Etter en trøblete høst 2019, startet 2020 så bra. Ny distanserekord på ei uke, gode økter med PT-en min og god progresjon. 2020 skulle bli mitt beste løpeår.
Hovedmålene var pers på mila under Oslo Maraton og pers under Berlin Maraton. Jeg skulle virkelig kose meg med løpingen og alle øktene frem til høstens to store mål. Mot veien til målene planla jeg en drøss av små og større lokale løp.
Boom!
Boom! Kroppen sa stopp! Kondisen stupte, jeg mistet all muskelstyrke, skalv, skikkelig hjerteklapp, høy puls døgnet rundt, var konstant sliten og var veldig varm. Gikk med tynn dongerijakke i januar og svettet.
En tur til fastlegen ga svar om høyt stoffskifte. To dager etter ble jeg ringt opp av endokrinolog på St. Olavs. Hun ga meg resept på symptomdempende medisiner og ville ha meg inn for flere prøver ASAP! Med forståelsefull sjef, fikk jeg dratt med en gang. Prøvene viste stoffskiftesykdommen Graves sykdom som er en autoimmun sykdom. Immunforsvaret danner antistoffer som stimulerer skjoldbruskkjertelen til økt produksjon av hormonet tyroksin. Dette skapte altså trøbbelet i kroppen min.
Først ble jeg lettet: det var noe konkret som feilet meg. Tiden før jeg oppsøkte legen følte jeg meg skikkelig dårlig. Hver løpetur var vond, jeg skalv konstant, hjertebankingen gjorde det vanskelig å sove. Jeg fikk ny makspuls på rolige turer og var konstant sliten. Det var ikke som flere mente: stress, jernmangel, angst eller sliten pga. mengdeuke, flere uker før. En bekreftelse på at dette ikke var noe hodet mitt kokte sammen, var en lettelse.
Sjokk
Så sank det inn. Graves sykdom, det er faktisk ikke bare, bare. Kroppen jobber konstant på høygir, som en evigvarende treningsøkt, bare uten endorfiner. Det slo meg helt ut. Jeg «googlet» for harde livet. Ville jeg bli bra igjen? Det var som å være fanget i egen kropp, jeg klarte ikke å være den mammaen, kona, venninna, kollegaen eller bloggeren for RW jeg ønsket å være. Kom jeg til å klare løping, hardt og langt, sånn som jeg liker det igjen? Jeg var utslitt og langt nede.
Når det var rimelig svart fikk jeg se det gode nettverket rundt meg. Nære og fjerne tok kontakt og ga forståelse og trøst. «Det ER lov å være lei seg». Jeg fikk samtaler fra gode venninner i sør og nord, meldinger fra uventet hold og bla. blomster på døra fra venninnegjengen her i Trøndelag. Å bli møtt med forståelse var fantastisk deilig og jeg er evig takknemlig. Som ei sa, «dette er en naturlig prosess: å bli trist, sint og frustrert kommer først, så aksept og lysten til å kjempe»
Vår og lysere tider
Nå etter nesten tre måneder med medisiner, er hverdagen litt lettere. Sakte kommer energien tilbake og jeg klarer mer og mer. Først var det mer energi til de hjemme. Jeg måtte ikke legge meg etter jobb. Det ble dans og lek med barna igjen. Denne uken har jeg faktisk også trent!
Dette er ikke ment som er klageinnlegg, men jeg fant lite informasjon om Graves og trening når jeg googlet som en tulling i januar. Om jeg kan være med å spre kunnskap ettersom jeg lærer mer og får erfaringer, kan det kanskje hjelpe andre? Kunnskap er makt!
Om jeg kan være med å spre kunnskap ettersom jeg lærer mer og får erfaringer, kan det kanskje hjelpe andre?
Alle løp i 2020 er kansellert for min del og det var før corona slo innover verden. Kun ett står igjen: «10 for Grete» under Oslo Maraton. Om jeg så skal krype i mål, så gjør jeg det. På den blå matten, inn til mål, skal jeg!
Når det gjelder de lengre distansene ønsker jeg å bruke mer tid og få mer kunnskap om sykdommen. Det faktum at den slo meg helt ut når jeg var «på topp» skremmer meg. Jeg vet ikke om kroppen klarer det og jeg er livredd for tilbakeslag rett før «et viktig» maraton.
Løpeglede
Nå fryder jeg meg over de små fremskrittene og den første treningsuken etter Graves. Den så sånn ut:
- Mandag: Løping 4 kilometer
- Fredag: Løping 6 kilometer ( gikk mellom km 4-5, lang motbakke = skyhøy puls)
- Lørdag: Tabata med familien på plattingen hjemme.
Nå er det søndag og jeg er stiv, støl og lykkelig. Kanskje neste uke gir meg en ekstra økt? I alle fall er jeg med på Runner’s Wold sin virtuelle løpsutfordring,»Mil etter mil» valget mitt ble 42 kilometer i løpet av april. Nesten rart 42 km i uken var en veldig rolig løpeuke før. Nå er det målet for hele måneden. Rart hvor fort ting kan snu.
Rart hvor fort ting kan snu.
Uansett, jeg elsker å følge med på dere som løper og viser løpeglede. Vær så snill, fortsett med delingen av løpebilder i sosiale medier, det er en glede og få se. Skal vi heie litt ekstra på hverandre nå i april? Være «jævla joggere» sammen, hver for oss?
Skal vi heie litt ekstra på hverandre nå i april? Være «jævla joggere» sammen, hver for oss?
RUN SOLO. RUN SAFE. STAY SANE
<3 Fra Thea
