(Foto: Sylvain Cavatz)

Mai måned gikk unna med mange fine lange turer i skog og mark, for det meste i Østmarka. Det har vært helt fantastisk å oppdage alle de fine stedene i Østmarka på nytt, for etter en lang og snøfylt vinter hadde jeg helt glemt hvordan det så ut uten snø. Jeg har rukket å krysse Østmarka både på langs og på tvers og jeg har til og med oppdaget noen nye perler av noen steder og flere nye stier.  

(Her er fra en fin tur sammen med Lise hvor vi krysset Østmarka fra Krokhol til Lillestrøm)

En flott mai måned ble avsluttet med Ecotrail 31km som jeg tok litt sånn på sparket etter at jeg fikk ordnet det slik at jeg fikk komme litt senere på kveldsvakt. Ja, for er det et løp jeg gjerne vil delta på så er det selvfølgelig når jeg har arbeidshelg, og det er ikke bare bare å bytte på disse vaktene. Men altså, kort oppsummert så stilte jeg til start på Ecotrail 31km etter en uke med vanlig treningsmengde og litt lite søvn. Planen var å ta det som en rask sosial langtur, for beina måtte være i stand til å gå noen timer på jobb rett etter løpet og påfølgende dag.

(Møtte på verdens fineste Angelika, og da blir dagen bare helt perfekt!)

Det ble en fin tur med supre folk og jeg løp på stier og veier jeg aldri før har løpt før. Det var kanskje litt i varmeste laget for min del for gradestokken viste hele 30 grader allerede før start, men ved vannstasjonene var det lagt ut vannspredere og etter en liten dusj i disse gikk alt mye lettere. Ecotrail var et veldig fint løp, men kjære arrangør, legg gjerne traseen til flere stier. De morsomste partiene (les Lysakerelva og noen småstier sånn ca 5-6 km etter start) var så alt for korte.

Jeg løp i mål som nummer 9 av damene, også løp jeg av sted for å ta bussen hjem, hoppet i dusjen og løp opp til jobben.

(Klubbvenninne Sigrid Oftebro kom på 2.plass i dameklassen)

Som sagt så trives jeg best på sti og aller best stier som utfordrer meg litt. Og helst skal det være en del oppoverbakker. Men selv om jeg løper i et område med mye kupert terreng er jeg ikke vant til de store mengdene med høydemetre. På langturene mine kommer jeg kanskje opp i 1000 høydemetre. Derfor har jeg lyst til å prøve meg på et løp som utfordrer meg på en annen måte enn noe løp har utfordret meg før. Et løp som gir meg de skikkelig bratte oppoverbakkene og nedoverbakkene og som gir meg en luftig og spektakulær opplevelse. Sanssenja Skyrace er et 25 km langt løp med hele 2800 høydemetre som går over 7 fjell i et ganske så unikt landskap. Senja er en øy som står høyt på lista over steder jeg har lyst til å oppleve og da passet det jo bra at det finnes et løp som tar meg over mange av de flotteste stedene på Senja.

Jeg er utrolig spent på hvordan jeg takler et løp med så mange høydemetre. Det skremmer meg egentlig ikke at det er 2800 høydemetre oppover, verre er det kanskje at jeg da må ned igjen like mange høydemetre. Det blir nok en real utfordring, og fort kommer det nok ikke til å gå. For jeg er virkelig en snegle i nedoverbakker. Men det spiller ikke så stor rolle hvilken tid jeg kommer i mål på og hvordan jeg gjør det i forhold til alle andre. For meg er det eventyret og det å se hvordan jeg håndterer et slikt terreng som er viktig. Og jeg skal selvfølgelig ha det gøy. Det er alltid det viktigste for meg når jeg løper løp.