gjennomførte, med en kropp som egentlig ikke hadde lyst, men et hode som hadde bestemt seg for å gjennomføre.
(Foto: Eivind Bye)
Betalingen ble et par uker med enda stivere og vondere ankler og verst av alt; jeg merket at lysten til å løpe ble borte.
Jeg begynte å stresse, for jeg hadde et nytt løp på agendaen litt under en måned frem i tid. Österlen Spring Trail 60 km var et løp jeg hadde gledet meg til et helt år, minnene fra fjorårets løp og følelsen jeg hadde da jeg krysset målstreken ved Christinehofs slott etter å ha løpt mitt aller første ulraløp i fantastiske naturomgivelser var noe jeg ville gjenta. Men jeg senket forventningene mine, for såpass forstod jeg, at det å løpe like raskt som året før var urealistisk.
Jeg begynte å trene meg opp igjen, korte turer og bare på asfalt. Anklene ble sterkere og kroppen begynte å føles som normal igjen. Litt vondter her og der, en legg som kranglet litt innimellom og en ankel som hovnet opp selv etter lette gåturer, men ellers gikk ting fremover. Og lysten til å løpe langt ute i naturen kom tilbake litt etter litt. Så da det nærmet seg løpsdagen kjente jeg på den gode følelsen av å virkelig glede seg til å løpe igjen. Jeg gledet meg til en lang tur i fint terreng. Terrenget var ikke så skummelt. Sånn bortsett fra at de første 20 kilometerne for det meste går på sandstrand og rullesteinstrand. Det korte partiet med rullesteinstrand var det partiet jeg var mest engstelig for og som jeg viste at jeg måtte ta det rolig forbi. Men bortsett fra det ville ikke terrenget by på de største utfordringene, tenkte jeg.
(Foto: Snikkelbecker)
Løpet startet bra. Så bra at jeg klarte å holde en mye bedre fart enn jeg hadde trodd jeg skulle klare, men allerede etter 8 kilometer begynte jeg å merke en irriterende smerte i venstre legg. Jeg nøt de fantastiske omgivelsene, men merket samtidig at jeg måtte konsentrere meg mer og mer om hvor jeg plasserte beina mine, for sanden var mer krevende å løpe i enn jeg hadde forestilt meg. Og da jeg kom til rullesteinstranden gikk det uendelig langsomt og jeg tråkket feil om og om igjen. Flashbacks fra 4. etappe på Ice Ultra. Men jeg kom meg, om en ikke så veldig elegant, gjennom på et vis og da stranden tok slutt ble jeg for første gang jeg kan huske glad for å komme inn på en strekning med asfalt.
Her gikk det lettere igjen. Jeg trengte ikke å fokusere på hvor jeg satte beina og anklene gjorde mindre vondt nå som de kunne bevege seg på flatt underlag.
Men den venstre leggen ble vondere og vondere og jeg begynte å forstå at det kanskje ble en DNF denne gangen. Men jeg kunne jo like gjerne få en fin tur ut av det, også fikk jeg se hvor langt jeg kom.
Etter et stykke med asfalt var det tilbake på sti og sand og nå merket jeg at anklene mine var lei. Det krevde mye konsentrasjon å komme seg gjennom noen partier og jeg merket at jeg fikk mindre og mindre glede av den fine naturen jeg løp igjennom. Jeg nærmet meg Bengtemölla, matstasjonen midt i løpet. Kanskje jeg like gjerne skulle gi meg der? Der var det jo greit med sitteplasser og muligheter til å kunne vente innendørs på transport til målstreken. Ja, det var en god ide. La oss gjøre det…
Inn på check-punktet, finne dropbag, bytte drikkevest, og ut igjen. Hva skjedde med den gode ideen om å hoppe av på Bengtemölla egentlig?
Det hele gikk ganske så automatisk og jeg tror ikke det gikk helt opp for meg hva jeg drev med før jeg var kommet et lite stykke videre. Hvorfor stoppet jeg ikke? Nå hadde jeg jo bare vondt. Vondt i leggen, vondt i anklene, vondt i hofta, vondt i ryggen. Skulle jeg snu og gå tilbake? Nei, den funksjonen finnes ikke hos meg tydeligvis. Så jeg fortsatte å løpe, men jeg kom ikke mer en 2 kilometer før det venstre beinet sa helt stopp. Det ville bare ikke løpe mer. Akkurat det samme skjedde på Ice Ultra dag 4, så følelsen var ikke helt ny for meg. Jeg bestemte meg for å gi beina en sjanse, gå et stykke og se om de fant ut av hvordan man løp etter hvert. Jeg gikk i omtrent 7 kilometer, da hadde jeg en maraton distanse (nesten) på klokka, og det betydde at jeg hadde nesten 20 kilometer igjen til mål. Det var ikke verdt å skulle fortsette å gå i 20 kilometer nå bare for å øke faren for flere skader og forlenge behovet for restitusjon.
Jeg ble plukket opp av en bil fylt opp med andre «Did Not Finishere». Jeg skal ikke si at det var den mest lystige stemningen der i bilen, men likevel var fokuset mer rettet mot hva som skulle løpes neste gang og hvilke andre mål som skulle nås. Og jeg kjente at det ikke gjorde så mye at jeg nå satt i en bil og ble kjørt det siste stykket til mål. Jeg hadde jo gjort en skikkelig innsats, jeg hadde fått en fin tur og jeg hadde klart å stoppe før jeg ødela for mye. Nå så jeg frem til et par måneder med bare rolige turer i skog og mark og ikke noe jag mot et nytt løp.
Epilog:
Jeg stoppet i tide. DU skulle kanskje tro at jeg hadde pådratt meg nye skader, men utrolig nok fikk jeg allerede noen få dager senere merke at kroppen hadde hentet seg inn igjen nok til å nyte en lengre tur i skogen. Og i løpet av påsken fikk jeg mange fine turer i Østmarka, veldig rolig, mange pauser og mye kos, men det viktigste var at jeg hadde det gøy hele veien og at kroppen kjentes bra.
Nå er jeg tilbake der at jeg bare gleder meg til å kunne komme ut på tur igjen og jeg har allerede lagt mange spennende planer for turer denne våren.